IKKE KØDD MED DE FOLKA!

IMG_4511 ikke kødd med hun i rullestolen, hun som strever seg fram til en alt for høy komfyr, som sliter seg gjennom den vanskelige dagen og kjenner vingeslag av glede rispe under brystbeinet fordi hun er i stand til å steke seg et egg på en god dag, ikke kødd med hun som er stolt av at hun kan klare seg selv og ikke ligger andre til last, hun som ligger i sengen og teller søvnløse timer på grunn av alt hun ikke får til å gå i hop i et liv som står på vent, ikke kødd med han som kjemper seg gjennom snødrevet til jobben, ja, han som snart ikke orker mer av motgang og utenforskap, han som tross alt ikke gir seg, men som vil bidra til samfunnet så godt han kan, ikke kødd med den gamle kvinnen som så sårt skulle hatt noen å snakke med der hun sitter og ser på bleke bilder fra en tid som ikke lenger er, som husker den gangen hun var så sterk, så full av alt, nei, faen ikke kødd med henne, hun som gang løp på lette føtter i en grønn eng med en lett sommerkjole og alt var bare fremtid, ikke, nei ikke kødd med den lille, ikke så bærekraftige menneskedrømmen, ikke kødd med han som ikke har krefter igjen til å løfte hodet fra puten ja, han som en gang fløy et jetfly med over to hundre menneskers liv i sine trygge hender, han som nå er redusert til en ynkelig utbetaling hver fjortende dag, ikke kødd med de folka som en gang bygde landet for faen, de som bygde landet og betalte sin skatt med glede, nei, ikke kødd med folka –  for det kommer en dag du du selv vil kjenne ensomme dager med verk i kroppen, og det eneste du hører er sprø lyd av høstløv rundt anklene, ikke kødd med folka for faen! Sven Henriksen oktober 2014

BLÅ FEMINISME? KNEGG.

IMG_4437

Sitter å ser en kvikk ung dame som kaller seg blåfeminist og som nekter å la seg styre av «statsfeminismen.»

Statsfeminismen, hva er det? Ufrivillig frihet som er pålagt kvinner og menn i Norge? For feminisme handler om frihet, og den er ikke pålagt, den er kjempet fram av mennesker som gikk foran og tråkket opp stiene for de som skulle komme senere, og som beklageligvis også har ført til å unge kvinner i dag kan stå på fjernsyn å påstå at feminisme er en tvangstrøye som hemmer det frie valg. Sludder, og blåfeminisme er ikke annet enn gammelt konservativt tankegods. Jeg kunne ha sluttet denne teksten her,men la meg forklare, det behøves tydeligvis.

Min mor fikk syv barn. Hun var hjemmeværende. Hun hadde en drøm om å skrive bøker, men det ble aldri slik fordi livet kom i veien og tiden strakk ikke til. I løpet av barndommen kan jeg huske at min far lagde mat en eneste gang; kjøttkaker som skulle applauderes som et mesterstykke av hele slekta. For skulle du sett «en mann som kan lage kjøttkaker!» Ja, slik var verden da jeg var liten. Mor stoppet strømper mens far leste avisen på sofaen, sliten som han var etter en lang arbeidsdag stakkar. Nå er far død, og mor sitter utslitt på et gamlehjem. (Heter det det nå?)

De borgerlige har en lei tendsens til å tro at alt har vært som det er nå. At det alltid har vært naturlig å se en mann trille barnevogn på gaten. Da jeg var liten ville en mann heller ha tatt sitt liv enn å bli sett trillende på en barnevogn. Men på grunn av kvinnekampen på 70-tallet (som blåfeminsten på tv er takknemmelig for, sier hun) er en mann med barnevogn helt naturlig. Det er heller ikke så mange som hever et øyebryn om jeg forteller fremmede at jeg er homo, noe som ville vært umulig på 70-tallet osv. Listen er lang over alle kamper som er kjempet og vunnet. Nå synes de borgerlige at alt som har vært tabu er så naturlig at det ikke er noe å lage et nummer av, og surfer derved på andres kamper. Frekkhetens nådegave kaller man slikt.

Men nå vi altså blåfeministene at kvinner og menn skal slippes fri fra statsfeminismens klamme grep! For er ikke folk voksne nok til å velge sine liv selv? Nei, ikke alltid. Jeg skal ikke ta hele leksa om lik lønn for likt arbeid, men vi er ikke i nærheten av å ha likestilling i Norge. Derfor synes jeg det er direkte patetisk å tro at kvinner ikke vil trekke det korteste strået om man fjerner fedre og mødrepermisjonen. At the end of the day er det fars jobb som er viktigst, særlig innen høyrefløyen der de kvinnelige topplederne har økonomi til å ansette folk til å ta seg av alt der hjemme slik at både mor og far kan jobbe 24/7, og så retter man opp dårlig morsrykte med å pepre Instagram og SnapChat med bilder der mor har «kvalitetstid» med de søte små!

Likestilling? Not.

Og – jeg vet ikke hvor ofte jeg har hørt menn snakke nedsettende om sin kvinnelige sjef. «Hun er ikke kvinne slik som hun holder på» sies det, selv om hun oppfører seg som hvilken som helst mann ville ha gjort.Og «hvem trenger 8. mars?» spørres det? «Vi har jo likestilling!» «Og er ikke disse støgge feminstene egentlig lesbiske?» Slike holdninger og utsagn lever i beste velgående. Vi er ikke i nærheten av å være der vi tror vi er.

Tenk at jeg som 59 år gammel mann skriver dette? På 70-tallet ville det ikke være mulig for en voksen mann å skrive slikt. Jeg tror rett og slett han ikke ville ha kommet på det. Men ja, verden har tatt noen gigantiske skritt i rett retning, men vi må videre til den dagen vi har samme rettigheter for alle. Og det tror jeg neppe de nye blå feminst-wannabeene er i stand til å fikse.

Nok en gang er det kvinner som prøver å reversere historien. For hvem hatet 70-tallesfeministene mest da kampen sto på som verst? ? Jo, det var nettopp kvinner som følte seg truet i sine posisjoner som fruen til en suksessfull mann. Glemmer ikke da jeg traff en kvinne i et coctailselskap på 80-tallet. Jeg presenterte meg, og hun sa: «Hyggelig å møte deg, jeg er Fru Øivind Bergh!» Skjønner du hva jeg snakker om?

Så småtøser, grow up! Og les dere litt opp på historie! Den vil lette litt på lokket. Kanskje.

VANLIGE FOLK. HVEM ER DET?

siv_jensen

I går fikk den kjente barytonen Siv Jensen avslutte «Debatten» på NRK med å sende en hilsen til alle «vanlige folk» i det ganske land. For, sier hun, det er for alle de «vanlige folkene» der ute hun lager sin politikk. Hva skal man si? Takk? Og er «vanlige folk» det man i 2013 kalte «folk flest»? Jeg har en snikende misstanke om at selv Frp forsto at «folk flest» var litt ambisøst å kalle sine egne velgere når man kun oppnår 11% oppslutning ved valget og må ty til slemme Venstre-tanter og til en kristen kontratenor for å endelig komme seg i regjering etter førti års vandring i den politiske ørkenen. For ikke å snakke om å måtte dele seng med storesøster blå.

Men vanlige folk, hvem er det? Og er jeg selv vanlig?

Jeg tror ingen vil ha en slik merkelapp på seg i et land som flyter av helmelk og honning, der du ikke kan være ufør uten å bli beskyldt for å være lat eller ha «vondt i viljen», der fem millioner mennesker forlanger å bli sett som den de er og ikke bli stigmatisert som gruppe. Jeg prøvde å spørre mitt store publikum på Facebook i går kveld om noen visste hvem «vanlige folk» er, men ble ikke særlig klokere. I følge noen er det de som spiser Grandiosa og taco hver fredag. Andre igjen mente campingvogn.

Å hevde at «vanlige folk» finnes fører til at andre igjen må være «uvanlige folk» og hva er så forskjellen.

Er dette utsagnet fra Jensen bare en annen måte å stigmatisere kulturfiffen? For den fiffen er erkefienden. Vi har en lei tendens til å tenke selv, vi er en gjenstridig del av saueflokken som nekter å komme hjem til båsen ved solnedgang når mor lokker. Vi kommer med ekle utfall mot dette og hint, noe «vanlige folk» ikke gjør. Vanlige folk sitter hjemme foran tv’n og ser på «Skal vi danse?» og snakker om hvem som bør vinne «Stjernekamp» over brunosten i kantina i lunsjen, mens vi «uvanlige» snakker om Dostojevski og slår hverandre i hodet med at vi har visst hvem den franske nobelprisvinner i litteratur er i mange år.

«Spøk» til side. Jeg tror ikke det finnes «vanlige folk». Vi er like uvanlige alle sammen. Å sette folk i bås er et overgrep. Du kan ikke sortere folk i grupper, vi er individer alle som en, og bør bli behandlet som det. Men i Jensens og Solbergs univers er f. eks en ufør en ufør, og derfor lages lover og regler pr merkelapp. For alle uføre er jo like, er de ikke? Og at en ufør f. eks kan jobbe 20% er et uviktig og forstyrrende faktum som lager ball i det store regnestykket som er klekket ut for at de rikeste skal få mer å rutte med. Derfor er det grotesk å skjære alle over en kam. Det finnes grader av alt faktisk.

Jeg selv kan være både «vanlig» og «uvanlig», det er det som er å være et menneske. Jeg kan spise «drittmat» men også oppsøke et 3-stjerners mattempel når jeg er i utlandet. Jeg kan flotte meg i Vivienne Westwood-couture og jeg kan se ut som en dass i svette joggebukser og skjeggstubber. Ja, jeg er både vanlig og uvanlig, og det er helt uproblematisk. Jeg er homo, men jeg verken sminker eller legger håret til vennene mine, jeg er litt mer «fifty shades of gay» om du skjønner. 🙂

Så slapp av kjære folk. Vær vanlig eller uvanlig. Spis din taco i fred, eller les Dostojevski whatever.

Men den times lange seansen på tv i går var en sørgelig affære. Jeg har vokst opp med utsagnet at «om bare kvinner kom til makten så skulle alt bli så meget bedre» fordi «det verden lider av er en streng maskulin og umenneskelig maktstruktur». Nå er politikken kaldere og mer umenneskelig enn noen sinne, og den er tilfeldigvis utført og satt i scene av kvinner. Det er høyst demprimerende. Så nå stoler vi på deg Trine, sett foten ned for dette. Det blir ikke noe budsjett uten deg. Og jeg kunne sagt at du vanligvis bruker å være et «grepa kvinnfolk», men det skal jeg ikke.

LA DE SMÅ BARN KOMME TIL MEG OG HINDRE DEM IKKE.

IMG_4307

I fjor, en ganske vanlig kveld, vi sitter som sedvanlig foran flatskjermen. Fire norske partiledere stiger frem, bleke og slitne etter dager med endeløse forhandlinger. Norgeslandet har fått en ny samarbeidsregjering. Høyre og Frp ved roret, Venstre og Krf som støttepartnere. Noe er vunnet, mye er tapt.

Vi som beveger oss i det teatrale feltet, som lever av følelsesmessig kirurgi kan lett se på ansiktsutrykk og kroppsspråk at dette ikke har vært enkelt, ei heller særlig troverdig. Men disse fire smiler tappert, skuta er på vannet, dette skal gå fint. Men nei, det hele ser ut som en paranoid scene i et Shakespeare-drama der hoder kan rulle og løfter kan bli brutt når som helst. Og her er vi, et godt år etterpå. Og nå er det meste tapt.

Høyres velgere er i småsnurte over mye. Frp’s velgere er skuffet og fosser over av raseri over at det ble ikke billigere bensin eller mindre skatt til de som trodde de skulle få det, ei heller mindre bompenger. Det liberale Venstre har skuffet sine velgere stort på mange måter, og Krf står med buksene nede mens hundrevis av lengeværende asylbarn kastes ut av landet.

For det var nettopp asylbarnas rett til å få sine saker skikkelig behandlet som gjorde både Krf og Venstre til valgets store moralske vinnere. Nå er døra ut av landet vidåpen, og sist onsdag ble f. eks 40 barn som aldri har vært i Nigeria satt på et fly sammen med foreldrene sine og sendt dit. Dette sørgelige sviket overskygges av at statsbudsjettet lanseres som om det var Apple som er i ferd med å lansere en ny iPhone.

Den sittende regjering er som en storfamile der alle hevder sin rett til å bestemme hva som skal serveres til middag, men det er de to som sitter i høysetet på hver sin ende av bordet som vinner. Jeg kan ikke se annen løsning enn at de to minste familiemedlemmene Venstre og Krf reiser seg og går fra bordet, så får de to storesøstrene greie seg som best de kan.

Nå er det ikke noe nytt med brutte løfter innen politikken, det har både AP, SV og SP drevet med i alle år. Ingen får til alt de lover eller håper på. Så jeg er ikke rystet over det. Det jeg er rystet over er at små uskyldige barn brukes som et middel til å komme til makten. Asylbarna ble brukt for alt det de er verd for å sanke velgere, til å få sympati og for å vise at man bryr seg om små mennesker uten rettigheter.

Og nå kastet de ut av landet mens fokus er helt andre steder. Det er stygt, det er umenneskelig og det er hjerterått. Og jeg tror de aller fleste av oss som har hatt sympati for både det ene og det andre partiet vil slite hardt med å bestemme oss for hvem vi skal gi vår stemme til ved neste valg.

For som sagt, et brutt løfte eller to kan vi leve godt med, men ikke at levende små barn brukes som lokkemat for å danne regjering.

Og hvert fall ikke fra Krf som påstår seg å være kristne. Så reis dere fra bordet småtøser før dere mister ansikt helt.

JEG, EN FLINK PIKE.

copy-copy-img_4636.jpg

Jeg er mann, men jeg er også flink pike.

Jeg vasker og steller,baker brød, sylter agurker, gjør alt det en flink mannepike må gjøre for å holde hus og liv gående og dritt og lort fra livet. Jeg går på jobb hver dag, og kommer hjem blek og utslitt. Jeg gjør så godt jeg kan. Og jeg klager ikke. Jeg rer senger, baker eplekake, jeg sender en blomst til svigermor, lager hjemmelagete fiskekaker, går tilbake på jobben og spiller forestilling. Så legger jeg meg halvdød og utslitt og sovner omtrent før hodet lander på puten. Neste morgen er det full fres igjen. Jeg sier ikke nei til noe, selv om jeg prøver å lære meg dette ordet på tre bokstaver som synes umulig å få ut av munnen. Jeg er en flink pike. En flink mannepike. Men jeg får sjelden kred for det, jeg er mann. En mannepike.

Grunnen til at jeg ikke får så mye ros er at det forventes ikke så mye av en flink mannepike som gjør kvinneting. Særlig ikke om han lever med en annen mann. Det er først i et forhold mellom mann og kvinne at krav og forventninger fordeles og gamle holdninger skaper offer og seierherre. Mor, far og barn aka kjernefamilien regnes som den mest «normale» måten å leve på selv om den har størst krav på seg, og om vi skal være ærlige er det mest «kompliserte». Det er kanskje derfor alle regler og lover tilpasses denne hardt prøvede modellen.

Vi som lever utenfor eller på siden av denne boksen tilpasser oss livet på en annen måte enn de som bor i Bakkebygrenda der alle postkassene MÅ være samme farge, der gutter ikke kan gå i rosa og jentene ikke i lyseblått, der kvinner bærer med seg historiens foranderlige, men dog så gjenkjennelige og stramme korsett, og mennene har lengre løpestreng når det kommer til plikter. Noen ganger synes denne flinke mannepiken synd på alle som lever med så mange antikke krav på seg. Faktisk.

Likestilling? Likestilling oppstår kun når gamle mønstre brytes. Når verden forstår at de samme rettigheter er de samme rettigheter og ikke tilpasning fordi fordi fordi osv. Jevnbyrdighet skapes ved at vi flytter blikk og fokus vekk fra at menn og kvinner er så VELDIG forskjellige. Vi er ikke så forkjellige som vi tror, men «forkjellskortet» er en fin sovepute i alle debatter. Noen ganger opplever jeg at enkelte diskusjoner skaper et juv mellom kvinner og menn.

Vel, nå er det tilfeldigvis slik at det er kvinner og menn som stort sett har fått oppgaven å formere seg og føre menneskeheten videre, da med alt det dette fører med seg av slit og til tider unødvendig og pålagt strev. Og det er lett for oss som ikke har barn å sitte på gjerdet og le av alt som sies i denne sammenheng. Men det er faktisk ikke slik at du MÅ få barn. Denne flinke mannepiken kunne nok ha skaffet seg barn så lett som ingenting, men han er ikke villig til å gi opp det livet han lever, ei heller karrieren. Derfor sutrer han ikke over at ingen kommer til å arve ham. Så har du ikke tid, råd eller lyst til å ha barn, mitt råd er: Kjøp en hund, en katt eller en undulat.

Men Jeg er flink pike. Jeg kjenner mange flinke piker som gråter seg i søvn hver kveld fordi dagen ikke strakk til. Men han kjenner også mange ikke så flinke, ganske slemme piker som gir faen i at det ligger noen lodotter i krokene, som ikke bryr seg om at bollene ikke er hjemmebakte eller at ripsgeléen ikke ble stiv, som trosser barnehagens mobbeskrekk og sender guttene avsted i rosa overtrekksdress. Og jeg kjenner noen menn som lever med koner som er flinke piker, så flinke at de ikke fortjener dem. Og jeg kjenner mange andre flinke mannepiker som lever sammen med slemme piker, menn som legger seg utslitte om kvelden når dagen ikke strakk til fordi den slemme piken han lever med er på utviklingsseminar i Sør-Afrika. Og han får sjelden kred for det av gutta boys der han ligger og venter på at tørketrommelen skal bli ferdig, at han må opp å brette tøy, smøre matpakker, få ungene avgårde og kanskje jobbe litt hjemmefra i morgen og han orker, samtidig som han må bite i seg at gjengen sier: «Så synd med Per som kunne gjort en lysende karriere, så går han hjemme og vasker huset.»

Men jeg vil fortsette å være flink pike. Nå skal jeg legge brødene jeg bakte i går i fryseren. Så skal jeg skrive en artikkel for et magasin, begynne å pakke alle bøkene fordi vi skal flytte. Ja, det er søndag, jeg vet, men flinke mannepiker tar ikke fri på en søndag. Den andre mannen i huset? Eh, han ligger og sover. Var på fest i går. Men jeg snekrer ikke, jeg stryker ikke, jeg måker ikke snø, og ikke faen om jeg vasker bilen. Hva har man ellers en mann til? 🙂

Det kommer en dag i morgen, er denne flinke mannepikens evangelium. Men etter jul skal han la alt fare og kose seg glugg i New York i noen uker. Flinke mannepiker kan også være skikkelig slemme. Og det er det fordi de vet at de fortjener det. Ha en fin dag alle flinke piker av begge kjønn!