DER INGEN SKULLE TRU AT NOKON KUNNE BU.

Tusenfryden
Tusenfryden

Da vi flyttet til Nord-Norge for litt over to år siden sa folk i Oslo:

«Herre Gud, skal dere flytte til gokk?»

«Nei» sa jeg «vi skal flytte fra gokk.» Og etter nesten tjue års samliv med min kjære fant vi endelig huset som har stått og ventet på oss siden det ble bygd på sent 50-tall. Et rødt hus med hvite karmer, hage og et lite anneks ved ripsbuskene. Nedenfor huset går Nordlandsbanen og litt lenger ned renner ei elv. Rana. Fra soverommet oppe kan vi se fjellene ved Hemnesberget, og fra arbeidsrommet ser jeg oppover Dunderlandsdalen. Gokk eller ikke gokk, vi er endelig hjemme der vi skal bo, en stund, eller så lenge det er hyggelig. Vi får se.

«Men du er jo så urban» sier vennene, «du flakser og flyr til New York og Paris..!»

Ja det gjør jeg, og de byene har ikke flyttet på seg en millimeter bare fordi vi har flyttet til gokk. Men det er altså noe med å legge seg i annen etasje i et gammelt hus der det er så stille at du kan høre minuttene dryppe, der du våkner til iskalde gulv, fyrer i ovnen og setter på kaffen og sitter ved bordet og glor utover. Finnes ikke noe bedre. Og nei jeg savner ikke Grünerløkka i den lille wannabee-byen innerst i fjorden, den byen som ikke kan bestemme seg for om den skal være liten eller stor.

«Men kulturtilbudet da?» piper vennene. Kulturtilbudet i Oslo er så stort at vi sluttet å følge med etter alt for mange år på Kampen. Vi kom oss på kino to ganger i året og sjelden på teater selv om det er det vi lever av begge to. Her i nord har vi fire festivaler i vår lille by, kino der filmene går så kort at du må beinfly for å få dem med seg. Og så er det teateret der vi begge jobber. Så her får vi med oss mer kultur enn noensinne.

«Men de hippe utestedene da, alle kaféne, savner dere ikke dem?»

Nei, vi savner ikke dem. Hvorfor sitte på Løkka å drikke designervann og knaske løvetannsalat å bli flådd når du kan spise kortreist mat som du lager selv. Nei, jeg er ikke blitt religiøs, jeg skal til New York noen uker rett etter jul, og da skal jeg sitte på kafé til det gror mose på meg, se teater på Braodway osv. Men nå, akurrat nå sitter jeg her og venter på at den bladgrønne malingen skal tørke så jeg kan male et strøk til i gangen.

«Men alle vennene da?» spør alle vennene. Jo, vennene savner vi, savner dem veldig. Men vi har flyplass her, det går fler avganger hver eneste dag. Vi har faktisk kaféer også, og tog, ja det er ikke måte på. Det er bare å komme!

«Så bra som jeg har det nå har jeg aldri hatt det.» sa jeg til min kjære i går kveld. Og når jeg tenker på Oslo tenker jeg at det er et sted «der ingen skulle tru at nokon kunne bu!» Det måtte i så fall være i en lekker villa på Bygdøy med egen strandlinje, men den drømmen er litt for stor.

Det meste er nord, sa dikteren. Vel, kanskje ikke alt, kan du tenke når du står til knes i snø i mai og folk sørpå allerede har begynt å få pollenallergi. Da tenker du, hvorfor i huleste helvete flyttet vi hit? Men så kommer sommeren med et brak, helt uten forvarsel. Og da…!

Advertisements

En kommentar om “DER INGEN SKULLE TRU AT NOKON KUNNE BU.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s