DET NORSKE GRUNNFJELLET?

IMG_0045

I hele mitt liv har jeg hatt litt problemer med fedrelandsfølelsen.

Hva er det å være norsk, og hvor viktig er det? Når jeg sitter i et fly og ser ned på verden, på alle de kvadratiske jordlappene med gjerder eller grenser gjør jeg meg en del tanker om felleskap og eierskap. Det sies at da mennesket satte den første stauren i jorda for å markere at «dette er mitt område» begynte ufreden om land og vann. Vel, nå er det en gang slik verden er blitt, vi har land og kongeriker, ulike levesett, språk og kulturer, men er det en god idé? Nå tror du sikker at jeg skal vikle meg inn i en naiv forestilling om at verden bør være ett, og at jeg sitter her og nynner på John Lennon’s «Imagine all the people living life in peace», men det gjør jeg ikke; verdensmodellen vi har er kommet for å bli.

Men hva med holdninger rundt dette med egenart, kultur og fedreland?

Kan ikke det å plassere seg selv i den lille firkanten som er «oss» også være et fengsel, for ikke å si et reservat? Og om alt hadde vært nok, såre godt og perfekt her vi bor ville vi vel ikke lengtet eller reist så mange andre steder for å la oss inspirere av andre kulturer og levesett? Nå er vi jo en av minstemennene i verden både når det kommer til areal og folketall, og den lammende følelsen av å være «verdens beste land å leve i» kan til tider kan være angstfremkallende, så derfor vi flyr landet for å kunne puste inn luft og odør ved Middelhavet eller ved fjernere strender/byer. Vi topper alle statistikker når det kommer til å reise, men vi har verdens øyne på oss rundt våre holdninger til å ta i mot gjester selv om vi tråkker rundt på store norske føtter i de landene vi selv ynder å dra til, er et «herrefolk» med penger på innerlommen og vet hvordan vi vil ha det. Og det skal ikke mye til for å fornærme en nordmann i utlandet, han krever en viss standard og rekker fort opp hånden om»varen» han har bestilt ikke tilsvarer bildene internettet lokker med.

Når dette er sagt. Jeg elsker Norge, selv om jeg ikke går rundt og er stolt av å være norsk hele tiden.

Hvorfor skulle jeg det? Hva er det vi har eller gjør som bør frembringe stolthet? Kanskje fellesskapet? Ja, faktisk, det er en av de tingene jeg er stolt av. At det norske folket reiser seg, selv om de selv har valgt inn politikere som tukler med rettighetene til de svakeste av oss. For det er faktisk slik at om politikerne undervurderer sine velgere blir det bråk i dette lille landet som er sosialdemokrater langt inn i ryggmargen. Nei, sier du, jeg er IKKE sosialist eller soisaldemokrat! Jo, vil jeg hevde, det er du. De aller fleste nordmenn reiser seg mot urett, både den som rammer dem selv og den som rammer alle, vi setter bare ulike merkelapper på den. Vi, som kalles røde, kommunister eller «naive SV-freaks» gjør det via flagg, faner og demonstrasjonstog til de borgeliges ergrelse, og de blå gjør det via sine mer «sofistikerte» kanaler der de går inn på sykehusavdelingene med små «matkurver» på armen og kaller seg pasientvenner, har små basarer til inntekt for «passende» formål som ikke lager store kontroverser eller fornærmer folk som bor i villaområdene der det er stor fuglehundtetthet og de asiatiske aupairene leier ungene til skolen i grålysningen.

Ja, jeg blir stolt av det store norske hjertet som banker for urettferdighet og forskjeller, fattigdom og alderdommens tristesse. Så jeg tror «det norske grunnfjellet» er nettopp dette: Godhet, medmenneskelighet i alle sine nyanser og fasonger.

Jeg tilstår gjerne, jeg er en av de bloggerne som litt for ofte har frontet et «worst case scenario» om tilstandene i det alt for selvsentrerte og egoistiske Norge, der «alle er opptatt av å mele sin egen kake!» Ja, dette er selvfølgelig også en del av den store sannheten, men det er også en underliggende puls av godthet som jeg ser mer og mer av. Og særlig nå når landet styres av folk som tenker med kalkulator og lommebok blir den ekstra synlig. (Ja, jeg vet at det er viktig å holde orden i lommeboken) Selv millardærer kaster kortene og protesterer. Det er et livstegn, en markør for hvem vi egentlig er både i boligblokker og i store rom med prismer og stukkatur.  Ja, jeg støter stadig på «lykkepunkter» som forteller meg at verden/dette landet går fremover og bakover samtidig. Men jeg sliter altså litt med fedrelandsfølelsen av og til, men det er et lite i-landsproblem i den store sammenhengen. Jeg er så heldig at jeg har norsk pass som gjør at jeg stort sett kan reise dit jeg vil når jeg vil og komme tilbake når jeg vil uten at det stilles vanskelige spørsmål. Ikke alle har det. Og det vet vi.

Kanskje det er derfor vi er så gode og snille her hjemme på berget, og alt alt er så fælt andre steder? Så får det heller være at enkelte tror på nissen og setter ut grøt til ham på julaften, men ikke skjønner at «Piken med svovelstikkene» ikke lenger bare er et trist lite eventyr. Det er ikke gitt oss alle å se noen sammenhenger.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s