WHAT’S YOUR PROBLEM DEAR?

cropped-img_4281.jpg

Jeg er ikke så opptatt av hvem som har rett eller tar feil lenger.

Sannhet, hva er det? Vi finner alle våre sannheter og løgner, alt etter smak, agenda og behag. Og jeg føler etterhvert sterkt behov for å beskytte meg selv, inhylle meg i den varme kokongen jeg har skapt her jeg sitter i et gammelt hus ved elva som renner stille forbi, hører brummingen fra vedoven som eter bjørkeved, lysene som blafrer lett på bordet.

Alt for lenge har jeg deltatt på «the killing fields» aka nettets lumre korridorer for å prøve å gjøre godt, men nok er nok. Verden blir det stedet du gjør den til, på godt og vondt. Jeg har fått nok av nettets harde ondskap der mennesker jeg ikke kjenner til tider har tatt fra meg nattesøvnen.

En tilfeldighet?I dag hørte jeg et skarpt og rørende foredrag av Bruce Dickinson som bl. a er frontfigur i Iron Maiden.

Han snakket om nettets muligheter og umuligheter. Om vår digitale og virituelle verden som skaper avtand til de menneskene vi egentlig lengter etter. Du finner en APP for det meste, men hvor er menneskene bak alle de fiffige løsningene? Når taket faller i hodet på deg, når huset brenner vil du høre en menneskelig stemme i den andre enden når du søker hjelp, og ikke en metallisk datastemme via et call-senter i India. Og i stedet for å skrive 25 mails for å løse et problem er det ikke bedre å ringe å si: What’s your problem? Hva kan jeg gjøre for deg kjære?

Jeg ble litt klokere av å høre på Mr. Dickinson i dag. Det var befriende. Han sa bl. a «Å snakke med hverandre er undervurdert.»

For er det ikke nettopp det alle de sinteste av oss lengter etter på den kalde nettet, menneskekontakt? Men via et tastatur er det lettere å åpne opp for å nå fram, bli sett og hørt? Hvem tør å gå bort til et fremmed menneske på gaten å si: Jeg spyr av slike som deg? Hvem tør å si: Måtte du brenne i helvete! til et menneske du ikke kjenner mens du ser det i øynene? Og hvem er så modig at han går bort til en tilfeldig person på et fortau å sier: Hold meg, stryk meg, jeg er så ensom? For på nettet leter vi etter alt fra ømhet til sex, mens i det virkelige liv går vi forbi hverandre som om vi er stykker løs luft, kaster likegyldige blikk på noen vi egentlig har lyst til å omfavne eller gråte på skulderen til.

Men jeg tror vi har behøvd denne harde vonde hestekuren som internett er for å kunne finne tilbake til lengselen etter kontakt, etter ømhet og varme, myke blikk fra fremmede på en gate. Dette frosne cyberspace som får fler og fler til å skru av iPhone og alle slags padder oftere og oftere.

For vi savner de dype lange samtalene, ømhets og kontaktpunkter, alt som er det vakre limet i livene våre. Som den lille scenen i går da en gammel dame plutselig så på meg på busstoppet og sa: Tenk, det er ikke snø nå, er vi ikke heldige? Og mens solen sto lavt over strå av rimfrost kjente jeg noe slå med vingene et sted i brystet. Jeg tror det kalles lykke over å være i live. Live. Takk Gud whoever for at det ikke finnes en APP for slikt. Og det er jo et ganske scary tegn i tiden at folk ofte sier til hverandre: Så flott å endelig treffe hverandre face to face?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s