MOBBING, SLADDER OG HERSKETEKNIKK.

Foto: Rana Blad
Foto: Rana Blad

De fleste av oss bedriver litt sladder av og til. Mange av oss blir mobbet, og like mange er offer for hersketeknikk. Og – de aller fleste av oss blir sladret om, mange av oss er mobbere, og ja, mange av oss tyr til hersketeknikk. Men hva er hva, og hvor går de hårfine grensene?

Ren mobbing er lett å få øye på. Det finnes nesten alltid en hakkekylling der en grupppe mennesker samles. Og mange av oss har en pervers og uforståelig glede av å henge oss på i hakkekoret som stadig utsetter hakkekyllingen for små og store hakk. Selv har jeg vært både hakker og kyllingen som har blitt hakket på. Og det skal veldig lite til for å havne i begge disse to situasjonene.

Som regel begynner det med at noen lar et ord falle. «Er ikke hun eller han litt for…?»

Og så begynner spiralen å gå opp eller ned. «Jo, det har du kanskje rett i…» Og så med ett er stigma eller en merkelapp  utdelt. Noen ganger griper en eller annen inn og sier stopp, men i alt for mange tilfeller vokser dette til en uutholdelig situasjon for den som utsettes for det. Og det er kanskje ikke alltid vondt ment, men det blir det fordi slike ting eskalerer inn i noe man ikke så rekkevidden av da den første påstanden falt.

Som mobbeoffer kjenner du på utenforskap, som mobber føler du på felleskapet. Du er utenfor eller innenfor.

Det finnes alltid en leder som flokken dilter etter, og det er nesten alltid en agenda når en hakkekylling utvelges. I etterkant tenker jeg som selv var et mobbeoffer gjennom hele skolegangen at jeg hadde noe sterkt ved meg som provoserte og fremkalte redsel og sjalusi. På barneskolen fikk jeg denne av læreren: «Sven bør ikke synge så høyt i musikktimen, han har en stygg og alt for høy stemme!» Den replikken tok fra meg mange gode karriereår, men jeg er den eneste av hele kullet som i dag lever av å stå på en scene der jeg bl. a synger med min «høye, stygge stemme» som har innbragt meg høye kast på terningen en rekke ganger. Vel, nok om det.

Det forhindrer ikke at jeg selv av og til kan finne meg selv blant mobberne, ikke i første rekke, men det er så deilig trygt å hive seg med i gjengen og knegge «ondskapsfullt» når applausen skyller mot en kollega som du vet er bedre enn deg selv. Det får meg til å kjenne på det nedrigste i meg selv, og jeg skammer meg i etterkant. Takk Gud for at jeg oftere og oftere kan gå bort å takke og si noen fine ord. Man blir litt flinkere til å ta innover seg at man ikke alltid er best i klassen etterhvert som årene kryper på. Men ikke tro at alle myter om oss kunstnere stemmer, som regel er vi som et mannskap på en seilbåt i hard vind der alle vet at vi alle er avhengige av hverandre for å komme trygt fram til målet.

Jeg liker sladder. Ikke påstå noe annet; vi liker alle slitt god eller «ondsinnet» sladder. Det er noe som heter «egen suksess er herlig, men andres fiasko er heller ikke å forakte.» Men om sladderen går over i hard mobbing uten grunn trekker jeg meg som oftes ut av hylekoret. Men for all del, det verste som kan skje et selvopptatt menneske er ikke å bli snakket om 🙂

Hersketeknikk, det er jo et så moderne ord? Hva er hersketeknikk?

Slik jeg ser det er det å bruke ikke relevante knep for å hevde seg selv og dermed disse andre. Men det er ikke det samme som å bli snakket hardt til. Når folk ikke gjør jobben sin bør det faktisk være lov å snakke hardt til dem, og man må selv tåle å bli snakket hardt til om man ikke leverer.

Men du skal være ganske «voksen» for å se nyansene mellom hersketeknikk og konstruktiv kritikk. Og det aller enkleste er å bli lei seg og fornæret enn å lytte til hva folk faktisk sier til deg. Jeg vil påstå at det som har tatt meg videre er folk som har hatt mot til å lese meg teksten i harde og klare ordelag. Jeg vil være en skuespiller evig takknemmelig for at hun tok meg hardt da jeg sutret på en fest og sa: «Jeg blir ikke sett som skuespiller!» «Men så sørg for å bli sett da, ikke sitt der å vær så jævla patetisk!» svarte hun. Du vet hvem du er, og tusen takk.

For det er ikke alltid slik at mobbing, sladder og hersketeknikk påføres av andre, man er sin egen verste fiende.

Og rollen som offer er så alt for enkel å caste seg selv i. «Jeg er mislykket, ingen liker meg, jeg er ikke bra nok, jeg stinker, jeg får ikke roller fordi jeg er for gammel, stygg eller feit.» Og så luller man seg inn i en kokong av selvpålagt usikkerhet. Jeg vet det, jeg har vært der.

Men så snudde alt da jeg begynte å si hyggelige ting til andre, begynte å jobbe med meg selv, tok tak, og så en dag var jeg plutselig en del av gjengen som fikk masse å gjøre. Så kjære dere, slå meg skikkelig hardt på munnen om du hører jeg snakker nedsettende om et menneske som er der vi alle sammen har vært før! For gjenkjennelse kan frembringe det verste i oss mennesker.

Han en velsignet dag!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s