ALT SOM DET VAR SÅ LENGE TIL ER NÅ.

DSC01214

Tiden er en pussig venn. Han tar noen av oss med, men svikter andre.

Vi fødes inn i tiden, vaker opp til overflaten en stakket stund, så dras vi ned og flyter videre ut mot storhavet og glemmes. Jeg har sluttet å glede meg til ting, for alt som det var så lenge til er nå.

Øyeblikket.

Vi gleder oss ikke til de små tingene, i hvert fall ikke så mange av oss. Vi gleder oss til helgen, til julen, påsken og sommeren. Når det vi lengter etter er her er vi allerede besatt av lengsel etter noe annet. Vi har det så travelt med å komme videre at vi sender ømme tanker til påskekyllingene i romjulen, og lengter etter den lindrende høsten når den første sinte vepsen lander i saftmuggen i hagen. Men å gripe øyeblikket er vi ikke så gode på.

Øyeblikket er det eneste vi har. Her og nå.

Jeg sitter ved et lite kjøkkenbord og skriver dette. Ute er det rim på gresset, en stor kråkeflokk sitter i bjørka. Helt plutselig, som om de fikk en beskjed på øret letter de alle sammen, som om de var koreografert, flyr vekk, inn i den Fanta-gule himmelen. Et fly krysser himmelen, lager en hvit jetstrøm i det gule, noen skal et sted en tidlig søndag morgen.

Jeg er glad for å sitte her, skal ingenting i dag.

I mitt neste liv skal jeg ikke nærme meg en flyplass! tenker jeg. Ja, slik tenker en priviligert mann som stort sett bare har i-landsproblemer å bry hodet sitt med.

Vi har spilt siste forestilling av «Stormen» på teateret, nå skal vi ut på turné. Tenker hvor heldig jeg er som har jobb i disse dager da det ikke er en selvfølge at en freelanser vet hva han skal gjøre de neste to tre årene.

Hva er dette for slags tekst? tenker jeg her jeg sitter. Jeg tror det er en takk for at jeg får lov til å henge med.

For for tredve år siden, et bitte lite øyeblikk, vurderte jeg å forlate et liv jeg ikke syntes var verdt å leve. Jeg vet ikke hva det var, men noe fikk meg til å bestemme meg for å holde ut et par dager til. Og tiden er en pussig skrue, den bryr seg ikke om hva vi mennesker føler eller tenker, den bare tikker og går. Ansvaret er vårt eget.

Den lange veien til seg selv kan være lang og kronglete. Og man kommer vel aldri helt frem?

Men jeg begynner å ane konturer av noe som er et helt menneske. Og her jeg er nå, eget hus, kjærlighet, med en etablert ro i sjelen, alle slike ting det var så lenge til. Nå tenker jeg: Alt som det var så lenge til er nå.

Se her, nå er kråkene tilbake i treet, og solen stiger.  Lette fottrinn i trappen ned fra andre etasje. Min kjæreste.

Advertisements

En kommentar om “ALT SOM DET VAR SÅ LENGE TIL ER NÅ.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s