DET NORSKE GRUNNFJELLET?

IMG_0045

I hele mitt liv har jeg hatt litt problemer med fedrelandsfølelsen.

Hva er det å være norsk, og hvor viktig er det? Når jeg sitter i et fly og ser ned på verden, på alle de kvadratiske jordlappene med gjerder eller grenser gjør jeg meg en del tanker om felleskap og eierskap. Det sies at da mennesket satte den første stauren i jorda for å markere at «dette er mitt område» begynte ufreden om land og vann. Vel, nå er det en gang slik verden er blitt, vi har land og kongeriker, ulike levesett, språk og kulturer, men er det en god idé? Nå tror du sikker at jeg skal vikle meg inn i en naiv forestilling om at verden bør være ett, og at jeg sitter her og nynner på John Lennon’s «Imagine all the people living life in peace», men det gjør jeg ikke; verdensmodellen vi har er kommet for å bli.

Men hva med holdninger rundt dette med egenart, kultur og fedreland?

Kan ikke det å plassere seg selv i den lille firkanten som er «oss» også være et fengsel, for ikke å si et reservat? Og om alt hadde vært nok, såre godt og perfekt her vi bor ville vi vel ikke lengtet eller reist så mange andre steder for å la oss inspirere av andre kulturer og levesett? Nå er vi jo en av minstemennene i verden både når det kommer til areal og folketall, og den lammende følelsen av å være «verdens beste land å leve i» kan til tider kan være angstfremkallende, så derfor vi flyr landet for å kunne puste inn luft og odør ved Middelhavet eller ved fjernere strender/byer. Vi topper alle statistikker når det kommer til å reise, men vi har verdens øyne på oss rundt våre holdninger til å ta i mot gjester selv om vi tråkker rundt på store norske føtter i de landene vi selv ynder å dra til, er et «herrefolk» med penger på innerlommen og vet hvordan vi vil ha det. Og det skal ikke mye til for å fornærme en nordmann i utlandet, han krever en viss standard og rekker fort opp hånden om»varen» han har bestilt ikke tilsvarer bildene internettet lokker med.

Når dette er sagt. Jeg elsker Norge, selv om jeg ikke går rundt og er stolt av å være norsk hele tiden.

Hvorfor skulle jeg det? Hva er det vi har eller gjør som bør frembringe stolthet? Kanskje fellesskapet? Ja, faktisk, det er en av de tingene jeg er stolt av. At det norske folket reiser seg, selv om de selv har valgt inn politikere som tukler med rettighetene til de svakeste av oss. For det er faktisk slik at om politikerne undervurderer sine velgere blir det bråk i dette lille landet som er sosialdemokrater langt inn i ryggmargen. Nei, sier du, jeg er IKKE sosialist eller soisaldemokrat! Jo, vil jeg hevde, det er du. De aller fleste nordmenn reiser seg mot urett, både den som rammer dem selv og den som rammer alle, vi setter bare ulike merkelapper på den. Vi, som kalles røde, kommunister eller «naive SV-freaks» gjør det via flagg, faner og demonstrasjonstog til de borgeliges ergrelse, og de blå gjør det via sine mer «sofistikerte» kanaler der de går inn på sykehusavdelingene med små «matkurver» på armen og kaller seg pasientvenner, har små basarer til inntekt for «passende» formål som ikke lager store kontroverser eller fornærmer folk som bor i villaområdene der det er stor fuglehundtetthet og de asiatiske aupairene leier ungene til skolen i grålysningen.

Ja, jeg blir stolt av det store norske hjertet som banker for urettferdighet og forskjeller, fattigdom og alderdommens tristesse. Så jeg tror «det norske grunnfjellet» er nettopp dette: Godhet, medmenneskelighet i alle sine nyanser og fasonger.

Jeg tilstår gjerne, jeg er en av de bloggerne som litt for ofte har frontet et «worst case scenario» om tilstandene i det alt for selvsentrerte og egoistiske Norge, der «alle er opptatt av å mele sin egen kake!» Ja, dette er selvfølgelig også en del av den store sannheten, men det er også en underliggende puls av godthet som jeg ser mer og mer av. Og særlig nå når landet styres av folk som tenker med kalkulator og lommebok blir den ekstra synlig. (Ja, jeg vet at det er viktig å holde orden i lommeboken) Selv millardærer kaster kortene og protesterer. Det er et livstegn, en markør for hvem vi egentlig er både i boligblokker og i store rom med prismer og stukkatur.  Ja, jeg støter stadig på «lykkepunkter» som forteller meg at verden/dette landet går fremover og bakover samtidig. Men jeg sliter altså litt med fedrelandsfølelsen av og til, men det er et lite i-landsproblem i den store sammenhengen. Jeg er så heldig at jeg har norsk pass som gjør at jeg stort sett kan reise dit jeg vil når jeg vil og komme tilbake når jeg vil uten at det stilles vanskelige spørsmål. Ikke alle har det. Og det vet vi.

Kanskje det er derfor vi er så gode og snille her hjemme på berget, og alt alt er så fælt andre steder? Så får det heller være at enkelte tror på nissen og setter ut grøt til ham på julaften, men ikke skjønner at «Piken med svovelstikkene» ikke lenger bare er et trist lite eventyr. Det er ikke gitt oss alle å se noen sammenhenger.

VI, DE STAKKARS GAMLE?

Foto: Rana Blad
Foto: Rana Blad

Tidlig. Sitter som vanlig og hører på P2 og drikker kaffe mens radioen surrer.

Kaffekoppen stanser i lufta når jeg hører en sak om at nok en tv-kanal for ungdom skal på lufta, og at «de gamle» protesterer. «De gamle» er visst nok oss over femti som snart skal dø, som savner «Hva var vel livet uten deg?» og «Husker du?» og lignende. Vel, jeg er over femti, jeg nærmer meg seksti, og jeg undrer: Er jeg gammel, og trenger jeg en egen tv-kanal der jeg kan sitte mimrende foran flatskjermen og synge med etter beste evne? Not.

Jeg tror nok folk som er åtti eller nitti eller hundre, noen av de aller eldste som ikke lenger er i stand til å komme seg ut av huset på grunn av helse etc vil sette pris på det, men alvorlig talt Nrk, du er ikke gammel når du er femti år! For det er faktisk folk som er eldre enn oss som har funnet opp alle de dibbeduttene de aller yngste sitter og knatter på! Og farfar tror faktisk ikke at den nye iPaden han får til jul er ei skjærefjøl, han er fullstendig klar over at den er en liten datamaskin. Og ikke bli så forbanna overrasket over at jeg som er en «fortidsøgle» forstår meg på Twitter, SnapChat og kan laste ned et nytt profilbilde på Facebook!

Hvorfor i huleste skal jeg som plutselig kalles «senior» sitte å kose meg med norske svart-hvitt-filmer fra 50-tallet? Vi er ikke senile, vi er ikke idioter. Det er vi som leser bøker, som ser filmer, som har mer penger enn de solariumsbrune nøttehodene som sitter ved svømmebassenget på Paradise Hotel og tar verden innover seg på den mest selvopptatte og stupide måte. Og for å være helt ærlig, jeg har ikke tid til å sitte å glo på tv. Så kutt ut nedtaltenheten!

Når dette har sagt, og om vi skal snakke radio og tv-kanaler, jeg savner tyngde i tilbudet.

Jeg savner ikke mimrestunder eller programmer om at alt var så mye bedre før. Alt var ikke bedre før, alt var verre før. Nå kan vi øse av all verdens kunnskap rett fra egen datamaskin, vi kan laste ned filmer og bøker, det finnes nesten ingen grenser for hva vi har tilgang til. Men nå svømmer media panisk upstream for å fri til de aller yngste og fattigste av oss med det ene stupide konseptet etter det andre. Hvem pokker gidder å sitte å se på Nrk-serien der man filmer folk som sitter og ser på tv? Og hva med litt norskundervisning for programledere, (ja,nå høres jeg gammel og døende ut) men det heter faktisk Tandori-kylling og ikke «Tandori-skylling» og det heter kjedekollisjon og ikke «skjedekollisjon» osv 🙂

Mennesker har for tiden lenger levealder enn en iPhone.

Vi kan skifte batterier, og vi møter ikke en vegg der det står at «denne varen kan ikke lenger oppdateres!» Som Knut Nærum skrev i en kronikk i Dagbladet i forrige uke: «Trenger vi dikt-analyse?» Ja, vi trenger både det og mye annet. Vi trenger kulturtilbud som ikke bare frir til hvordan vi kler oss og hvordan vi er på håret. Vi trenger magasiner som er mer enn Signy Fardal som drar til Paris på Diors regning når hun intervjuer en av vår tids mest spennende skuespillere, men sitter bare og babler om parfyme fordi det er en del av avtalen.

For «vi gamle» over femti gidder ikke dette lenger, vi vil lese noe med mening, noe som lodder litt dypere. Og det er derfor vi ikke gidder å kjøpe Dagbladet og VG lenger fordi hvem bryr seg om flått og fjas? De virkelige nyhetene finner vi på nettet, og dessuten er vi ganske skriveføre selv. For det er nemlig slik at en om dannelsesreise starter ved en svømmebasseng i Mexico mens tre filmkameraer følger deg blir det ofte vanskelig å kunne si en hel setning med mening. Og da sitter vi der og spiser «skylling-wok» og den ene meningsløse tv-produksjonen flimrer over skjermen som en «skjedekollisjon» Men nei, jeg savner ikke Odd Grythe eller pausefiskene på fjernsynet. Og om jeg skulle bli nitti håper jeg en kulturell spaserstokk sørger for at noen kommer og synger Lady Gaga og Grace Jones for meg! Eller er det vedlig gammeldags?

Fikk faktisk en idé. Lag gjerne en tv-serie om undertegnede. «Et år med Sven Henriksen – minutt for minutt..»

Jeg tror mange ville ha problemer med å henge med i svingene. Jeg er en smule raskere enn både Hurtigruta og Nordlandsbanen. Aldri er jeg sent ute heller.

Det har jeg ikke tid til!

FULLMÅNENATT.

IMG_2647

Jeg sliter sjelden med søvnen.

Men det er denne en natten som kommer hver måned, fullmånenatten. Jeg ligger og vrir meg i sengen. Tankene kommer, de mørke tankene. Alt blir problematisk selv om det ikke er det. Hvor lenge lever et menneske? Er jeg kanskje syk? Hvorfor sa jeg det til det gode snille mennesket? Hvorfor var jeg ikke bedre på scenen i går? Minner og bilder du trodde du hadde glemt blir plutselig klare som krystall, stemmer fra fortiden klinger i mørket. Det dufter roser fra mormors svunne hage, en dump sorg i hjertet. Hvorfor var jeg ikke der da hun døde? Hvorfor var jeg så ung og full av meg selv? Hva med jula? Snart er den her. Teksten jeg ikke kan? Foredraget jeg må skrive ferdig? Kommer jeg til å fikse den monologen jeg skal ha ferdig til festivalen i februar?

Klokken tikker. Minuttene drypper. Min elskede sover godt på puten ved siden av meg, høyt hevet over fullmåne og slikt. Skal jeg stå opp? Klokken 0700 vikler jeg meg ut av dyna, tasser ned trappen og går inn i kjøkkenet og ser at den ene amaryllisen har sprunget ut i vinduskarmen. Står og ståler som en rød sol.

Den som var en løk? tenker jeg.

En løk som gjør det den skal hvert eneste år. Sover, vannes, vokser og blir en blomst. Nå lyser en rød strime i horisonten ute i fjorden. Om noen uker snur sola, lyset kommer tilbake. Jeg skrur på radioen, den surrer sitt sedvanlige pludder om stort og smått. Noen kroner hit og noen kroner dit. Kjenner på en trøtthet når det kommer til politikken og alle tomme ord.

Ser på amaryllisen igjen. Hva er viktig her i verden? Gjøre godt tenker jeg. Mot seg selv og andre. Ømhet koster så lite. Vel, dette var en søvnig statusoppdatering fra et priviligert menneske i et i-land. Han har bare sovet dårlig en natt. Ja, i natt var alt mørkt og vanskelig, nå sitter han her og teller sine velsignelser, og de er veldig mange. Men det er noe med månen, den er en «harsh mistress» som Radka synger. Nå stiger lyset. Jeg går ut i dagen. Inn i virkeligheten. Den er et fint sted.

Life, blessed be.

MER FRIHET? FUCK IT!

IMG_4307

Forleden ble en venn av meg bedt om å vis ID på et tog i Norge.

Politiet dundret inn og ba alle med mørk hud legitimere hvem de var. Min venn er fra Nord-Norge, hun er oppegående og slagkraftig og skummet selvfølgelig over av raseri over dette opptrinnet.

Ok, politiet har faktisk lov til å be folk om ID, men først skal de legitimere seg selv og så fortelle grunnen til at de ber folk om å vise ID. Jeg har aldri opplevd å bli bedt om å vise ID på et offentlig transportmiddel, men jeg er jo etnisk norsk, kritthvit som et laken.

Ofte ser jeg slikt hende på store flyplasser i inn og utland. Folk med mørk hud dras tilside i pass eller sikkerhetskontroll. Og hva kan dette komme av? Er mørk hud det samme som fare? Og borger hvit hud for trygghet? Hvordan kan myndighetene regne det for sikkert at min hvite hud og norske pass er det samme som at jeg alltid har edle hensikter når jeg skal inn eller ut av landet? Jeg er nesten fristet til å kalle den «silingen» for apartheid.

For ikke så lenge siden satt jeg ved siden av et fotball-lag av unge gutter som skulle avsted å spille en kamp. Det var humør og spøk, iPads og iPhoens og guttelatter og knuffing. En av guttene var mørk. Plutselig kommer tre uniformerte menn bort til ham og spør: «Heter du…(så mumlet de et navn)?» Gutten blir helt stiv. «Du må komme med oss», sier en av politmennene.  Gutten stritter i mot mens alle de andre guttene begynner å skrike og rope: «Men det er jo «X» for faen, han er jo en av oss!» Den såre gråten til gutten som ble slepet ut skjærer meg fremdeles i hjertet.

Jeg vet ikke hvorfor polititet hentet denne gutten, men det så verken menneskelig eller særlig pent ut.

Jeg opprøres av slike hendelser, både den på toget og den på Gardermoen. Det kan godt hende at politiet har sine fulle rett både her og der, men å be noen om ID bare på grunn av hudfarge er et overgrep i et land som kaller seg demokrati. Og jeg håper denne saken får et etterspill.

Mer frihet, er dagens evangelium. Frihet for hvem? Bare for de som ligner på oss selv? Eller for alle?

Å være mørk i dag er fremdeles et stigma i en kald verden. Kan nevne en litt vittig hendelse fra en ferge i Hellas nå i høst. En ung afrikansk mann vrengte av seg jakken og viste et hvitt t-skjortebryst der det sto: I AM HEALTY!!! Ingen lo. Man kan jo ikke stole på en afrikaner som mener seg å være ebola-fri i disse dager?

DER INGEN SKULLE TRU AT NOKON KUNNE BU.

Tusenfryden
Tusenfryden

Da vi flyttet til Nord-Norge for litt over to år siden sa folk i Oslo:

«Herre Gud, skal dere flytte til gokk?»

«Nei» sa jeg «vi skal flytte fra gokk.» Og etter nesten tjue års samliv med min kjære fant vi endelig huset som har stått og ventet på oss siden det ble bygd på sent 50-tall. Et rødt hus med hvite karmer, hage og et lite anneks ved ripsbuskene. Nedenfor huset går Nordlandsbanen og litt lenger ned renner ei elv. Rana. Fra soverommet oppe kan vi se fjellene ved Hemnesberget, og fra arbeidsrommet ser jeg oppover Dunderlandsdalen. Gokk eller ikke gokk, vi er endelig hjemme der vi skal bo, en stund, eller så lenge det er hyggelig. Vi får se.

«Men du er jo så urban» sier vennene, «du flakser og flyr til New York og Paris..!»

Ja det gjør jeg, og de byene har ikke flyttet på seg en millimeter bare fordi vi har flyttet til gokk. Men det er altså noe med å legge seg i annen etasje i et gammelt hus der det er så stille at du kan høre minuttene dryppe, der du våkner til iskalde gulv, fyrer i ovnen og setter på kaffen og sitter ved bordet og glor utover. Finnes ikke noe bedre. Og nei jeg savner ikke Grünerløkka i den lille wannabee-byen innerst i fjorden, den byen som ikke kan bestemme seg for om den skal være liten eller stor.

«Men kulturtilbudet da?» piper vennene. Kulturtilbudet i Oslo er så stort at vi sluttet å følge med etter alt for mange år på Kampen. Vi kom oss på kino to ganger i året og sjelden på teater selv om det er det vi lever av begge to. Her i nord har vi fire festivaler i vår lille by, kino der filmene går så kort at du må beinfly for å få dem med seg. Og så er det teateret der vi begge jobber. Så her får vi med oss mer kultur enn noensinne.

«Men de hippe utestedene da, alle kaféne, savner dere ikke dem?»

Nei, vi savner ikke dem. Hvorfor sitte på Løkka å drikke designervann og knaske løvetannsalat å bli flådd når du kan spise kortreist mat som du lager selv. Nei, jeg er ikke blitt religiøs, jeg skal til New York noen uker rett etter jul, og da skal jeg sitte på kafé til det gror mose på meg, se teater på Braodway osv. Men nå, akurrat nå sitter jeg her og venter på at den bladgrønne malingen skal tørke så jeg kan male et strøk til i gangen.

«Men alle vennene da?» spør alle vennene. Jo, vennene savner vi, savner dem veldig. Men vi har flyplass her, det går fler avganger hver eneste dag. Vi har faktisk kaféer også, og tog, ja det er ikke måte på. Det er bare å komme!

«Så bra som jeg har det nå har jeg aldri hatt det.» sa jeg til min kjære i går kveld. Og når jeg tenker på Oslo tenker jeg at det er et sted «der ingen skulle tru at nokon kunne bu!» Det måtte i så fall være i en lekker villa på Bygdøy med egen strandlinje, men den drømmen er litt for stor.

Det meste er nord, sa dikteren. Vel, kanskje ikke alt, kan du tenke når du står til knes i snø i mai og folk sørpå allerede har begynt å få pollenallergi. Da tenker du, hvorfor i huleste helvete flyttet vi hit? Men så kommer sommeren med et brak, helt uten forvarsel. Og da…!