HVEM POKKER VIL FORANDRE SEG?

10411828_10153046534021840_3436143187642342525_n

De fleste av oss roper på forandring. Men hvem vil forandre seg? Vil du? Vil jeg?

Blogger, kommentarfelt og sosiale medier flyter over av hyl og skrik om forandring. Vi nordmenn er vel på listetoppen når det kommer til å ønske oss forandring, det være seg å pusse opp huset eller skifte ut politikere eller regjeringer? For bare vi får forandring vil alt bli så mye bedre, roper vi. Den sittende regjerings tilstedeværelse skyldes at vi var SÅ lei den gamle, og nå etter kun ett år begynner folk å skrike etter noe nytt. For det blir aldri slik vi forventet. Den nye regjeringen var ikke den vi trodde vi stemte på, og det nye kjøkkenet gjorde oss heller ikke så lykkelige som vi trodde da vi svei av 200 000 kroner for å få det montert. Kan det rett og slett være slik at de er oss selv som burde ta en titt i speilet? Forandre eller justere oss litt?

Ja, det er så lett å sitte ved tastaturet og sende ut sine postulater til verden om alt som er grusomt urettferdig og feil, men svært få av oss letter på baken for å gjøre noe med det. For vi er velgere, kunder og forbrukere, vi vil gjerne ha den varen vi bestiller,  og det er slett ikke vår sak å gjøre noe som helst, eller? Det er noe som heter «If you want change, be the change!» Nå skal ikke jeg gjøre meg bedre enn det jeg er, jeg har sunget solo i sutrekoret mer enn en gang. Men her forleden slo det meg: Kanskje det er meg det er noe galt med? Kanskje jeg burde forandre meg? Derfor har jeg valgt å gå inn i politikken for å prøve å forandre på de tingene jeg er lite fornøyd med. Nå gjenstår det selvfølgelig å se om politkken vil ha meg. Tiden vil vise.

Noen ganger sier gamle venner tll meg at jeg har forandret meg. Det er en stor kompliment. Jeg vil ikke være den jeg var den gangen vi ble kjent, jeg vil være i forandring. Hel ved, hva er det? Et menneske du alltid kan stole på? Et menneske som aldri forandrer mening? Slike folk er skumle, synes jeg. Jeg liker uforutsigbare mennesker som stadig viser nye sider og forandres etterhvert som livet tikker og går. Men kjernen er den samme, den trygge gode kjernen.

Jeg har lav terskel for sutring. Når jeg møter folk som sutrer tenker jeg: Hva har du gjort selv? Er alt andres feil? Jeg har sutret mye selv, men jeg har sutret ferdig, tror jeg. Og den dagen jeg sluttet med det begynte gode ting å skje. Jeg tror det var fordi jeg tok innover meg ordene: «Om du vil ha forandring, vær forandringen!» Bryt opp, flytt til et annet sted, gjør noe annet. Men selvfølgelig, det aller tryggeste er å bli sittende i soffan, få inn verden via internett og flatskjerm, okke og akke seg over alt som er så feil og grusomt. Men om du forlater soffan finner du lykkepunktene. Folk sier også til meg: «Jeg skulle ønske jeg var så heldig som deg som fikk reise så mye ut i verden!» Hallo, det er ingen som gir deg lov til å reise, du reiser! Ja, jeg vet at alle ikke har råd til å reise. Og andre kan ikke reise. Og noen tør ikke. Og noen få skjønner ikke vitsen med å reise.

Nå som vi alle har fått vårt eget Speakers Corner via tastaturet vokser klagemuren til himmels. Debattene går, ofte harde og vonde. Når man ikke behøver å se hverandre i øynene er vi ikke så nøye med verken folkeskikk eller respekt. Til tider tenker jeg at jeg vil melde meg ut av alle slike kanaler. Legge ned denne bloggen, slette Facebookkontoen og forlate Twitter og SnapChat. Men så tenker jeg, de er også kanaler for å gjøre godt. Kanskje mane til forandring. Hva tror dere, skal vi bruke 2015 til å forbedre oss? Gå for litt ømhet? Selv vil jeg velge å ikke hyle og skrike så mye, heller lete etter løsninger. Prøve å forandre meg, og å være forandringen. Selvfølgelig vil vi aldri bli kvitt de få som bare er på sosiale medier for å bli fornærmet eller for å krangle. Men litt underholdning må vi da kunne unne oss neste år også? 🙂

Godt nytt år alle lesere!

Reklamer

SVENS ÅR

Facebook har en artig greie for tiden, du klikker på en link og så samler det sosiale nettstedet opp «høydepunkter» fra året som gikk.  Jeg vet ikke helt om jeg er enig i Facebooks valg, så her er noen høye og lave punkter jeg har valgt selv.

Hva er det som først dupper opp til overflaten når jeg tenker på 2014? Jeg tenker først og fremst på tapet av mine to nære og gode venner Alex Scherpf og Inga Juuso. Nyheten om deres død var to kraftige øksehugg mot sjel og sinn. Jeg sørger over de to, og det kommer jeg til å gjøre lenge. Vi vet alle at livet tar slutt for oss alle en dag, men jeg var ikke forberedt på at det skulle være så tungt å miste nære venner.

Foto: Harry Johansen fra "JASAT" Ice Globe Theater Sweden
Foto: Harry Johansen fra «JASAT» Ice Globe Theater Sweden
Alex og jeg for lenge siden på Beaivvas Sami Teahter
Alex og jeg for lenge siden på Beaivvas Sami Teahter

Mitt år har også vært glede. Jeg har hatt mye flott å gjøre på scenen. «Siw Anita» ruller og går. Jeg fikk gjøre «Magnolia» der jeg synger Billie Holiday sammen med et knippe av landets beste musikere, en forestilling som skal ut på turné i 2015. Og ikke minst «Stormen» i regi av Birgitte Strid.

Som Antonio i Stormen
Som Antonio i Stormen

Men aller gjevest var «Trost i taklampa» under åpningen av det nye Prøysen-huset i sommer i regi av Morten Joacim sammen med et strålende ensemble.

Trosten 2014
Trosten 2014

Som Bergman-stipendiat fikk jeg sitte i huset til Ingmar Bergman på Fårö og skrive i en hel måned våren 2014. Det var en flott og beroligende opplevelse. Takk for det Bergmanstiftelsen.

Solnedgang på Fårö mai 2014
Solnedgang på Fårö mai 2014

På det private har vi kjøpt hus. I oktober flyttet vi inn og døpte det straks for Tusenfryden. Det ligger rolig og stille ved elva noen kilometer nord for byen. Vi er særs fornøyd med det.

På Tusenfryden
På Tusenfryden

Ja, det har vært et vakkert år, både tungt og lett. Nå banker 2015 på. Jeg venter spent. Jeg skal være festival-profil under Vinterlysfestivalen ved Nordland Teater, gjøre spillefilm, spel og nye roller.  Jeg er heldig. Tusen takk.

Og jeg skal fylle 60 år i juni. Det er et faktum jeg ikke kan gjøre noe med, men jeg har invitert mine 100 «næreste» 🙂  venner til fest i New York City den 29. juni. Ah well…

Life, blessed be.

SPEIL PÅ VEGGEN HER

Foto: Maiken Johansen/Nordland Teater
Foto: Maiken Johansen/Nordland Teater

Morgenkaffe. Snart jul.

Jeg tenker på speil. Speil, som ikke lenger er hva de var. Før i tiden kastet jeg bare et blikk i speilet før jeg løp ut i dagene, ut i livet, inn i nettene. Nå hender det at jeg oftere og oftere blir stående tankefull å se på meg selv, på mitt eget ansikt.

Hvem er dette, kan jeg tenke, hvem er denne godt voksne mannen som stirrer utfordrende tilbake på meg? For på innsiden er jeg fremdeles den samme, eller er jeg egentlig det? Ta vare på gutten i seg selv, heter det visst? Vel, gutten i meg selv var ikke så mye å ta vare på, han var en engstelig liten sjel på jorden som aldri fant sin plass, men han vokste til, sakte men sikkert selv om de gode hjelperne ikke var så mange.  Og her står jeg foran speilet og stirrer på meg selv.

Jeg tror det er klokt å stirre på seg selv.

Betrakte seg selv nøye i speilet. Med det mener jeg ikke bare å notere ned nye rynker og slapp hud. Jeg mener virkelig å stirre seg selv i øynene, spørre: Hvordan går det? Hvem er du blitt? Og hvor skal du videre? For etter hvert som livet kryper på blir tiden du har til rådighet stadig kortere. Det handler om å ha kontakt med speilflaten, følge nøye med slik at det som reflekteres tilbake ikke blir noe du ikke liker å se. For ja, det er lett å gå seg vill.

Nå tror du kanskje jeg snakker om forfengelighet? På en måte gjør jeg det. Jeg snakker om sjelelig forfengelighet, men selvfølgelig også fysisk, vi er alle mennesker som lever under presset om å være ung og fit. «Stell pent med kroppen din slik at sjelen orker å bo i den…» skrev Hildegaard von Bingen for mange hundre år siden. Jeg prøver å leve etter den setningen her jeg står foran speilet i alt for sterkt morgenlys og teller mine velsignelser, men ser at stadig flere nederlag kan skrives ned i livsboken. Ah well, jeg skal ikke bli pompøs 🙂

Julen er på mange måter en slags vareopptelling.

Hva fikk jeg til, hva gikk galt dette året som ligger bak oss? Hva kunne jeg gjort bedre, og hva kan jeg rose meg selv for og være fornøyd med? I natt var det en god kollega som sa noe «rart» til meg: «Er du alltid påslått Sven? Når slapper du av?» Det satte i gang noen tanker. Påslått? Avslått? Jeg er nok alltid påslått, om ikke så er man vel død? Men når jeg slapper av? F. eks når jeg sitter her og skriver. Og når jeg reiser. Jeg tror at å reise er noe av det sunneste et menneske kan gjøre. Utfordre seg selv, reise alene, kjenne på ensomheten. Gå i store fremmede byer og ikke kjenne noen. Høre språk du ikke behersker. Jeg tror det gir stort gevinst i speilet, om du skjønner? Og å reise er også en måte å «vaske blikket» på, rense det for det som er så nært og viktig at du ikke lenger ser det. Og komme tilbake og oppdage det på nytt. Jeg ser best på avstand. Jeg reiser mye alene. Men å slappe av, sitte å glo er ikke min greie.

Hva slags tekst er dette? Et skriftemål? Vet ikke.

Jeg sitter her med en slags lykkefølelse om at jeg har gjort et godt stykke arbeid dette året. Det har vært inspirerende og utviklende. Jeg har fått jobbe med bra mennesker. Og ikke minst, jeg står her foran speilet og liker det jeg ser. Det har jeg ikke alltid gjort. Kunne nok kanskje ønske meg litt strammere innpakningspapir, litt mindre av mye. Men øynene stirrer rett på meg, de viker ikke unna. Ja, vi er fremdeles underveis mot noe vi ikke aner hvordan blir. Livet er spennende. Jeg takker for det.

Ved speilet henger et bilde av meg selv som syttenåring. Han er ung og ganske vakker. Jeg stirrer på bildet. Stryker langs det stramme hakepartiet som ikke lenger er så stramt på virkelighetens jeg. Jo, man kunne ønske seg dit. Men når jeg tenker nøye etter, jeg har ikke et eneste minne om at jeg var lykkelig da. Det er jeg nå.

DEN STØRSTE FORBRYTELSEN

Krystallnatten Berlin.
Krystallnatten Berlin.

Den amerikanske poeten og aktivisten Dr. Maya Angelou sa: «Den aller største feilen de feste foreldre gjør er at de tror de skåner sine barn  ved å ikke fortelle dem om alt det grusomme som har skjedd i verden. Derfor repeterer historien seg og menneskene gjør de samme feilene om og om igjen…» Jeg kunne ikke være mer enig.

Marte Michelet’s bok «Den største forbrytelsen» er viktig, men ikke hyggelig lesning. Hun maler med bred pensel et stykke norsk og europeisk historie om jødenes historie i Norge. Vi kjenner Holocaust, men ikke så mange av oss er informert om alt det grusomme som skjedde i Norge, vi har hatt nok med «gutta på skauen» og motstandsbevegelsen, men vi har ikke tatt et skikkelig oppgjør med oss selv og våre egne holdninger den gang da og nå. Vi har sett på oss selv som offer, men ikke som deltager. Og hvordan vi behandlet jødene før, under og etter krigen er et av de mørkeste kapitlene i vår historie.

Jeg må tilså at jeg ikke visste så mye om dette selv om jeg er oppvokst med ettervirkningene av «krigen» som mine foreldre og besteforeldre kalte den. Men takket være mitt opphavs inbitte hat mot Tyskland evner jeg å kjenne igjen historien når den repeterer seg selv rett foran øynene mine. SD’s talsmann i Sverige sa forleden: «Samer og jøder» er ikke svenske, og ikke nok med det, det samme partiet vil kartotekføre alle innvandrere for å «være sikker på hvem det er som bor i landet.» Slike lister og kartoteker er blitt laget før, og med et grusomt endelikt.

En venn av meg var i min andre hjemby Paris for noen måneder siden, og han satt med familien sin på en hyggelig bistro i Rue du Martyrs på Montmartre. Verten var en godlynt hyggelig fyr som gikk rundt og puslet med gjestene, klappet de små barna ved bordene på hodet som en snill bestefar. Noen nye gjester kom og ville finne seg et bord ved vinduet, og plutselig forvandlet den hyggelige eldre mannen seg til et monster. Han tok en feiekost og jaget de nyankomne ut på gaten med en tirade av stygge ord. «Hva var det?» spurte min venn verten. «Jøder»» freste han, og trampet mot kjøkkenet. Min venn reiste seg, betalte og forlot stedet i sinne sammen med familien sin.

Ja, vi har vært der før, og vi er der igjen.

Mange synes jeg overdriver når jeg kommer med påstander om at det er en stigende frykt mot «fremmede» i Norge. Men jeg påstår igjen, ja, det er det. «Vi vet jo alle at jødene er grådige og veldig opptatt av penger…» sier noen. Mange slike «Vi vet jo alle»kommentarer brer om seg i den offentlige og i den private samtalen i Norge i dag. Vi stigmatiserer hele folkegrupper, og de som ikke ser og hører dette må være døve og blinde. For en stund siden ble vi kjørt til location under en filminnspilling av en ung sjåfør. Vi kjørte forbi høyblokka i Oslo sentrum da den unge gutten sa: «Ja, det var godt at disse muslimens slapp unna denne gangen, men vi vet jo alle at det er de folka som står bak all terror i verden..» Å», var den en som sa, «vet vi det?» «Ja» sa gutten «det vet jo alle..!»  Noen få klikk på Google i bussen en tidlig morgentime og harde fakta gjorde ikke særlig inntrykk på den unge sjåføren, fordi det «alle vet» er det som er sant.

Norge og mange andre land renvasker seg selv hele tiden når det kommer beskyldninger om rasisme. Og i pressen får de som blir beskyldt for å være rasister metervis med spalteplass der de får sutre i dagevis som offer som er blitt feilsitert. Under den presse-skapte «voldtekstbølgen» i Oslo for noen år siden sto Frp’s leder på Dagsrevyen og sa: «Vi er alle klar over at asylsøkere kommer hit til landet av én eneste grunn, og det er å voldta våre unge jenter..» Hun fikk si det uten motsvar, og raskt ble dette en sannhet og noe «alle vet» Det deles ut stigma i søkk og kav i media, i den offtenlige samtalen uten at fakta er involvert. Og store deler av folket sluker det rått uten å tenke seg om. Ja, vi finner de «sannhetene» som passer oss.

«Hvorfor er disse jødene så hårsåre?» var det et menneske som skrev i et kommentarfelt her om dagen. Ja, hva kan det kommer av? Og en skrev til meg for noen uker siden i den debatt om kvinneundertrykkelse i muslimske miljøer, «Hvorfor er du så var på at noen kritiserer muslimer?» Vel, det er lov å kritisere alle, og ja, det finnes sikkert mange ting å kritisere de fleste for, men det er verken sunt eller klokt å stigmatisere mennesker på grunnlag av hvilken folkegruppe de tilhører. Nordmann vil jo gjerne være individer som ikke vil bli katagorisert som homogen gruppe. Om jeg skriver «Det er typisk norsk å være uhøflig» tar denne bloggen fyr, og jeg får høre at jeg generaliserer. Men om jeg kritiserer noen når de skriver «Disse muslimene, disse jødene, eller disse osv» får jeg høre at jeg er en fjott som ser fanden på flatmark at jeg er «for åpne grenser» er «en statsfiende» og det som verre er, for «alle vet» at osv.

Jeg anbefaler alle å lese «Den største forbrytelsen» av Marte Michelet for å kjenne historien igjen, i hvert fall en flik av den. En historie vi er en del av, som vi var med på å forme, og som vi fremdeles er med på å forme.

«Norge for nordmændene::» skrev Venstres justisminister i 1914. Den setningen leses fremdeles i kommentarfeltene i VG og Dagbladet 100 år etter. Verden vil ikke forandres, og det er synd på menneskene.

God jul.

DET ER HARDT Å VÆRE NORDMANN.

IMG_1238

Jeg sitter i en taxi. Baksetet her jeg sitter er fullt av handleposer. Jeg er på vei hjem for å «laste av» for så å dra til byen igjen for å fikse alt det som bare MÅ bli ferdig til jul. Jeg kjenner blodtrykket stige. Griper telefonen for å kjefte møbelbutikken der vi har bestilt åtte spisestuestoler huden full, de føkkings idiotene har glemt å sende bestillingen vår inn til lageret, så hva pokker skal vi sitte på på julaften liksom? Og det nye dusjkabinettet som vi hadde håpet på skulle komme før svigers kommer får vi heller ikke før Jesus’ fødselssdag, det sitter fast et sted i Sverige. Ikke har jeg fått malt dørkarmene i gangen, og lampen i gangen som min kjære har arvet er heller ikke skrudd opp. Det ble ikke noen bakedag sammen med venner slik vi har snakket om, kakene ble kjøpt hos en baker i Bodø i forrige uke, og nå er de nesten spist opp, og den økologiske ribba vi bestilte glimrer med sitt stille fravær. Faen, går det ikke an å stole på noen lenger?

Jeg kjenner halsen snøre seg. Jeg ser snøen lave ned, og den unge jenta som kjører taxien smiler oppmuntrende til meg i speilet. «Er du ferdig med julegavene nå da?» spør hun med lys stemme som om jula er noe som ikke affiserer henne. Jeg kjenner latteren ta fart i magen, kjenner den strømme ut av munnen, «Nei..» kvekker jeg og føler meg med ett som en idiot der jeg sitter og knuger iPhonen i hendene som om den kan hjelpe meg med alt jeg ikke har rukket å gjøre før jul. Den unge jenta ler også. «Det blir jul uansett, det kan ingen gjøre noe med» sier hun der vi suser gjennom de opplyste julegatene der hjerter, kuler og granbar glitrer over hodet på oss. Uff, det er hardt å være nordmann!

Noen minutter senere klyver jeg ut av taxien ved det nye huset vårt. Det ligger der i sin røde og hvite prakt med snø på taket. Jeg samler posene, betaler og sier takk. Låser meg inn i huset, setter posene fra meg i gangen, går til kjøkkenet og siger ned i en stol og brister i gråt. Hva i himmelens navn er det jeg holder på med? tenker jeg. Jeg er jo vanligvis nøktern til det meste, men i år har jeg viklet meg inn i en spiral av stress. Kanskje det er det nye huset vi har kjøpt? Kanskje er det fordi jeg har jobbet unormalt mye dette året?

Jeg samler meg og stirrer ut vinduet. Ser ut på nabolaget der det henger fuglenek og husene er pent pyntet med lyslenker i alle fasonger. En spurv eller hva nå den fuglen heter sitter ute på vinduskarmen og titter inn på meg. Jeg ser på det blanke ravgule fugleøyet. Vet en fugl at det bare er noen få dager til jul? Selvfølgelig vet den ikke det, den sitter jo bare der ute og har nok med å leve, nok med å være fugl. Og burde ikke jeg også ha nok med å leve, å være menneske?

Jeg forsvinner i egne tanker.

Dras tilbake til barndommens julefeiringer hos salige mormor, hun som pyntet treet med engler laget av papir og bomull, som hadde levende lys i små holdere med klyper. Den gode kvinnen med bestemorfavnen som var så trygg, som duftet av vanilje og liljekonvall. Som lagde pølser som hun la ned på hollandske krukker og hermitiserte gule moreller som hun serverte med stivpisket krem på julekvelden. Jeg tenkner på morfars rutete ulljakke, pipetobakken og det ru og varme kinnet hans med skjeggstubber. Jeg husker plutselig han og jeg som fisket i det lille tjernet ved gården, oteren som gled stille på vannflaten og fluene som duppet i stillheten, dryppet fra årene. Røya som freste i panna på kjøkkenet tidlig om morgenen mens mormor kokte kaffe og skar brød.

Slapp av, hvisker jeg til meg selv, det blir jul uansett, det kan ingen gjøre noe med. Så ikke sitt her og sipp og vær en patetisk Tårnfrid. 🙂

Nå sitter jeg her og skriver dette, tenker at i dag skal jeg ikke gjøre noe som helst. Kanskje bare tusle rundt i huset og stelle litt. Vanne planter. Lese, sitte å glo. Samle trådene etter en heftig teatersesong. Ikke tenke på alt jeg skal etter jul, etter påske og til høsten og neste vinter. Kaffen putrer, amarylissene har sprunget ut, asaleaen har ikke tørket inn, fryseren, eh, to frysere er fulle av mat, det er ved ute i bua. Hva er det å engste seg for? Vi får sitte på klappstoler, og det gamle dusjkabinettet får være godt nok.

I morgen er siste arbeidsdag, skal bare synge litt for folk i morgen kveld, så er det fri i ti dager. På radioen messer statsministeren om hva som gikk galt under budsjettforhandlingene. So what? Men i går fikk jeg faktisk spørsmål om å gå inn i politikken, og jeg sa ja. God jul alle sammen! Denne bloggeren sier takk for et vakkert år. I løpet av 2014 har jeg hatt nesten en million lesere. Tusen takk. Faen, skulle ikke jeg lage marsipan i dag? Og hvor er krumkakejernet? Uff, det er hardt åvære nordmann dere!

TÅSPISS MEG I RÆVVA!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mo i Rana er en by der det er stor interesse for kultur.

Byen har eget teater, mange kor, korps, flere festivaler, og ikke minst et svært aktivt dansemiljø. Men nå vil fylkespolitikerne legge ned danselinjen her i denne byen som har fostret så mange gode dansere!

Den unyttige kulturen.

I «nedgangstider» er det alltid kulturen som ryker først når det kuttes i budsjettene.

Dans? Trenger vi det? Nei, sier politikerne, det er jo så få søkere og det er alt for kostbart. Er det ikke merkelig at 1% av statsbudsjettet som bevilges til kultur  i verdens rikeste land kan være en sånn rød klut for så mange? Hadde vi snakket 10% kunne jeg forstått det.

Og på Muppet-balkongen aka kommentarfeltene i avisene og på sosiale medier sitter folk og hyler opp hver gang en skarve pengesum bevilges til kultur. Det hyles opp om barnehager og skoler, og ikke minst de syke og de gamle. «Fjols som tripper rundt på tåspissene, nei, få det vekk!» Ja, det er lett å tro at kultur er noe unyttig sludder vi ikke trenger, men hør her:

Hvordan kan en politiker være sikker på at på den linjen som legges ned ikke går en kommende stjerne? Hva kan vi miste om vi ikke har et tilbud til alle de som ikke bare er opptatt av sport? De som ikke liker det de fleste liker? Om disse ikke får en mulighet til å utfolde seg, hva vil skje med dem? Skal vi sitte med åpne øyne og fronte utenforskap og produsere tapere? Og ikke minst, er det ikke bærekraftig for byen at våre unge er opptatt av noe som gjør dem lykkelige, eller skal vi si at det er ok at de bare henger ved kjøpesenteret uten å ha noe å ta seg til eller strekke seg etter?

Kultur er ikke unyttig. Den er limet som binder oss mennesker sammen. Den forteller oss selv og andre hvem vi er, den ser både bakover på røttene våre og viser vei mot de vi skal/kan bli. Kultur gir håp, identitet og stolthet. Kultur kan redde liv. I går kveld etter forestilling da jeg spilte siste «Siw Anita» kom en fremmed dame mot meg med tårer i øynene og slo armene rundt meg og sa: «Jeg har vært syk, alt har vært så tungt og svart i de to siste årene. Etter denne kvelden i teateret er jeg blitt løftet opp, jeg har fått nye krefter til å gå videre..»  Takk, sier man da, og føler seg ydmyk. For kulturen er også en trøster.

Men det er jo så dyrt!

Kulturaktiviteter skal alltid ses gjennom en kalkulator. Den regnes kun i tap, aldri vinning. Hva er prisen på gåsehud? Hvor tungt veier den? Hva koster ny erkjennelse? Håp? Hvor mye er en plutselig frigjørende tanke verdt? Kan man prissette det at et menneske konsumerer kultur og plutselig får krefter til å gå videre i et liv som synes håpløst? Nei. Og det er derfor det er så lett for mennesker som ikke benytter seg av det rike kulturtilbudet vi har i Norge å kalle den «et meningsløst pengesluk».

Etter hva en kjent danser på Mo forteller meg i dag har danselinjen her i byen 21 søkere neste år. Det er ikke mangel på lyst til å danse det står om. Men for all del, vi kan godt sitte hjemme foran flatskjermene å se kjendiser danse, bake eller hva nå det hele tiden lages fjernsyn om. Men i virkelighetens verden kan du ikke undervise i matlagning uten å ha råvarer. Du kan faktisk ikke lære noe som helst uten at forholdene ligger til rette! Men dette vet dere.

Foreldre, ta dere sammen!

Når et barn eller en ungdom kommer hjem og f. eks sier: «Jeg vil bli verdens beste fotballspiller eller skiløper!» så svulmer opphavet av stolthet og kjører avkommet milevis for å komme på trening. Men om de kommer hjem og sier: «Jeg vil bli danser, sanger eller skuespiller!» tikker det inn en skrekk hos foreldrene som gjør at de sier: «Fint det, men det der kan du ha som hobby! Du må finne deg noe sikkert å leve av!»

De estetiske fagene har laveste status fordi folk har en formening om at vi kunstnere er noen latsabber som ligger hjemme på soffaen med rødvin i glasset og venter på å bli inspirert mens stipendene fosser inn på bankkontoen. Mer feil kan det ikke bli, vi er hardt arbeidene mennesker som jobber hardt for å komme dit vi håper på. Jeg sier ikke at ikke andre også jobber hardt, men det vi driver med er IKKE en hobby, det er et yrke du må utdannes til, vi trer ikke bare på oss en parykk og hopper opp på scenen og har det litt gøy og så deler vi pengene etterpå. Vi produserer for et ganske betydelig beløp om noen gidder å ta seg bryet med å regne på det.

Så kjære politikere. Løft blikket fra kalkulatorene. Ikke legg ned danselinjen på Mo.

Sa ikke Erna Solberg: «Mennesker, ikke milliarder»? Og sa ikke Jens Stoltenberg «Alle skal med!» Var det bare tomme ord som ikke stemmer med det dere knatter dere fram til når budsjettet skal kuttes. Om et menneske tas fra muligheter og presses inn i et liv de ikke vil ha, hva skaper det? «Hull i CV’n» kanskje?

Hva sier dere? Skal vi danse?

NOE «SIKKERT» Å LEVE AV?

IMG_4625

«Finn deg noe sikkert å leve av!» sier foreldre til ungene sine når de kommer hjem og forteller om sine luftige kunstnerdrømmer. «Synge og spille, male og danse kan du gjøre på fritiden, ha som en hobby, men du må ta en utdannelse først, få deg et yrke..!» Jeg har terpet på dette flere ganger, men jeg sitter her og lader opp for å snakke til en gruppe politikere om kulturforståelse i morgen formiddag. Her en noen av mine tanker om kulturens plass i Norge i dag.

Hva er «sikkert å leve av» i disse dager? Ingenting er sikkert noen gang, og har aldri vært det.

Vi lever for tiden i stor velstand på grunn av en vare vi henter opp fra havet, et produkt som store deler av verden begynner å stille seg tvilende til om det er klokt å bruke. Olje, om du skulle lure på hva jeg mener. For selv oljefonténen som nådde helt til himmels vil møte sin sikre død, som så mye annet. Banker kan gå på dunken, IT-bransjen datt sammen, og ja, stort sett. Men noe sikkert å leve av kan være så mye mer enn de mest lukurative yrker som det forbindes status ved. Færre og færre søker seg til håndverksyrker og omsorgsyrker, og mens «hele Norge baker, synger eller danser» på virkelighets-fjernsyn, er disse yrkene regnet som de tyngste og de mest usikre. For vi vet jo alle at omsorgsyrker er det dårligst betalte, og «disse kunstnerne» er jo roten til alt vondt der de sitter med sugerøret stukket i statskassen og er skyld i både det ene og det andre der de ligger på soffan og drikker rødvin mens stipendene fosse inn på kontoen.

«Du må først få deg et yrke!?»

Å være sanger, skuespiller, danser, maler, fotograf er faktisk yrker. Men av en eller annen grunn har alle disse tingene fått et dårlig rykte på seg. Det er noe «lummert» med mennesker som ikke vil bidra til samfunnet, men heller vi jakte på sine selvopptatte og egoistiske drømmer. Så derfor slår politkerne bunnen ut for alle muligheter for å få et realistisk og godt startpunkt for å kunne velge en kunstnerkarriere. Man legger ned estetiske fag som danse og dramalinjer, fordi trykket må settes inn andre viktige og mer bærekraftige steder som språk og mattematikk og mer «seriøse» ting som kan gjøre deg til en suksessfull leder av ditt eget firma. For i Norge i dag skal alle bli ledere her i dette føkking i-landet der man lansere et kunnskapsløft med «bedre løsninger» og kommer med plattheter som «mennesker ikke milliarder» men der det handler om mer til de aller rikeste, og mindre til de som ikke har så mye.

Jeg er fullstendig på det rene med at ikke alle kan bli kunstnere. Men noen MÅ bli det, for det er det de vil bruke livet sitt på. Men ja, det utdannes dårlige kunstnere som ikke lykkes på samme måte som det utdannes dårlige ledere og dårlige fagfolk i andre yrker. Men når noen misslykkes i «seriøse» yrker kalles det uflaks, men innen kunsten sies det «Ja, hva var det vi sa, og hva trodde du egentlig?» Nei, ingenting er sikkert, og har aldri vært det. Du kan være så taltenfull du bare vil, men tross det kan det gå galt, for alle.

Men for all del kjære foreldre, tving ungene til å velge noe «sikkert å leve av» Dere kan komme til å angre. Du kan knekke et menneske, men aldri en drøm, den vil fortsette å leve til mennesket dør.

Og politkere, legg ned alt dette unyttige som går utover alt det «nyttige»

For kultur er jo bare en dyr glasur på kaka vi ikke skal bruke penger på, og la oss heller samles rundt bordet og spise til vi sprekker, og sitte og småduppe når noen sier: «Nei skal vi ikke ha litt kultur da dere?» mens desserten bæres inn. Og så spretter det opp en NAV-finansiert klovn og drar noen gode og statsregulerte vitser som ikke fornærmer noen. Leste forresten i avisen at den sittende regjeringen vil lage en lov der du skal nektes å gå til sak mot arbeidsgiveren din om han bryter arbeidsmiljøloven. Stakkars oss.

Vi har sett opp igjennom historien at regimer har hugget fingrene av gitarister som har fremført statsfiendlige sanger. Men sangene har overlevd. Og vi vet at i land der man brenner bøker vil mennesker etterhvert havne på bålet. For kjære dere, vi kunstnere setter standard, det har vi gjort i alle tider. Vi ligger alltid et hestehode foran den politiske tankegangen. Det er vel derfor politikerne er så redde for oss. For i et samfunn der det kun handler om penger tåles det ingen sannhetsvitner som ser og skriver eller synger om det.

Når alt dette er sagt, jeg tror vi trengte denne hestekuren de blå har satt oss på. Vi er i ferd med å våkne.

For tar du f. eks en kulturell spaserstokk fra de gamle reiser vi oss i sinne, og gir oss ikke før vi får det som vi vil. Keep up the good work i denne overflatiskhetens tid folkens. Ikke sitt der å klø seg selv i egen navle, verden brenner, all grunn til å hente fram de sinte og sanne sangene!

SJEF PÅ SAMISKE PREMISSER?

Kautokeino
Kautokeino

Ny teatersjef ved det samiske nasjonalteateret i Kautokeino ble tilsatt her forleden, og noen få brummet litt eller mye på sosiale medier. Jeg blandet meg inn i en tråd, og vips, NRK Sápmi lagde en sak av det.

«Store diskusjoner om ny sjef» skriver rikskringkasteren som ofte har en hang til å overdramatisere virkeligheten. For det første synes jeg det er latterlig at NRK sitter og spaner på Facebook for å finne de «gode» nyhetene, og for det andre synes jeg det er direkte ufint å publisere en sak uten at han som er blitt ny sjef kan få komme med et motsvar. NRK Sápmi bør mene noe selv og ikke bare spionere på andres meninger.

Sakens kjerne er at noen mener at Rolf Degerlund er feil valg fordi han ikke er samisk. Ikke snakker eller skriver samisk, og har av den grunn ikke kjennskap til den samiske kulturen, eller vil evne å drive det samiske teateret på samiske premisser. Og så er striden i gang. Man hamrer i vei med påstander om at «samene er gjest i egen stue» og at «majoriteten nok en gang har vunnet» i valg av ny teatersjef, og «er ikke samene selv kompetente til å drive sitt eget teater?» og det som verre er. Rett skal være rett, ingen av de som krangler er ute er Degerlund personlig, og det ville jo ellers være merkelig siden «ingen» av dem «vet hvem han er» 🙂

Styret ved det samiske teateret har gjort jobben de er satt til. De har valgt den de selv mener er den beste av de fire søkerne til å lede teateret gjennom en vanskelig tid der et nytt teaterhus MÅ komme på plass. Jeg ser ingen gode argumenter for at språk-kunnskaper eller oppvekst i reindrifta er fordeler for å kunne drive lobbyvirksomhet i departementene. Selvfølgelig er det viktig at en sjef for samisk teater har kjennskap til samisk kultur, men han eller hun bør også ha godt kjenneskap til teater og ikke minst til drift og forståelse for kulturpolitikk, for det er via den pengene til nytt bygg skal utløses.  Og der er Rolf Degerlund den tyngste kandidaten uten tvil selv om han er svensk, ikke «storsvensk», han kommer fra Lappland/Nordbotten og er en mann som er vel bevandret i forståelse av urfolks kår og kamp.

Det som skremmer meg mest med denne diskusjonen på sosiale medier er at noen vil snevre den samiske kulturen inn til å bli en sak bare for samer, med samer og av samer. Og at samisk teater skal drives på «samiske premisser» Men hva slike samiske premisser er har ingen maktet å forklare meg. Noen hevder sogar at klassikere ikke angår det samiske publikumet. De vil se teater som handler om deres egen virkelighet. Det er forsåvidt vel og bra, alle vil gjerne se en flik av seg selv i det man ser å en teaterscene, men å hevde at Shakespeare og Ibsen ikke angår samer er noe sprøyt. Om så var ville samer være høyt hevet over livets almenne problemer som kjærlighet, hat, svik, familedramaer og andre av livets konflikter. Og det er selvfølgelig ingen, selv ikke urfolk. Man har spilt Shakespeare i indre Afrika på stammens eget språk og folk har sittet fjetret fordi de har kjent seg selv igjen, dette vet vi. Men noen iherdige forkjempere for «ren rase» ved det samiske teater mener at samer ikke trenger eller vi evne å «forstå» klassikere.

Så, hva er samiske premisser? Hva er samisk teater? Og hvem er det samiske folk?

Samiske premisser er, tror jeg, er kunst som lages av/for samer med forståelse for egen kultur, eller av andre som lager kunst med samisk innhold uten å fornærme det samiske folk. Men den samiske kulturen bør ikke være en hellig ku som det ikke bør stilles spørsmål til. Om den bare skal settes høyt opp på en pidestall og pakkes inn i joik, pels og fjær, røykmaskiner og spektakulære kostymer ser jeg ikke helt hvordan den skal kunne makte å overleve. Jeg vet at veldig mange mener at samisk teater må ta seg selv inn i samtiden. Og ja, det har det begynt å gjøre. Nye dramatikere kommer til og skriver historier fra her og nå. Jeg kan nevne f. eks Siri Broch Johannesen.

Hva samisk teater er?

Det er teater spilt på samisk. Ikke verre enn som så. Og det samisk folk er samer som er spredd for alle vinder, noen har mistet språket, andre bor i de samiske kjerneområdene og tror at de dermed har rett til å være talerør og sette standard for hva som er comme il faut og konsesus i samiske kulturspørsmål. Slike holdninger gjør meg rasende. Samer er like forskjellige som alle andre folk.

Jeg er enig i at det samiske teateret aller helst bør ha en samisk sjef. Jeg er enig i at det bør spille på samisk. Jeg er enig i at den som leder det bør ha samisk kulturforståelse. Men jeg er ikke enig i at man skal snevre den samiske kulturen inn.

Ei heller skal man tro at ingen andre enn samer selv vet hvem de er. Jeg tror vi alle lærer mye av folk som ser oss fra utsiden. Og jeg mener at veldig mange av oss som står på midt-streken mellom den norske og den samiske identiteten og føler tilhørighet til begge bør bli likeverdige samarbeidspartnere. Og ikke minst er vi mange samiske kunstnere som lever og jobber i yttergrensene av Sápmi som ikke er «fiender», vi er støttespillere, så slipp oss inn? For jeg tror ingen har godt av å stirre på egen navle for lenge, det kan bli litt introvert til tider.

Vel, nå ble det ikke en samisk sjef denne gangen. Mange er sinte og skuffet for det. Styret, jeg har snakket med et par av dem, mener at de har valgt den beste av de fire kandidatene. Så nå må vi leve med det. La dørene være åpne, taket høyt. Jeg ønsker Rolf Degerlund lykke til med arbeidet. Kanskje han kommer til å overraske de skuffede stort? Det har hendt før. De som var skeptiske til han som sitter nå har allerede begynt å savne ham. Det er rart det der, når man blir kjent, og den man ikke ville ha får vist hva han er god for, så kommer respekten. Det skjer selv blant urfolk. Er det ikke merkelig hvor like vi mennsker er uansett hva og hvor vi kommer fra? One love, one world.

HVA MED LITT ØMHET?

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg står i matbutikken. Det er kø. Folk er sure, mulig det skyldes lavt blodsukker, jeg vet ikke. Ingen ser på hverandre. Man står og stanger med vognene, vil ut her i fra, vil hjem, fort. Lav julemusikk flommer fra taket. «Jesus, the Savior is born» synges det på engelsk. En dame kjører handlevognen hardt i ryggen på meg, jeg snur meg, sier «Unnskyld.» «Det er greit!» glefser hun uten å se på meg. Jesus er ikke her på dette kjøpesenteret, og jeg tror aldri han kommer hit. Jeg kjenner et raseri skyte fart i magen, jeg får lyst til å skrike: «Drittkjerring!» til henne, men jeg gjør det ikke, man skriker ikke til fremmede i Norge slik man f. eks gjør i New York City når folk ikke kan oppføre seg som folk. «Vil du ha pose?» spør kassadamen mannen foran meg i køen. Han gir fra seg et et bekreftende kvekk, og river posen til seg. Jeg kjenner en syrlig replikk fødes på tungespissen. «Går det ikke an å si takk?» men jeg holder inne fordi man kritiserer heller ikke fremmede her til lands. «Ha en fin dag! sier kassadamen da han tramper vekk, alle kan høre at stemmen hennes dirrer av lett irritasjon, men vi sier ingenting. Og er det egentlig korrekt å si «ha en fin dag» til folk du ikke kjenner her i dette anderledeslandet? Jeg er ikke sikker. Musikken drypper som varmt smør nedover oss. Jeg fester blikket på en pyramide av pepperkakebokser et sted unna. Flytter det videre til en av tabloidenes forsider «Slik er din risiko for å få kreft!» står det med fete krigstyper, og kjenner handlevognen fra damen bak stange meg i ryggen igjen, Ikke så hardt denne gangen, men hardt nok. Jeg tenker plutselig på fillmen «Falling down» der hovedrollen klikker og løper rundt i Los Angeles og skyter vilt rundt seg med maskingevær. Nok er nok! Men jeg biter det i meg, for jorden går jo ikke under her vi står i hver vår lille glassklokke og ignorerer alt levende liv rundt oss. Er det meg? tenker jeg, er det bare meg som ser dette harde uvennlige i det offentlige rommet? Og jeg står her og tenker på alle hat-meldingene jeg kommer til å få for den teksten jeg skal skrive bare jeg kommer meg ut av dette føkkings senteret. For for å kritisere det norske folks mangel på varme og høflighet er som oftes en risikosport der du stadig får høre at «Du er så jævla negativ! Leter du etter slikt? Jeg møter bare bilde og smilende mennesker jeg!. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i det du skriver!» Så jeg snur meg og smiler blidt til damen med handlevognen bak meg. Hun ser tilbake på meg med et skeptisk blikk, snur seg for å se om jeg smiler til noen bak henne. Det gjør jeg ikke, jeg smiler til henne, fordi hun trenger det tenker jeg. Men hun snurper munnen og smiler ikke tilbake. Nå ser hun direkte fiendtlig på meg fordi jeg har brutt hennes private sfære. Hun fisker opp mobilen sin fra vesken sin og konsentrer seg om den mens det endelig blir min tur. «Hei!» sier jeg blidt til kassedamen. Hun skvetter til, men sier: «Hei!» Jeg ser hendene hennes løfte varene mine og scanne dem og tenker på hvor heldig jeg er som slipper å sitte her hele dagen å høre pipingen fra scanneren som leser strek-koder. «Lang dag?» spør jeg. Hun ser på meg med et spørrende blikk, som om hun ikke har hørt en hel setning fra en eneste kunde i hele dag. «Eh, ja, jobber fra ti til ti…» Hun smiler et vakkert smil. Jeg kjenner det rykke i armen, hun er så ung. Jeg får lyst til å stryke henne over håret. Men jeg gjør det ikke. Man stryker ikke fremmede over håret. Den kan tolkes på en gal måte. Men jeg tenker at hun ser sliten ut, og at hun kunne trenge litt ømhet. Gjør vi ikke alle det?

HADDE DET IKKE VÆRT FOR DEN HELVETES KULTUREN!

IMG_0230

Sven Henriksen: Sanger/skuespiller og dramatiker.

«Det er alltid kulturens skyld!»

Så snart det skal bygges noe, bevilges penger eller snakkes om at kulturen må løftes er det en eller mange som hyler opp: «Hva med de gamle og de syke? Hva med skoler, barnehager? Og hva med svømmehallen der det ikke er vann? Tenk på hvor mye bra vi kunne fått til med alle de pengene som brukes til kultur!?»

For det første: Kulturen belaster statsbudsjettet med knappe 1%, og for det andre, hvem har hørt så mange klage på at en spiller på et fotballlag tjener like mye som 15 vanlige mennesker bare fordi han forflytter en ball over ei gressmatte? Tenk på hvor mye vi kunne ha gjort for disse pengene? Vel, det kan godt tenkes at noen synes det er urettferdig og helt bort i natta, men fotballspillere og andre atleter er jo våre store helter som gjør godt for fedrelandsfølelsen, mens kunstnere ligger samfunnet til belastning! Ja, har de ikke «sugerøret stukket i statskassen?» Hvorfor er ikke Edvard Munch en helt, han er jo mer berømt enn selveste kong Northug?

Hvorfor er folk så skeptiske til kultur?

Hva er det med den som gjør at de kunstneriske fagene har et dårlig rykte og at mange mener at de bør være en hobby som folk skal drive med på siden av en «skikkelig jobb»? Og hvorfor kuttes det i de estetiske fagene, hvorfor legges danselinjer og kulturskoler ned i det ganske land? Og ikke minst, hvorfor sier de fleste foreldre til ungene at de bør «finne seg noe sikkert å stase på» før de kan dyrke «den urealistiske drømmen» om å bli kunstner? Og er alle de som går på NAV akterutseilte dagdrømmere som ikke fikk til en kunstnerkarriere? Det kan av og til virke slik siden kunst og kultur er en blodrød klut for så mange.

Jeg tror at det først og fremst handler om nordmenns mangel på kulturforståelse.

Vi vet ikke helt hva kultur er. Mange tror det er frivillighet, litt sånn»nå skal vi ha det litt gøy å kle oss ut med hatter og lage et lokalt spel», at det å være kunstner ikke er et yrke du kan leve godt av om du jobber hardt. Å bli god tar tid. For hvilke andre yrker er ikke også «learning by doing»? Du blir ikke god advokat før du har jobbet en stund, og du starter ikke ditt virke som kirurg med å gjennomføre en ti timers hjerte-transplantasjon alene, men dette vet du jo, og dette forstår du. Men en kunstner som ikke får sitt gjennombrudd med en gang bør «ikke ligge samfunnet til belastning og heller finne seg noe annet å gjøre», har du ikke hørt den replikken mange ganger før?

Jeg kan med hånden på hjertet si at kulturen reddet livet mitt.

Jeg var et barn som ikke var flink i gym eller matte. Men jeg var flink til å synge, jeg kunne tegne og jeg kunne late som om jeg var noen andre. Jeg kunne spille, være morsom, men jeg ble regnet som ubegavet på skolen fordi jeg ikke fikk til de samme tingene som de «flinke». Derfor ble jeg et mobbeoffer som var fritt vilt i skolegården der de andre sto og gjorde parodi på meg. Jeg ble taus og sluttet å synge. Jeg prøvde å bli usynlig slik at ingen skulle hakke på meg, men ønsket om å stå på en scene sprengte på. Da jeg som fjortenåring så teater for aller første gang ble jeg frelst, og livsveien var staket ut. Men jeg hadde foreldre som sa at jeg fikk ikke lov til det, jeg skulle gjøre noe som var bæreskraftig og sikkert. Det hele endte opp i en hard og vond konfrontasjon. Da jeg var seksten år brøt jeg med dem for å overleve. Jeg så min far to ganger etter det, og min mor har jeg ikke sett på førti år. Det er synd, men jeg vant livet og jeg fant «noe sikkert å leve av» og her sitter jeg og vet hva jeg skal gjøre i mange år fremover.

Kulturen ble min livredder, og jeg tror at det er mange unge i dag som finner sin vei ut av utenforskapet i møtet med kulturen. Og de bør støttes, ikke stanses. Jeg ser kommentarfeltene under de fleste kulturrelaterte artikler hevde at kultur er noe overflødig tull vi ikke behøver i en verden der alt handler om velferd, bærekraft og velstand. Men jeg tror at det intense hatet så mange har mot kulturen handler om en uforløst drøm de selv bærer på. Hvorfor ville ellers så mange ha holdt på med kor, korps, dans og amatørteater? Slike aktiviteter er en ventil ut av virkeligheten, et sted hvor man kan utfolde seg. Jeg jobber mye for og med amatører, jeg ser hvordan de gleder og gruer seg foran en premiere, hvor lykkelige de er når applausen flommer mot dem. Men jeg ser også en mangel på kunnskap og håndtverk som de ikke har lært seg fordi, ja, fordi det de driver med bare er en hobby og ikke er et yrke de har utdannet seg i.

Opp igjennom årene har jeg sett en rekke store unge talenter forsvinne ut av kulturen, unge som kunne ha gjort en stor karriere som kunstnere, men som ikke hadde gode hjelperes støtte eller mot nok til å satse. For det er jo tryggere å undervise på en kulturskole enn å satse selv. Lære andre barn og synge og spille og se at de også dropper ut der de kunne ha blitt til noe. Det er en evig sirkel, så sånn sett er kulturskoler et pengesluk siden man ikke prøver å dytte talentene videre mot en karriere, det kan jeg til dels være enig i 🙂  Som min mor sa da jeg var gutt: «Jeg skulle jo blitt forfatter, men man setter seg ikke bare ned og skriver en bok.» Jo, det gjør man. Det er slik alt starter. Du bare gjør det, om du må!

Selv reiste jeg inn til Oslo, gikk til Nationaltheatret og stilte meg opp foran statuen av Henrik ibsen og hvisket med min seksten år gamle naivitet: «Her er jeg!» Men mesteren syntes ikke særlig imponert. Jeg kan smile skjevt av det i dag, men jeg tror det var mitt livs største valg. Nå, over førti år senere sitter jeg her og skriver dette. Det har ikke alltid vært lett, men det handler om å ikke gi seg og man må ville det man vil nok.

Nå hører jeg at Ibsen og alt det elemtære forsvinner ut av pensum i skolen.

Ah well, vi har jo Paradise Hotel og Idol. Hvem som helst kan jo bli berømt over natten bare du er ung og solariumsbrun nok. Ok, livet er et sted vi alle skal stemmes ut av en dag, men mens vi lever ligger alle muligheter åpne, det er bare å gripe fatt i dem selv om kulturen pr dags dato menes å være så unyttig at man ikke engang skal bruke penger på å synge litt for de gamle og syke som har slitt et helt liv for fedrelandet. De glade amatører kan jo ta en trall ved kveldsstellet.

Der har du Norge i et nøtteskall. Denne nasjonen som river av seg håret i redsel for at en skiløper skal gå glipp av et skirenn fordi han må sone i fengsel for å ha kjørt i fylla, men går i taket av sinne bare du skriver ordet «kuturhus» I rest my case.