HADDE DET IKKE VÆRT FOR DEN HELVETES KULTUREN!

IMG_0230

Sven Henriksen: Sanger/skuespiller og dramatiker.

«Det er alltid kulturens skyld!»

Så snart det skal bygges noe, bevilges penger eller snakkes om at kulturen må løftes er det en eller mange som hyler opp: «Hva med de gamle og de syke? Hva med skoler, barnehager? Og hva med svømmehallen der det ikke er vann? Tenk på hvor mye bra vi kunne fått til med alle de pengene som brukes til kultur!?»

For det første: Kulturen belaster statsbudsjettet med knappe 1%, og for det andre, hvem har hørt så mange klage på at en spiller på et fotballlag tjener like mye som 15 vanlige mennesker bare fordi han forflytter en ball over ei gressmatte? Tenk på hvor mye vi kunne ha gjort for disse pengene? Vel, det kan godt tenkes at noen synes det er urettferdig og helt bort i natta, men fotballspillere og andre atleter er jo våre store helter som gjør godt for fedrelandsfølelsen, mens kunstnere ligger samfunnet til belastning! Ja, har de ikke «sugerøret stukket i statskassen?» Hvorfor er ikke Edvard Munch en helt, han er jo mer berømt enn selveste kong Northug?

Hvorfor er folk så skeptiske til kultur?

Hva er det med den som gjør at de kunstneriske fagene har et dårlig rykte og at mange mener at de bør være en hobby som folk skal drive med på siden av en «skikkelig jobb»? Og hvorfor kuttes det i de estetiske fagene, hvorfor legges danselinjer og kulturskoler ned i det ganske land? Og ikke minst, hvorfor sier de fleste foreldre til ungene at de bør «finne seg noe sikkert å stase på» før de kan dyrke «den urealistiske drømmen» om å bli kunstner? Og er alle de som går på NAV akterutseilte dagdrømmere som ikke fikk til en kunstnerkarriere? Det kan av og til virke slik siden kunst og kultur er en blodrød klut for så mange.

Jeg tror at det først og fremst handler om nordmenns mangel på kulturforståelse.

Vi vet ikke helt hva kultur er. Mange tror det er frivillighet, litt sånn»nå skal vi ha det litt gøy å kle oss ut med hatter og lage et lokalt spel», at det å være kunstner ikke er et yrke du kan leve godt av om du jobber hardt. Å bli god tar tid. For hvilke andre yrker er ikke også «learning by doing»? Du blir ikke god advokat før du har jobbet en stund, og du starter ikke ditt virke som kirurg med å gjennomføre en ti timers hjerte-transplantasjon alene, men dette vet du jo, og dette forstår du. Men en kunstner som ikke får sitt gjennombrudd med en gang bør «ikke ligge samfunnet til belastning og heller finne seg noe annet å gjøre», har du ikke hørt den replikken mange ganger før?

Jeg kan med hånden på hjertet si at kulturen reddet livet mitt.

Jeg var et barn som ikke var flink i gym eller matte. Men jeg var flink til å synge, jeg kunne tegne og jeg kunne late som om jeg var noen andre. Jeg kunne spille, være morsom, men jeg ble regnet som ubegavet på skolen fordi jeg ikke fikk til de samme tingene som de «flinke». Derfor ble jeg et mobbeoffer som var fritt vilt i skolegården der de andre sto og gjorde parodi på meg. Jeg ble taus og sluttet å synge. Jeg prøvde å bli usynlig slik at ingen skulle hakke på meg, men ønsket om å stå på en scene sprengte på. Da jeg som fjortenåring så teater for aller første gang ble jeg frelst, og livsveien var staket ut. Men jeg hadde foreldre som sa at jeg fikk ikke lov til det, jeg skulle gjøre noe som var bæreskraftig og sikkert. Det hele endte opp i en hard og vond konfrontasjon. Da jeg var seksten år brøt jeg med dem for å overleve. Jeg så min far to ganger etter det, og min mor har jeg ikke sett på førti år. Det er synd, men jeg vant livet og jeg fant «noe sikkert å leve av» og her sitter jeg og vet hva jeg skal gjøre i mange år fremover.

Kulturen ble min livredder, og jeg tror at det er mange unge i dag som finner sin vei ut av utenforskapet i møtet med kulturen. Og de bør støttes, ikke stanses. Jeg ser kommentarfeltene under de fleste kulturrelaterte artikler hevde at kultur er noe overflødig tull vi ikke behøver i en verden der alt handler om velferd, bærekraft og velstand. Men jeg tror at det intense hatet så mange har mot kulturen handler om en uforløst drøm de selv bærer på. Hvorfor ville ellers så mange ha holdt på med kor, korps, dans og amatørteater? Slike aktiviteter er en ventil ut av virkeligheten, et sted hvor man kan utfolde seg. Jeg jobber mye for og med amatører, jeg ser hvordan de gleder og gruer seg foran en premiere, hvor lykkelige de er når applausen flommer mot dem. Men jeg ser også en mangel på kunnskap og håndtverk som de ikke har lært seg fordi, ja, fordi det de driver med bare er en hobby og ikke er et yrke de har utdannet seg i.

Opp igjennom årene har jeg sett en rekke store unge talenter forsvinne ut av kulturen, unge som kunne ha gjort en stor karriere som kunstnere, men som ikke hadde gode hjelperes støtte eller mot nok til å satse. For det er jo tryggere å undervise på en kulturskole enn å satse selv. Lære andre barn og synge og spille og se at de også dropper ut der de kunne ha blitt til noe. Det er en evig sirkel, så sånn sett er kulturskoler et pengesluk siden man ikke prøver å dytte talentene videre mot en karriere, det kan jeg til dels være enig i 🙂  Som min mor sa da jeg var gutt: «Jeg skulle jo blitt forfatter, men man setter seg ikke bare ned og skriver en bok.» Jo, det gjør man. Det er slik alt starter. Du bare gjør det, om du må!

Selv reiste jeg inn til Oslo, gikk til Nationaltheatret og stilte meg opp foran statuen av Henrik ibsen og hvisket med min seksten år gamle naivitet: «Her er jeg!» Men mesteren syntes ikke særlig imponert. Jeg kan smile skjevt av det i dag, men jeg tror det var mitt livs største valg. Nå, over førti år senere sitter jeg her og skriver dette. Det har ikke alltid vært lett, men det handler om å ikke gi seg og man må ville det man vil nok.

Nå hører jeg at Ibsen og alt det elemtære forsvinner ut av pensum i skolen.

Ah well, vi har jo Paradise Hotel og Idol. Hvem som helst kan jo bli berømt over natten bare du er ung og solariumsbrun nok. Ok, livet er et sted vi alle skal stemmes ut av en dag, men mens vi lever ligger alle muligheter åpne, det er bare å gripe fatt i dem selv om kulturen pr dags dato menes å være så unyttig at man ikke engang skal bruke penger på å synge litt for de gamle og syke som har slitt et helt liv for fedrelandet. De glade amatører kan jo ta en trall ved kveldsstellet.

Der har du Norge i et nøtteskall. Denne nasjonen som river av seg håret i redsel for at en skiløper skal gå glipp av et skirenn fordi han må sone i fengsel for å ha kjørt i fylla, men går i taket av sinne bare du skriver ordet «kuturhus» I rest my case.

Advertisements

6 kommentarer om “HADDE DET IKKE VÆRT FOR DEN HELVETES KULTUREN!

  1. Det er vel ikke nødvendigvis det at de er mot kultur, men at de er mot tvang og statliggjøring av kulturen.
    Demokratiet er avhengig av å ha et oppegående kulturliv som en fjerde statsmakt. Men når alt som kan krype og gå av ressurspersoner innenfor får pengene sine fra staten og politikerne, så blir de økonomisk avhengig av de som sitter med den politiske makten, og at de som har makten fortsetter å beholde den.

    • Kan du komme med litt mer info om denne virkeligheten du beskriver? Det høres litt ut som en konspirasjonsteori. Alt som kan krype å gå får nesten aldri penger, å få støtte til kultur er nesten umlig. Jeg vet hva jeg snakker om. Men fyr gjerne opp om myten om en stat som styrer kulturen og at aktørene er lakeier for den.

  2. Det er vel ingen som hyler høyere enn kulturfolk når det kommer en endring på statsbudsjettet? Og du sier det selv… både advokater og kirurger trenger tid på å bli gode, men skal de da bli støttet av staten inntil de er det? Og etterpå også? Du sier også en annen ting – man må ville det nok. Til selv å være musiker som ikke har villet det nok eller hatt tilfredsstillende støttespillere, kan jeg ikke si at jeg av den grunn finner noe belegg for at jeg hater de som driver profesjonelt med kultur. Jeg har beklageligvis hatt altfor stor spredning og for stor vitebegjærlighet, til å avskrive mitt livsinnhold med kun en eneste bedrift. Derimot hater jeg at dårlig kultur blir støttet, og at det i den indre sirkel befinner seg et system som støtter et bredest mulig flertall, skaper ubalanse i markedsøkonomien for hva som er bærekraftig, og lar et snevert utvalg av forstå-seg-påere bestemme hvem som skal støttes på sin kulturelle ferd. Jeg direkte hater det faktum at jeg ikke lenger gidder å dra på konserter, fordi jeg ikke finner nevneverdig tilfredsstillelse for mitt relativt alminnelige musikalske begjær. Derfor er jeg motstander av at vi i dag har kommet opp på et svært høyt støttenivå innen forskjellige kulturarter, i tillegg til at systemet etter min mening støtter «art» som nettopp burde tilhøre en hobbyklasse. Publikum er ikke lenger de som sorterer ut hvem som skal overleve, og i den grad det går ut over de smaleste sektorene, er det heller ingen menneskerett for disse å leve på trygd under en kulturparaply, det er derfor vi har sosialtrygd. Hjertevarme var det som kjennetegnet en god artist før, og som det var verdt å høre på, i våre dager har det å telle ingeniørhjerneceller blitt viktigere for de som utvelger støttemottakerne. La meg bare si at det synes ikke særlig effektivt å gå på en jazzkonsert for musikkens skyld, bare for å få servert en avhandling om hvordan du konstruerer et høybygg. Et utmerket poeng fra din side er at de som renner etter en ball på en gressplen ikke produserer en dritt, for å si det med rene ord. Allikevel engasjerer det et stort antall mennesker, som finner glede i bevegelsen, og av en eller annen merkelig grunn blir slike menneskers behov for en egnet arena støttet, mens annen dans til tider kan synes bortkastet. Hva mener du om at det offentlige i størst mulig grad støtter oppunder arenaer, og ikke selektivt støtter kulturen individuelt? En annen ting jeg gjerne vil påpeke, er at jeg opplever den felles offentlige standard innen skole og helse som sterkt nedadgående i det norske samfunn. Befolkningsveksten kan ta litt av æren for dette. De siste nyhetene dreier seg i tillegg om forventet nedgang i oljeinntekter. Bør vi da ikke skjære ned så mye vi kan på de offentlige utgiftene? Er det noe du ser at staten bruker penger på i dag som du heller ville ha kuttet, i stedet for kulturstøtten?

    • Hei, når det kommer til å hyle høyt tror jeg vi er mange om beinet. Ok, dette var en stor og sammensatt kommentar. Norsk kultur får litt i enderkant av 1% av statsbudsjettet, ser derfor ikke at kulturen ligger landet nevneverdig til last. Når det kommer til støtte så er Norsk Kutirråd et organ som støtter eller ikke støtter. Å få penger derfra er nesten umulig fordi pengene er få og det er mange søkere. Når du sier at du «hater at dårlig kultur støttes» er jo det en ganske markelig uttalse. Det som er dårlig kultur for den kan være en åpenbaring for andre og omvendt. Snaken er forskjellig, og det ligger i sakens natur at budsjettet for kultur skal dekke bredden. – Jeg påstår ikke at folk «hater» kultur, men den skal alltid hakkes på, kalles luksus som samfunnet ikke trenger fordi den ikke er bærekraftig. Dette er feil, kulturen produserer for enorme summer i året. Jeg selv som er bl. a dramatiker skaper arbeidsplasser når et av mine stykker oppføres. Jeg har aldri krevd en krone fra det offentlige, men jeg har hatt 3-årig arbeidstipend. Da jeg fikk det hadde jeg søkt i 17 år. Jo, vi bør skjære ned på de offentlige utgiftene, og da er nok ikke kulturen den største synderen, det norske byråkratiet kunne slankes betraktelig, men det ville jo resultere i stor arbeidsledighet. Vi har laget en dyr modell i dette landet. Men ikke skyt på kulturen, et land uten kultur er et fattig land. Alt godt og takk for svar.

  3. Tilbaketråkk: Bodø Nu » – Hadde det ikke vært for den helvetes kulturen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s