HVA MED LITT ØMHET?

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg står i matbutikken. Det er kø. Folk er sure, mulig det skyldes lavt blodsukker, jeg vet ikke. Ingen ser på hverandre. Man står og stanger med vognene, vil ut her i fra, vil hjem, fort. Lav julemusikk flommer fra taket. «Jesus, the Savior is born» synges det på engelsk. En dame kjører handlevognen hardt i ryggen på meg, jeg snur meg, sier «Unnskyld.» «Det er greit!» glefser hun uten å se på meg. Jesus er ikke her på dette kjøpesenteret, og jeg tror aldri han kommer hit. Jeg kjenner et raseri skyte fart i magen, jeg får lyst til å skrike: «Drittkjerring!» til henne, men jeg gjør det ikke, man skriker ikke til fremmede i Norge slik man f. eks gjør i New York City når folk ikke kan oppføre seg som folk. «Vil du ha pose?» spør kassadamen mannen foran meg i køen. Han gir fra seg et et bekreftende kvekk, og river posen til seg. Jeg kjenner en syrlig replikk fødes på tungespissen. «Går det ikke an å si takk?» men jeg holder inne fordi man kritiserer heller ikke fremmede her til lands. «Ha en fin dag! sier kassadamen da han tramper vekk, alle kan høre at stemmen hennes dirrer av lett irritasjon, men vi sier ingenting. Og er det egentlig korrekt å si «ha en fin dag» til folk du ikke kjenner her i dette anderledeslandet? Jeg er ikke sikker. Musikken drypper som varmt smør nedover oss. Jeg fester blikket på en pyramide av pepperkakebokser et sted unna. Flytter det videre til en av tabloidenes forsider «Slik er din risiko for å få kreft!» står det med fete krigstyper, og kjenner handlevognen fra damen bak stange meg i ryggen igjen, Ikke så hardt denne gangen, men hardt nok. Jeg tenker plutselig på fillmen «Falling down» der hovedrollen klikker og løper rundt i Los Angeles og skyter vilt rundt seg med maskingevær. Nok er nok! Men jeg biter det i meg, for jorden går jo ikke under her vi står i hver vår lille glassklokke og ignorerer alt levende liv rundt oss. Er det meg? tenker jeg, er det bare meg som ser dette harde uvennlige i det offentlige rommet? Og jeg står her og tenker på alle hat-meldingene jeg kommer til å få for den teksten jeg skal skrive bare jeg kommer meg ut av dette føkkings senteret. For for å kritisere det norske folks mangel på varme og høflighet er som oftes en risikosport der du stadig får høre at «Du er så jævla negativ! Leter du etter slikt? Jeg møter bare bilde og smilende mennesker jeg!. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i det du skriver!» Så jeg snur meg og smiler blidt til damen med handlevognen bak meg. Hun ser tilbake på meg med et skeptisk blikk, snur seg for å se om jeg smiler til noen bak henne. Det gjør jeg ikke, jeg smiler til henne, fordi hun trenger det tenker jeg. Men hun snurper munnen og smiler ikke tilbake. Nå ser hun direkte fiendtlig på meg fordi jeg har brutt hennes private sfære. Hun fisker opp mobilen sin fra vesken sin og konsentrer seg om den mens det endelig blir min tur. «Hei!» sier jeg blidt til kassedamen. Hun skvetter til, men sier: «Hei!» Jeg ser hendene hennes løfte varene mine og scanne dem og tenker på hvor heldig jeg er som slipper å sitte her hele dagen å høre pipingen fra scanneren som leser strek-koder. «Lang dag?» spør jeg. Hun ser på meg med et spørrende blikk, som om hun ikke har hørt en hel setning fra en eneste kunde i hele dag. «Eh, ja, jobber fra ti til ti…» Hun smiler et vakkert smil. Jeg kjenner det rykke i armen, hun er så ung. Jeg får lyst til å stryke henne over håret. Men jeg gjør det ikke. Man stryker ikke fremmede over håret. Den kan tolkes på en gal måte. Men jeg tenker at hun ser sliten ut, og at hun kunne trenge litt ømhet. Gjør vi ikke alle det?

Reklamer

6 kommentarer om “HVA MED LITT ØMHET?

  1. Kjære Sven, takk til deg og for at du finnes! For at sånne som deg finnes! Du skriver så vakkert – igjen og igjen. Jeg roper enig med et rungende JA for mer ømhet i hverdagen. God førjulstid!

  2. Tenker at kanskje DU var litt sliten i dag og kunne trengt litt ømhet? Var i flere butikker i dag og hadde gode samtaler både med «grytemannen» og ekspeditørene. Fikk til og med en gratis Ernapose uten å trenge en! Prøv å gjør køståing til en fornøyelse Sven. Filosofen Arne Næss anbefalte køståing som en mulighet til å gjøre nye bekjentskaper. Han ventet til en «passende» person dukket opp og stillte seg bak selvsamme.

    • Ja, selvfølgelig, at folk er sure er jo min feil 😀 Og det er jeg som bør gjøre jobben. Men jeg skriver jo som sluttlinje i teksten. Vi trenger alle litt ømhet.

  3. Kunne ikke annet enn å dele denne historien, vakkert skrevet , og så sant , så sant. Forskjellen på oss, jeg hadde ikke klart å holde kjeft hehe 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s