TÅSPISS MEG I RÆVVA!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mo i Rana er en by der det er stor interesse for kultur.

Byen har eget teater, mange kor, korps, flere festivaler, og ikke minst et svært aktivt dansemiljø. Men nå vil fylkespolitikerne legge ned danselinjen her i denne byen som har fostret så mange gode dansere!

Den unyttige kulturen.

I «nedgangstider» er det alltid kulturen som ryker først når det kuttes i budsjettene.

Dans? Trenger vi det? Nei, sier politikerne, det er jo så få søkere og det er alt for kostbart. Er det ikke merkelig at 1% av statsbudsjettet som bevilges til kultur  i verdens rikeste land kan være en sånn rød klut for så mange? Hadde vi snakket 10% kunne jeg forstått det.

Og på Muppet-balkongen aka kommentarfeltene i avisene og på sosiale medier sitter folk og hyler opp hver gang en skarve pengesum bevilges til kultur. Det hyles opp om barnehager og skoler, og ikke minst de syke og de gamle. «Fjols som tripper rundt på tåspissene, nei, få det vekk!» Ja, det er lett å tro at kultur er noe unyttig sludder vi ikke trenger, men hør her:

Hvordan kan en politiker være sikker på at på den linjen som legges ned ikke går en kommende stjerne? Hva kan vi miste om vi ikke har et tilbud til alle de som ikke bare er opptatt av sport? De som ikke liker det de fleste liker? Om disse ikke får en mulighet til å utfolde seg, hva vil skje med dem? Skal vi sitte med åpne øyne og fronte utenforskap og produsere tapere? Og ikke minst, er det ikke bærekraftig for byen at våre unge er opptatt av noe som gjør dem lykkelige, eller skal vi si at det er ok at de bare henger ved kjøpesenteret uten å ha noe å ta seg til eller strekke seg etter?

Kultur er ikke unyttig. Den er limet som binder oss mennesker sammen. Den forteller oss selv og andre hvem vi er, den ser både bakover på røttene våre og viser vei mot de vi skal/kan bli. Kultur gir håp, identitet og stolthet. Kultur kan redde liv. I går kveld etter forestilling da jeg spilte siste «Siw Anita» kom en fremmed dame mot meg med tårer i øynene og slo armene rundt meg og sa: «Jeg har vært syk, alt har vært så tungt og svart i de to siste årene. Etter denne kvelden i teateret er jeg blitt løftet opp, jeg har fått nye krefter til å gå videre..»  Takk, sier man da, og føler seg ydmyk. For kulturen er også en trøster.

Men det er jo så dyrt!

Kulturaktiviteter skal alltid ses gjennom en kalkulator. Den regnes kun i tap, aldri vinning. Hva er prisen på gåsehud? Hvor tungt veier den? Hva koster ny erkjennelse? Håp? Hvor mye er en plutselig frigjørende tanke verdt? Kan man prissette det at et menneske konsumerer kultur og plutselig får krefter til å gå videre i et liv som synes håpløst? Nei. Og det er derfor det er så lett for mennesker som ikke benytter seg av det rike kulturtilbudet vi har i Norge å kalle den «et meningsløst pengesluk».

Etter hva en kjent danser på Mo forteller meg i dag har danselinjen her i byen 21 søkere neste år. Det er ikke mangel på lyst til å danse det står om. Men for all del, vi kan godt sitte hjemme foran flatskjermene å se kjendiser danse, bake eller hva nå det hele tiden lages fjernsyn om. Men i virkelighetens verden kan du ikke undervise i matlagning uten å ha råvarer. Du kan faktisk ikke lære noe som helst uten at forholdene ligger til rette! Men dette vet dere.

Foreldre, ta dere sammen!

Når et barn eller en ungdom kommer hjem og f. eks sier: «Jeg vil bli verdens beste fotballspiller eller skiløper!» så svulmer opphavet av stolthet og kjører avkommet milevis for å komme på trening. Men om de kommer hjem og sier: «Jeg vil bli danser, sanger eller skuespiller!» tikker det inn en skrekk hos foreldrene som gjør at de sier: «Fint det, men det der kan du ha som hobby! Du må finne deg noe sikkert å leve av!»

De estetiske fagene har laveste status fordi folk har en formening om at vi kunstnere er noen latsabber som ligger hjemme på soffaen med rødvin i glasset og venter på å bli inspirert mens stipendene fosser inn på bankkontoen. Mer feil kan det ikke bli, vi er hardt arbeidene mennesker som jobber hardt for å komme dit vi håper på. Jeg sier ikke at ikke andre også jobber hardt, men det vi driver med er IKKE en hobby, det er et yrke du må utdannes til, vi trer ikke bare på oss en parykk og hopper opp på scenen og har det litt gøy og så deler vi pengene etterpå. Vi produserer for et ganske betydelig beløp om noen gidder å ta seg bryet med å regne på det.

Så kjære politikere. Løft blikket fra kalkulatorene. Ikke legg ned danselinjen på Mo.

Sa ikke Erna Solberg: «Mennesker, ikke milliarder»? Og sa ikke Jens Stoltenberg «Alle skal med!» Var det bare tomme ord som ikke stemmer med det dere knatter dere fram til når budsjettet skal kuttes. Om et menneske tas fra muligheter og presses inn i et liv de ikke vil ha, hva skaper det? «Hull i CV’n» kanskje?

Hva sier dere? Skal vi danse?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s