DET ER HARDT Å VÆRE NORDMANN.

IMG_1238

Jeg sitter i en taxi. Baksetet her jeg sitter er fullt av handleposer. Jeg er på vei hjem for å «laste av» for så å dra til byen igjen for å fikse alt det som bare MÅ bli ferdig til jul. Jeg kjenner blodtrykket stige. Griper telefonen for å kjefte møbelbutikken der vi har bestilt åtte spisestuestoler huden full, de føkkings idiotene har glemt å sende bestillingen vår inn til lageret, så hva pokker skal vi sitte på på julaften liksom? Og det nye dusjkabinettet som vi hadde håpet på skulle komme før svigers kommer får vi heller ikke før Jesus’ fødselssdag, det sitter fast et sted i Sverige. Ikke har jeg fått malt dørkarmene i gangen, og lampen i gangen som min kjære har arvet er heller ikke skrudd opp. Det ble ikke noen bakedag sammen med venner slik vi har snakket om, kakene ble kjøpt hos en baker i Bodø i forrige uke, og nå er de nesten spist opp, og den økologiske ribba vi bestilte glimrer med sitt stille fravær. Faen, går det ikke an å stole på noen lenger?

Jeg kjenner halsen snøre seg. Jeg ser snøen lave ned, og den unge jenta som kjører taxien smiler oppmuntrende til meg i speilet. «Er du ferdig med julegavene nå da?» spør hun med lys stemme som om jula er noe som ikke affiserer henne. Jeg kjenner latteren ta fart i magen, kjenner den strømme ut av munnen, «Nei..» kvekker jeg og føler meg med ett som en idiot der jeg sitter og knuger iPhonen i hendene som om den kan hjelpe meg med alt jeg ikke har rukket å gjøre før jul. Den unge jenta ler også. «Det blir jul uansett, det kan ingen gjøre noe med» sier hun der vi suser gjennom de opplyste julegatene der hjerter, kuler og granbar glitrer over hodet på oss. Uff, det er hardt å være nordmann!

Noen minutter senere klyver jeg ut av taxien ved det nye huset vårt. Det ligger der i sin røde og hvite prakt med snø på taket. Jeg samler posene, betaler og sier takk. Låser meg inn i huset, setter posene fra meg i gangen, går til kjøkkenet og siger ned i en stol og brister i gråt. Hva i himmelens navn er det jeg holder på med? tenker jeg. Jeg er jo vanligvis nøktern til det meste, men i år har jeg viklet meg inn i en spiral av stress. Kanskje det er det nye huset vi har kjøpt? Kanskje er det fordi jeg har jobbet unormalt mye dette året?

Jeg samler meg og stirrer ut vinduet. Ser ut på nabolaget der det henger fuglenek og husene er pent pyntet med lyslenker i alle fasonger. En spurv eller hva nå den fuglen heter sitter ute på vinduskarmen og titter inn på meg. Jeg ser på det blanke ravgule fugleøyet. Vet en fugl at det bare er noen få dager til jul? Selvfølgelig vet den ikke det, den sitter jo bare der ute og har nok med å leve, nok med å være fugl. Og burde ikke jeg også ha nok med å leve, å være menneske?

Jeg forsvinner i egne tanker.

Dras tilbake til barndommens julefeiringer hos salige mormor, hun som pyntet treet med engler laget av papir og bomull, som hadde levende lys i små holdere med klyper. Den gode kvinnen med bestemorfavnen som var så trygg, som duftet av vanilje og liljekonvall. Som lagde pølser som hun la ned på hollandske krukker og hermitiserte gule moreller som hun serverte med stivpisket krem på julekvelden. Jeg tenkner på morfars rutete ulljakke, pipetobakken og det ru og varme kinnet hans med skjeggstubber. Jeg husker plutselig han og jeg som fisket i det lille tjernet ved gården, oteren som gled stille på vannflaten og fluene som duppet i stillheten, dryppet fra årene. Røya som freste i panna på kjøkkenet tidlig om morgenen mens mormor kokte kaffe og skar brød.

Slapp av, hvisker jeg til meg selv, det blir jul uansett, det kan ingen gjøre noe med. Så ikke sitt her og sipp og vær en patetisk Tårnfrid. 🙂

Nå sitter jeg her og skriver dette, tenker at i dag skal jeg ikke gjøre noe som helst. Kanskje bare tusle rundt i huset og stelle litt. Vanne planter. Lese, sitte å glo. Samle trådene etter en heftig teatersesong. Ikke tenke på alt jeg skal etter jul, etter påske og til høsten og neste vinter. Kaffen putrer, amarylissene har sprunget ut, asaleaen har ikke tørket inn, fryseren, eh, to frysere er fulle av mat, det er ved ute i bua. Hva er det å engste seg for? Vi får sitte på klappstoler, og det gamle dusjkabinettet får være godt nok.

I morgen er siste arbeidsdag, skal bare synge litt for folk i morgen kveld, så er det fri i ti dager. På radioen messer statsministeren om hva som gikk galt under budsjettforhandlingene. So what? Men i går fikk jeg faktisk spørsmål om å gå inn i politikken, og jeg sa ja. God jul alle sammen! Denne bloggeren sier takk for et vakkert år. I løpet av 2014 har jeg hatt nesten en million lesere. Tusen takk. Faen, skulle ikke jeg lage marsipan i dag? Og hvor er krumkakejernet? Uff, det er hardt åvære nordmann dere!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s