FAMOUS BLUE RAINCOAT

West Village NYC
West Village NYC

New York City er en blanding av poesi og boksehansker.

Av en eller annen grunn tenker jeg alltid på Leonard Cohens «Famous blue raincoat.» når jeg går i disse gatene. Nå i januar når vinden blåser inn fra havet og disen ligger over Hudson er settingen perfekt for mollstemt musikk. Byen har tatt vinterfrakken på, folk hutrer seg gjennom gatene med kragen høyt oppe under ørene. Jeg liker byen nå når den ikke er så energisk som om våren eller tidlig høst, selv om den velkjente amerikanske høfligheten settes på prøve i kulden som newyorkerne hater. Har egentlig ikke så mye å skrive om, er midt i en skriveperiode (jobb) og da ligger bloggen som regel nede, så tømmer hodet med dette småpludderet fra New York.

Meatpacking NYC
Meatpacking NYC

Mange har skrevet bøker om New York.

Elsker Patti Smiths «Just Kids» og Torgrim Eggens «Manhattan» selv om sistnevnte er skrevet av en ikke-amerikaner og bærer preg av det. I 2013 kom en ny bok om Chelsea Hotel («Inside the Dream Palace.») som jeg har kjøpt men ikke rukket å lese. (Husker ikke hva forfatteren heter i farta.) Chelsea Hotel er fremdeles stengt, og for litt siden lukket legendariske Yaffa Café i East Village dørene. Synd. Men nye steder åpnes stadig, og noen stayer lever fremdeles. Har funnet meg noen litt «rare» steder som jeg frekventerer. Kan nevne «The French Roast» på 6th Av. og 11th Street, «Sweet Revenge» i Carmine Street, begge med god mat og ikke så mye styr. Spiser som regel der, for newyorkerne er ganske snobbete når det kommer til mat, så orker ikke de fancy stedene. Men «Spice Market» og «La Marcelleria» i Meatpacking District er fantastiske spisesteder. Den første er asiatisk og sistnevnte er italiensk på sin hals. Mat å dø for, litt dyrt, men verdt pengene.

Citarella
Citarella

Så er det de fantastiske matbutikkene.

Citarella er dronninga, og på andreplass kommer Dean&DeLuca på Broadway der du kan få alt som finnes av mat på jordkloden, vil jeg våge å påstå. Citarella er som sagt den beste, har to butikker på Manhattan og en ute i The Hamptons. Service og ferskvare er stikkord. Kan også nevne «Antoino&Violetta» på University Place, ikke så helt borte den heller.

Hvorfor har vi nesten ikke skikkelige matbutikker der hejmme, vi bor jo midt i verdens matfat? Bare denne fryste eller plastpakkede maten som er billig og full av dritt, stort sett. Men slik blir det vel når maten skal være trygg, kjapp og billig? Hva som er i den er ikke så viktig? Her i New York pågår det for tiden en økologisk bølge der du tilbys skikkelige varer, liker, liker, liker! Jeg kan nevne det store mat og blomstermarkedet på Union Square flere dager i uken, en våt drøm for alle gourmeter. Gå dit om du er opptatt av gode råvarer!

Johnny Depp on the wall
Johnny Depp on the wall

Vel, nå er klokken åtte om kvelden, der hjemme er den tre om natten, så dette blir en liten morgenhilsen til dere 🙂 Life, blessed be og alt det der. «Alt er tilgitt» sto det på forsiden av et av verdens mest berømte magasiner i dag. Det er en god begynnelse for alle konflikter. Kjærlighet er større en hevn, skrev Shakespeare i «Stormen» – kunne ikke være mer enig. Ok, nok pludder for i dag. Vi ses i mitt neste stykke 🙂 (Strindberg, den spøkefuglen.)

SHOPPING, FRIHET OG DEMOKRATI?

p201208290150-38236

Den sittende regjeringen fremmer et forslag om søndagsåpne butikker.

Nå MÅ folk flest selv få bestemme når de vil shoppe, sier en talsmann for regjeringen. Ja vel? Jeg synes ikke vi driver med annet enn shopping. Det er bare én ting nordmenn er mer opptatt av enn å handle (bortsett fra sport), nemlig å pusse opp husene sine. Når noen en dag åpner en tidskapsel om oss som lever nå vil de spørre seg:

Hva faen feilte det disse menneskene?

Jeg sitter her med et overfylt kjøleskap, to fulle frysere, en garderobe som inneholder så mye klær at jeg kan skifte antrekk 365 dager i året og så mange par sko at det nærmer seg en diagnose. Tross at de fleste av oss har det nogenlunde på samme måte mener sittende regjering at om ikke butikkene er åpne på søndager betyr det at jeg som konsument blir frarøvet mine frihet. For noe sludder! Men slik blir det vel når landet styres av kremmere?

Er det ikke snart på tide å rydde tempelet og fronte litt andre verdier her i dette landet som er så opptatt av være norske og ta vare på vår helt unike kultur? Hvor er det blitt av de lange søndagene men eviglange frokoster for så å rusle ut på tur? Lese en bok i godstolen eller sitte helt stille sammen og hvile ut etter en lang uke? Kanskje snakke sammen, det er ganske fint om man våger seg inn i en samtale. Ta bilen å kjøre til havet eller gå en tur i skogen? Nei, nå skal vi sette oss i bilen og kjøre til nærmeste kjøpesenter for å handle enda flere ting vi ikke trenger. Vi, det stolte friluftsfolket som nå ligger på verdenstoppen i shopping – ja, jeg overdriver litt.

Vi har allerede mulighet til å  skaffe oss det meste på søndager.

Mangler du smør eller kaffe er det bare å ta seg til nærmeste Statoil eller kiosk. Disse ligner mer og mer på tidligere tiders krambuer. Og jeg ser en underlig logikk rundt dette begrepet om frihet. Frihet til å shoppe? Hva med frihet til å konsumere kultur? Hva med å ruste opp kulturtilbudet? For når vi kjøper kultur shopper vi også. Men her skal det kuttes. Selv kommunene tar seg ikke engang råd til en blomsterkvast når byens kor holder nyttårs-konsert. Og vi blir jo pokker ikke et rikere land bare fordi alle shoppingdører er åpne syv dager i uken?

Ja, jeg husker de mørke gamle dager der du satt brødløs i helgen om du ikke rakk butikken før halv fem på fredag, da var det bare å bite i det sure eplet og gnage på skalkene i helgen Slik er det jo ikke lenger. Men spørsmålet er om vi som land vil være et kjøpesenter eller en kulturnasjon? For øyeblikket er vi det første allerede.

Stadig bygges nye shoppingtempeler mens bykjernene tømmes med folk og gatene er fulle av tomme butikklokaler fordi de små nisjebutikkene ikke har råd til å leie seg inn i de store palassene der de kjedebutikkene presser de små ut. Dette resulterer ikke frihet til å handle, det skaper mindre mangfold i vareutvalget. Jeg ser det her jeg bor, i denne byen som er så liten av H%M bare tar inn mainstreamkolleksjonene og ikke de litt mer hippe, og de små som har litt mer spesielle tingene går dukken.

Det er forresten dyrt å ha søndagsåpne butikker. Og hvem skal jobbe der? De som koster minst selvfølgelig. Jeg går sjelden i butikker på lørdager fordi da er alle ekstrahjelpene på jobb mens de fast ansatte har fri. Prøv å kjøp en kjøkkenvifte på Expert en lørdag! Da treffer du en gjeng med kunnskapsløse nek som nesten ikke vet hva en kjøkkenvifte er. Prøv å spør om råd når du skal kjøpe et kullfilter til samme vifte. Kullfilter, hva er det?

Jeg gikk nylig inn i fiskedisken på ICA en lørdag formiddag og spurte den unge jenta bak disken: «Hvor kommer denne fisken fra?» Hun svarte: «Jeg vet ikke, men den kommer vel sikkert fra havet..» I rest my case.

Jeg sier NEI til søndagsåpne butikker. JA til ekspertise og lange stille søndager. Det er frihet det. Søndag er forresten en flott dag for brødbaking. Prøvd det? Smaker faktisk mye bedre en bake-off-brødene i butikken. Eller hva med en sakte-kokt god søndagsmiddag for hele familien, venner og bekjente? Litt vanskelig når halve familien er på jobb kanskje?

HANNE NABINTU HÆRLAND, DU TAR FEIL!

doc_11_1

Norges Barbara Cartland aka Hanne Nabintu Herland er stadig uten og hisser på seg det norske folk.

Som religionshistoriker og medieorakel mener hun å vite at norske kvinner er frekke og sure, at feminister er en uflidd gjeng sinte kvinner som hater menn. Hun maner alle kvinner til å dyrke sine menn, se det positive i dem og ikke være så egoistiske. For er det ikke alle kvinners hovedoppgave å behage sine ektemenn? snerrer hun.

Denne bloggen er skrevet på grunnlag av et snart tre år gammelt intervju med henne, men hver gang hun er i media, og det er ganske ofte, blir jeg rystet av hennes steinaldermeninger.

Det er skremmende at en kvinne som ikke forstår likestillingens fordeler får så mye plass i media. Selvfølgelig skal hun ha et poeng for at det finnes noen sure og frekke kvinner som mener det er comme il faut å mobbe eller kritisere menn, på samme måte som det finnes mange menn av samme sorten. Men alt det hun skriver om feminisme og likestilling er tuftet på holdinger som var vanlige i den tiden da «mor bakte og far leste avisen», litt sånn MadMen «Det er søtt at du har en jobb, men du er først og fremst hustru og mor!» Men kvinners hovedoppgave er alldeles ikke å behage mannen. Som kvinne eller mann er det alles hovedoppgave å finne sin plass som menneske, utvikle sine talenter osv. Nabintu Hærland har heller ikke fått med seg at det faktisk også er mange «moderne» menn som er feminister.

At kvinner som kaller seg feminister er noe dritsure kjerringer som går uten BH og ikke barberer seg under armene, brenner pornobalder og egentlig er lesbiske er seiglivede myter selv i dag. De fleste feminister kjemper for likeverd for alle, ikke bare for kvinner. Jeg er selv feminst og ser ingen grunn til at jeg ikke skal være det. Jeg mener at alle har krav på å leve sitt liv som de vil, for feminisme er kampen for frihet, ikke en vendetta mot menn som kjønn.

Men fra et kristenfundamentalistisk ståsted som Nabintu Hærland forfekter kan jeg godt forstå at hun synes Norge og resten av vesten er i ferd med å gå av hengslene der hun sitter oversminket og stylet og lirer av seg sin skrekk. Nei, jeg skal ikke mobbe henne for det – det er helt lov å være både stylet og oversminket, også som feminist. Selv om jeg kan irritere meg grønn over at «topp-kvinnelaget» i Norge satt på Twitter og mobbet Pamela Anderson da hun var gjest hos Skavlan! Hvorfor gjør dere det? Er ikke feminisme kampen for å være den man vil? (Et halvt poeng til Nabintu Hærland der)

For ja, det finnes en streng justis i enkelte «kvinne-miljøer», ikke for mye sminke, ikke for langt bleket hår etter fylte femti, ikke for store øredobber eller osv. Og da bikker det motsatt vei enn hos den jeg nå kritiserer. Er dere med på den? (Jeg har nok hørt dere på «jentekvelder» fordi der er alltid en to tre homoer på gjestelisten,  for hvilken vellykket kvinne har ikke en homo på slep, det er jo så i tiden?)

Slik jeg ser det er Nabintu Hærland et menneske som vil ta verden tilbake til et sted vi ikke orker å huske. En tid da kvinner slet seg helseløse for å bli den perfekte husmor. Der hun satt nysminket og velkedd med maten på bordet og kysset mannen lett på munnen og hvisket: «Er du sliten pus?» mens han ble lagt på sofaen med avisen etter at hun hadde hentet tøflene hans og sørget for at han ikke ble forstyrret av de støyende barna etter en lang og utmattende arbeidsdag.

Så Nabintu Hærland, du tar feil i det meste. Vi jobber for å frihet til å velge den livsmodellen som passer oss best. Og det er ikke horder av sinte feminister som stikker kjeppene i hjulene for resten av verdens kvinner. Men at det finnes drittkjerringer og forstokkede MadMen enkelte steder skal jeg være hjertens enig i. Men her i huset er vi to menn, en gruppe som ikke er med i din verdensanalyse HNH. Vi sitter her stylet og lekre, vi har laget maten sammen, og nå skal en av oss ut på kjøkkenet for å slå sammen en formkake, mens den andre sitter og skriver dette. Lenge leve friheten til å være den man vil! Men altså, å mekke på bilen får mannen min ta seg av, det finnes visse grenser 🙂

SÅ DIRRENDE GLAD OG FULL AV SUKSESS.

IMG_5878

«Hvorfor smiler du aldri Henry?» skriver Charles Bukowski i diktet «Goldfish».

Henry smilte aldri fordi han hadde en far som slo moren flere ganger i uken. Og uansett hva som skjedde smilte moren, smilte et stort dirrende smil. «Hvorfor smiler du aldri Henry?» gjentok hun om og om igjen. Og så smilte hun for liksom å vise ham hvordan det skulle gjøres. Det var det tristeste smilet Henry noensinne hadde sett. Men Charles Bukowski konkluderer; «det beste er å være glad, om du kan.»

Vi liker mennesker som smiler, som kommer inn i rommet og alt blir hyggelig.

Folk som ikke smiler sprer uhygge rundt seg, vi liker ikke slike mennesker så godt. Vi kaller den «energy suckers» og humørdrepere. Derfor prøver de fleste av oss å passe på å ha et smil hengende rundt munnvikene når vi er på jobben eller ute blandt folk uansett hva vi måtte bære på av sorg og elendighet på innsiden. Også på sosiale medier er dette viktig. Facebook er blitt et «lykke-tyranni» der du gjør klokest i å være positiv. Det eneste du kan slippe unna med er egen sykdom, ellers må du ikke klage eller være negativ.

Humor og ironi er også litt problematisk. Folk er ikke så gode til å lese undertekst lenger. I går skrev jeg f. eks rett etter at Erna Solberg hadde holdt nyttårstalen sin på tv: «Jøss, jeg tror minsanten Erna har blitt sosialist!» Med det mente jeg at talen var så apolitsk at ikke et menneske kunne være uenig i det hun sa, men hovedvekten i talen var tuftet på «venstrevridde» verdier om at «alle skal med, ta vare på barna og bla bla bla» (et 🙂 for å understreke at dette er ironi)

Men lykke? Hvorfor er det så ille å tilstå at man har det helt jævlig av og til? Hvorfor er det så grusomt irriterende å si at man sørger over et tap lenge etter at «sorg-grensen» er gått ut?

Selv har jeg brent meg noen ganger når jeg har skrevet at jeg er fly forbannet og rasende fordi en som ikke var like kompetent som meg fikk jobben jeg søkte på. Da fikk jeg høre at jeg var en urdårlig taper og at jeg driter meg ut fordi jeg sier dette høyt. Hvorfor det? Er det ikke lov å si at man er skuffet? Rasende? Tydeligvis ikke. Man skal holde hodet høyt og smile som om ingenting har hendt selv om taket faller i hodet på deg.

Hvorfor smiler du aldri på bilder Sven? Ja, hvorfor smiler jeg sjelden på bilder? Fordi jeg ser ingen grunn til å smile bare fordi jeg har en kameralinse rettet mot meg. Jeg smiler når jeg er glad, og det er jeg faktisk ganske ofte. Men jeg fikser ikke dette kravet om å smile tindrende glad på alle bilder. He he, derfor er jeg som oftes han mutte i kanten av bildet 🙂

«Hvordan går det?» spør vi hverandre på gaten, men vi er egentlig ikke interessert i å vite svaret.

Når noen sier «Ikke så bra» er det et slags brudd på kutyme. Men vi er jo høflige nok til å stoppe og lytte noen setninger før vi haster videre i våre travle liv. Og kanskje ved en senere anledning får vi høre at vedkomemnde er alvorlig syk eller hadde mistet noen av sine kjære. «Hvordan går det?» er et stort spørmål som er blitt en frase. Jeg nevner dette fordi mange i Norge mener at den amerikanske høfligheten som jeg setter veldig høyt bare en overflatiske fraser. Og derfor spør jeg folk om hvordan de har det når jeg har tid til å høre på et eventuellt langt svar, for det kan komme.

Nå er det ikke slik at jeg er deppa. Jeg er bare litt lei av dette presset om å være så forbannet lykkelig.

Jeg ER lykkelig, men ikke hele tiden. Og derfor viser jeg hele meg på sosiale medier til noens irritasjon. Jeg tror jeg har lest et par tusen statuser om en «alldeles fantastisk stille og fredelig jul» på Facebook. Come on! De fleste av dere lyver. Jula er en slitsom høytid med forventninger og famile som du må passe på hvem du sier hva til, og når de reiser igjen puster du lettet ut. Men hver jul gleder du deg til å se dem igjen og glemmer at du gikk på glødende kull i en ukes tid for et år siden. Er jeg negativ? Tar jeg feil?

Velsigne hverdagene, det er flest av dem.

I noen sekunder pustet jeg lettet ut i dag morges over at jula endelig er over, men så gikk det opp for meg at det faen meg er helg! Det kommer ingen Istagram-bilder av fredagspizzaen her i fra i kveld. Akk, hvem vet? Om den blir ekstra vellykket må den jo deles slik at alle kan se hvor forbannet perfekt jeg er!

ET GODT NYTT ÅR?

Union Square New York
Union Square New York

Sitter her på årets første dag. Skihopp på tv, de lange tankene flyr. Et godt nytt år?

Disse fire ordene fyller iPhonen, Facebook og Twitterkontoen min. Det er hyggelig, men et godt nytt år. Tror vi på det? Vi vet at 2015 ikke blir bare godt, det kommer tunge dager med sorg, øyeblikk av mismot og fortvilelse. Mennesker som dør, jobber som glipper, nei, alt vil ikke bli rosenrødt i 2015. Men vi klamrer oss til håpet der vi sender disse fire ordene ut i verden til vår store eller lille flokk av familie, venner og bekjente. Håpet er alt vi har, eller? Jeg tror vi mennesker besitter mer en et passivt håp, vi har muligheter til både å forandre oss selv og verden, men én dag i året er ikke nok om det skal settes ut i livet.

Hver gang fyrverkeriet går til himmels på årets siste kveld kryper en dyp melankoli innover meg.

Det kan hende det faller en tåre eller to. For denne kvelden er jo en vareopptelling eller et nærbilde av egen status. Hva fikk jeg til, og hva glapp? Hvorfor gjorde jeg sånn og ikke slik? Hvorfor jobbet jeg ikke enda hardere i den produksjonen, om jeg hadde strukket meg litt lenger kanskje jeg hadde levert bedre? Og hvorfor i himmelens navn hang jeg meg opp i den uviktige og fjollete detaljen? Og det menneske som jeg hadde så store problemer med å samarbeide med, skulle jeg vært mildere, mer samarbeidsvillig selv? Ja, det er store tanker man baler med på en nyttårsnatt når kalenderen vender et blad. Noen av disse er kanskje forgjeves, mens de aller fleste er nyttige for å kunne ta seg videre på veien til å bli en bedre person, arbeidskollga, kjæreste og venn.

I løpet av de siste ti årene av livet mitt har jeg tatt grep.

Jeg har kvittet meg med sigaretter og alkohol. Disse to tingene var svært enkelt å slutte med. Det som har vært verre er å innse at jeg ikke alltid tar tatt alle mulightene jeg har blitt tildelt helt på alvor. Jeg har brukt mer tid på å sutre over alle de tingene jeg ikke fikk enn å gjøre mest mulig ut av alt jeg har fått. Det er helt menneskelig å sutre litt over at man alltid spiller broren til hovedrollen og ikke hovedrollen. Men for noen få år siden tikket det inn en erkjennelse av at om jeg leverer en strålende bror blir det min tur neste gang. Og slik ble det. Det er tingenes iboende logikk når det kommer til karriere. Men det tar tid å forstå det. Og jeg jobber videre på den, gjøre mest mulig ut av det jeg får og ikke ergre meg over det som ikke kommer min vei.

Nyttårs-forsetter? Nei, jeg driver ikke med slikt.

Jeg gir meg heller nye forsetter på en helt vanlig tirsdag, sier til meg selv: I dag var du en hestkuk, men i morgen skal du ikke være det. Nei, jeg er ikke noe god på datoer der alle skal forandre seg. Jeg slutten og drikke på en fredag, og kuttet røyken på en mandag. Nå var det ikke slik at jeg var en kjederøykende alkoholiker, men jeg likte ikke meg selv lenger, derfor tok jeg grep.

Så hvilke drømmer har jeg for 2015.

Når det kommer til jobb vet jeg sånn ca hva jeg skal gjøre, så der er drømmene innfridd. Så håper jeg at kjærligheten varer inn i sitt tyvende år. At jeg fortsatt er frisk. Og at vi blir litt mildere mot hverandre. Fred på jorden tror jeg ikke på. Men jeg tror på å gjøre godt i sin egen krets, og at om alle gjør litt vil alt det lille vokse til noe veldig stort og verdensomspennende. I skrivende stund står en liten jente og synger på tv. «Jeg vil holde om deg..» synger hun. Ja, det tror jeg på.  Ja, og så å leve hver dag til sitt fulle og alt det der.

Men takk for 2014 alle fine venner, familie og kolleger. Det var fint det meste, Og det vi ikke fikk til gjør vi om igjen med ny erfaring i sekken, ok? Vi henger med et år til, ikke sant folkens?