I dagen er det Samefolkets Dag, jeg skriver det med store forbokstaver.
Jeg er så heldig å være av to folk, det samiske og det norske. Det er ikke problematisk, det er en styrke.
Jeg kan se med klart blikk både på det samiske og det norske, håper jeg. Og jeg tror at det å være av to kulturer snarere er en fordel enn en bakdel. Som same er jeg svært skeptisk til hvordan enkelte av det norske folk mangler respekt for naturen, det åndelige som kan oppstå i møtet med den. Og som nordmann kan jeg stille store spørsmål til hvordan enkelte samer vil snevre inn den samiske kulturen istedet for å løfte den videre inn i en moderne verden, uten at en mister det genuine som bor i den. Jeg tror ofte det kan være bra å ha «et bein i hver leir» når det kommer til objektivitet.
For tiden er den samiske kulturen under sterk trykk fra folk som mener at samene bør bli «norske»
Dette ser jeg på med stor bekymring. Vi har vært der før, og nå er vi der igjen. Det finnes til og med de som betviler at samene er et urfolk og som mener at samene «grafser» til seg rettigheter de ikke har krav på. Med sjøsamisk bakgrunn er jeg vokst opp med skam, med en far som ikke ville vedkjenne seg sine røtter. Han insisterte på å være «ekte»norsk. Det ble lagt lokk på det samiske i barndommen, og jeg har faktisk nær slekt som nekter blindt på at de er samiske den dag i dag. For ved kysten sitter skammen i i flere generasjoner etter den store fornorskningsprosessen der samer ble tvunget til å bli norske for å kunne eie sin egen jord. Med et pennestrøk forvant den samiske befolkningen fra kystlinjen i Troms og Finnmark, men vi vet alle at de lever og bor der fremdeles. Det er bare å ta en titt i speilet.
På tross at at det finnnes en del kristne fundamentalistiske samer som er mot samenes urgamle musikk i kirker oa skjer det mye positivt i Sápmi. Unge mennesker med helt andre visjoner vokser opp og tar over kulturen. De har et mye åpnere syn på seg selv og verden der ute. Mange av disse legger av seg offerrollen og kjemper heller for viktige ting som vedrører tiden som skal komme. Det er et godt tegn, og lover godt for fremtiden.
I den norske samfunnet finnes de samme mekanismene, noen tviholder på det som har vært og frykter forandring. Så dette er ikke noe som er spesielt for samefolket. Selv seksuell legning finner stadig større takhøyde i miljøer som har slitt med det. Så også i Norge.
Som homofil samisk/norsk kunstner er jeg opptatt av likestilling, fordommer og likeverd. Det er mange gode krefter som også jobber hardt for dette. Men ingen kamper er vunnet for evig, de må kjempes om og om igjen ellers blåser sporene igjen etter de som gikk foran og tråkket opp stiene.
I dag, på Samefolkets Dag er det viktig å huske all smerten og alle overgrep som er blitt gjort mot det samiske folket, men det er også viktig å se fremover. For om man bare skal være offer finnes ingen fremtid. Jeg er stolt og glad over å regne meg selv som same, som står trygt i begge leire.
Jeg lærer og jeg lærer bort. Kun med respekt blir verden et bedre sted, også i Sápmi.
Gratulerer med dagen alle sammen!
SVEN HENRIKSEN 