I går kveld gikk jeg i svart. Jeg går sjelden i svart. I går kveld rant begeret over. Det var breddfullt av tålmodighet og høflig overbærenhet overfor mennesker som lar gørra renne på sosiale medier, men når du sier dem i mot hyler de opp om alt fra hersketeknikk til usakelighet. Ja, i går gikk jeg i svart, i går ble jeg rasende, og lei. Hva er vitsen med å være på Facebook om man ikke kan si i fra til folk som sender fra seg de mest stupide utsagn? Hvorfor i det hele tatt bruke tid på det?
Altså, når et menneske skriver: «Alle tiggere som kommer hit er kriminelle, og det vet vi!» og når du ber dem legge fram fakta brøler de: «Om du skal debattere på dette nivået avstår jeg fra å diskutere mer med deg!» I går kveld gikk jeg i svart, jeg gjorde noe jeg sjelden gjør, jeg gikk til innstillinger og brukte det laveste virkemiddelet av alle: «Unfriend» og «Block» Men hva skal man gjøre når folk ikke er i stand til å lese? Når de ikke lar seg rikke en millimeter? Selv når jeg gir dem kred for noe av det de skriver, selv når jeg sier, ja, der har du et poeng, så hamrer de løs med sitt: «Hvem tror du at du er? Hva gir deg rett til å kjefte på meg? Hvorfor i helvete skal jeg gidde å snakke med deg når du ikke kan oppføre deg som folk?»
Jeg ser en debatt slik: Jeg kommer med en påstand. Motparten lytter (i beste fall) og er enig eller uenig. Om motparten ikke er enig kommer hun med et motargument, prøver å begrunne hvorfor hun er uenig. Jeg kan da velge å innse om det hun sier er rett. Om jeg har tatt feil kan jeg ikke beskylde henne for å bedrive hersketeknikk eller er uhøflig. Da er det bare å innse at jeg tok feil, at jeg ikke hadde satt meg grundig nok inn i saken.
Så er det også slik at alle gode og fruktbare debatter bør ha temperatur. Det skal og bør gå en kule varmt. Men på sosiale medier tar det bare et par runder før debatten handler om debatten og ikke saken som debatteres. Ja, i går gikk jeg i svart. Jeg er ikke i bedre humør i dag.
På nettet mener mange at de har rett til å skrive: «De aller fleste muslimer støtter terror.» uten å bli motsagt. Og om du sier dem i mot er du en forvirret venstrevridd tulling som ikke skjønner at verden går av hengslene. Jeg ber slike mennesker om å komme med faktaopplysninger for en slik påstand, men da får man denne: «Jeg kan ikke debattere på dette stupide nivået, dette er jo noe alle vet!» For trollene på nettet er høyt hevet over fakta, og ytringfriheten er til kun for dem. Når de ber meg om å dra til helvete når jeg går dem i møte med argumenter gjør de det fordi «vi har ytringsfrihet i Norge, og derfor skriver de det de vil fordi vi kan!» og «gå å knull deg selv et visst sted din jævla taper!» I går gikk jeg i svart, i går orket jeg ikke mer.
Så i går la jeg ut en status på Facebook om at jeg helt seriøst vurderer å trekke meg fra hele greia.
Hva er vitsen i å være der når alt for mange ikke er i stand til å lese? Her er en jeg fikk for litt siden: «Nå skriver du mye tull Sven, nå føler du veldig mye, gjør du ikke? Jeg gidder ikke å fortelle deg hva, for du vet det jo godt, gjør du ikke, sånn innerst inne?» Og jeg svarer: «Tull? Følelser? Hva er det du mener?» Det blir stille et øyeblikk, så kommer svaret: «Jeg avstår fra å kommentere mer på denne tråden når du ikke kan oppføre deg!» Jeg svarer: «Kjære vene, det var du som startet denne tråden, ikke jeg. Jeg vil gjerne vite hva du mener med tull og følelser. Kan du være så snill å fortelle meg hva jeg tuller og føler om?» Stille en time: «Gidder ikke. Du vet!» Så blir jeg selvfølgelig rasende. «Hva faen er det du mener?» Svaret kommer med en gang. «Nå driver du med hersketeknikk! Om jeg ikke kan mene noe om det du skriver uten at du går ned på det absolutte lavmål…gidder jeg ikke!»
Sitter her ved dette bordet, ser ut på det der ute som kalles virkeligheten. For øyeblikket virker den mer sexy og pirrende. Tror jeg tar en pause både fra blogg og sosiale medier. Kanskje ikke? Jeg liker å være på Facebook, liker det veldig godt. Har jeg kanskje noen feil venner? Kanskje litt rydding på egne sider? Men det er jo ikke bare bra å bare omgi seg med menigheten og alle som er enig i det jeg skriver?
Jeg elsker en god debatt, men det er nesten umulig med så mange såre tær og selvopptatte mennesker. Av og til har jeg en følelse av at mange er på nettet bare for å bli krenket, ikke for å ha en meningsbærende og oppklarende diskusjon.
Nå glir skyene der ute vekk og en flik av blå himmel kommer til syne. Snøen drysser fra trærne. Jeg går ut i livet. Livet, fine livet, velsignet være. Helt sikkert noen som er villig til å krangle på det også? For om du sier at solen skinner på deg er det straks noen som forteller deg at i morgen er det meldt regn!
SVEN HENRIKSEN 
Forstår deg godt. Denne frustrasjonen med grobunn i det meningsløse, er ikke god.
Bare luk vekk ugresset du, ingen kommer til å savne skrike(r)ne. Kanskje åpner det for kommentarer fra andre, som plent skygger unna når de ser en betent tråd. Det er fristende å bidra på kommentarsiden til tider, når man ser ditt fine arbeid, men holder ofte tilbake.
Du er ikke alene om å undre deg over enkeltes manglende evnen til å se, høre og tenke, det tydelige ‘intet’, som kommer til syne. Ikke rart de skriker, i et siste fåfengt håp om å avlede det triste faktum.
Men seriøst, ser de virkelig ikke verdien i det du gjør, helheten, det vedvarende og alltid betryggende nærværet ditt? Tekstene, levert med våkent blikk, varm stemme, skarp tunge, kunnskap, kjærlighet og vidd? Det er disse uslåelige kombinasjonene, som gir tekstene dine liv, dybde, spennvidde og humor.. ispedd litt sunt folkevett og rom for ettertanke!
Listen er på ingen måte komplett, men kan betraktes som et tilfeldig utvalg, fra en hjerne nesten uten søvn, og som derfor ikke evnet å ‘holde tilbake’.
En anelse appell for at forfatteren og altmuligmannen fyller det sorte tilbake på blekkhuset, og blir, både her og der!
‘Velsignet være’.
Takk for nydelig svar 🙂 S
Har fått en egen benevnelse i debatt på nett disse metodene. Stråmann. Hvis jeg ikke har misforstått enda et av ny-ordene som produseres heftig. Egentlig sint på noe annet, noen andre. Gjør en person til representant for ord og meninger som aldri ble sagt.
Ser at også vi har ulikt syn på teknikker vi kan håndtere i diskusjon. Jeg godtar ikke påstander. Jeg krever å delta på mine egne premisser, med det jeg ville bidra med. Ikke i livet ellers, men på nett. Der sitter nemlig gjenger på agenda, og dermed er det ikke diskusjon som er ønsket, det er å plassere personer i ferdig snekrede båser. And nothing more…..
Når hele folket ble offentlige politiske meningsbærere…..En ikke ubetydelig utfordring nå.
Jeg håper himmelen er blå for deg i dag, og at noen varmende solstråler finner akkurat deg.