MINDFULNESS? WHAT THE FUCK IS THAT?

En fredens mann på Union Square New York
En fredens mann på Union Square New York

Det er så lett å gjøre narr av det vi ikke vet hva er. Det vi ikke forstår. Märthas engler? Healere? Mindfuless?

Jeg har aldri sett fjær dale ned, aldri sett en engel.

Og ja, jeg har vært en del av flokken som har sittet og fnist av damer, for det er som regel damer, som driver med de luftige og «skrullete» tingene der.

Men jeg fniser ikke lenger. Jeg er åpen, mer lyttende til disse folka som driver med ting som ikke bare handler om mental trening for å bli en god leder, bli enere, sterkest og ja, mest ego. For hva er mer ego enn å bli best i klassen i alt? Og det er en trend i tiden å bli mental sterk, lære seg mestring for å presse sine egne grenser til det ytterste. Det er derfor vi elsker skiløpere og andre atleter som opphever tyngdekraften og gjør ting som en kropp egenlig ikke er i stand ti. Ofte løftet opp av kunstig stimuli.

Men mental styrke er også å lytte inn i seg selv. Finne smertepunktene, lære seg å leve med dem. Det gir også styrke.

Jeg har aldri hørt et foredrag om mindfulness, kommer aldri til å gå på noen engleskole eller delta i et seminar der folk løper rundt i hvite kjortler og bøyer seg i bønn mot sola mens den går opp i otta. (Slik vi tror de gjør?) Men jeg tenker plutselig; den forandringen jeg har gått igjennom de siste ti årene er en helt ubevisst søken etter nettopp mindfulness. Jeg har brukket meg selv i små biter, limt dem sammen igjen, sett meg grundig i speilet og kommet ut på den andre siden som et helt og lykkelig menneske. Jeg søkte ikke mindfulness, den søkte meg og fant meg?

Jeg tror de største personlige ulykker utløses av at mennesker ikke lytter innover i seg selv, ikke tar kroppens signaler på det største alvor. Derfor går mange av oss rett i betong-veggen. Jeg gjorde det. Det var til tider litt for mye drikk, sene netter, alt for mye arbeid, for mye tankeløst overforbruk av egen kropp, sinn og sjel. Derfor kom mørket og veggen sigende mot meg uten at jeg tok den særlig alvorlig. Rett før det sa pang tok jeg tak og gikk i en annen retning enn det jeg trodde jeg måtte for å være suksessfull og en mann å regne med. Og hva skjedde? Ti år med søken etter å finne meg selv resulterte i at jeg fant et mennske jeg likte. Det er ganske uventet.

Et menneske som setter grenser. Ikke mot verden, men mot seg selv fant jeg. For det er som regel ikke verden eller andre mennesker som er hovedfienden. Det er som oftes oss selv. Hver gang jeg kjenner at det lugger i bitterhet eller smålighet lar jeg det prelle av. Tenk på alt du har, ikke på det du ikke har. Tell dine velsignelser. Du blir et roligere og lykkeligere menneske av det, jeg lover. Du trenger ikke å gå på kurs for å lære det, det er bare å ta en titt i speilet, se nøye, så finner du ut av det.

Men ja, livet er en smålig bitch ofte, det er ikke alltid rettferdig, men du besitter en måte og en evne til å takle det. Senest i går kom det en dråpe av negativitet til noe jeg gjorde på scenen denne uken. Og det er den lille replikken jeg husker. Hvorfor det? Jo, det er slik vi mennesker er skrudd sammen. Folk kan rose oss i bøtter og spann, men kommer det en liten dråpe kritikk er det den vi henger oss opp i.

Men når jeg tenker nøye etter så er det overvekt av positivitet, og når jeg henter fram alt dette glir det negative vekk. Men ros og medgang er veldig godt, men det er ikke det som utvikler deg og tar deg videre. Det er det de harde skarpe og kritiske meldingene som gjør. For mindfulness er ikke å sette seg selv i et reservat, bygge et gjerde rundt sin egen indre ro og styrke som stenger verden ute. Da er du kun ego, selvsentrert og ikke noe annet.

Og hvorfor bruke så mye tid på å latterliggjøre folk som driver med ting vi ikke har satt oss inn i eller ikke forstår?

Gjør ikke mennesker mye verre ting enn det? At noen mener seg å se engler er mye mer ufarlig enn folk som hisser til krig, som sender uskyldige asylbarn ut av landet, som hater?

Gå ut i verden og gjør godt, du får tifold tilbake, jeg vet. For ti år siden ville jeg ha lagd en scene på grunn av noe som skjedde i går da smålighet og arroganse fikk meg til å bli skikkelig lei meg. Men jeg gikk ut av rommet, ut i natten, tenkte; dette handler ikke om meg, dette handler om et menneske som er underveis, som ikke er hel, som kanskje en gang finner trygghet og indre ro. For det er alltid egen usikkerhet som gjør at man kaster seg over andre og viser sine verste sider. Du er tilgitt.

Nå flommer solen inn. Ser at det ligger en blodrød fjær i hjørnet av arbeidsrommet mitt. Ingen grunn til å hisse seg opp, den er fra mitt alter ego Siw Anitas fjærboa. Jeg er helt rolig.

Advertisements

En kommentar om “MINDFULNESS? WHAT THE FUCK IS THAT?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s