UGRESSMANNEN.

IMG_5877

Jeg hadde en gang en nabo. Han var besatt av ugress.

Fra tidlig vår til sen høst kunne vi høre den sinte stemmen hans der han bedrev sin vendetta mot ugresset. Vi døpte ham Ugressmannen. Og når konen var bortreist kalte vi ham selvfølgelig Ugressenkemannen.

Allerede før vi sto opp om morgenen kunne vi høre lyder fra den andre siden av hekken der han gikk løs på alt som ikke kunne karakteriseres som ekte hageplanter. Og når han satte seg til med morgenkaffen begynte en lang rekke samtaler som ble brølt inn i en gammel Nokia der detaljer om løvetenner med røtter som gikk like til Kina og brennesler som var djevelens verk mot menneskeheten. «Hvordan går det?», spurte jeg ham en gang. Det skulle jeg ikke gjort, for da fikk jeg en lang forelesning om mordersnegler og det som verre er, og som ikke hadde noe her til lands å gjøre. For det var jo ingen grenser lenger for hva de som styrte og stelte tok inn til landet! «Ja ja», sa jeg, «hagestell er ikke lett, der menneskene bare vil dyrke én ting svarer naturen med ugress.» Ugressmannen tok ikke den.

Ugressmannen var særs glad i hvite blomster. Hvite petunia, hvite roser, hvite liljer og syriner. Han var ikke så glad i farger, så det er lett å skjønne at rødhudede kløver, smørblomst og brunsnegler ikke var velkomne i hans hage. Det skulle være rent og pent, grønt og hvitt, orden og rette linjer. Av og til kastet han et oppgitt blikk  over hekken og ristet på hodet av vår hage der løvetenner og det det som verre er vokste i skjønn forening med ringblomster, peoner og klatreroser. Vi kunne høre hans mening om disse «freaksene» som bodde på den andre siden da han lettet sitt hjerte til konen som gynget i hammocken mens hun drakk øl og heklet på en duk som aldri kommer til å bli ferdig.

Så skjedde det plutselig noe i hagen til Ugressmannen og hans kone.

En penskjorte ble stjålet fra tørkestativet! Full alarm på Kampen. Ugressmannen kastet seg på Nokia’n og ringte politiet og brølte: «NÅ HAR DEM FAEN MEG VÆRT HER OG RAPPA PENSKJORTA MI!!!» Jeg holdt på med å plukke plommer så jeg fikk med meg det hele og fulle dramaet. Det handlet om at nå hadde «de derre» kommet til vårt fredelige nabolag og tatt for seg av klesvasken til skikkelige folk. Jeg skulle akkurat til å klatre litt opp i stigen da jeg fikk se noe lyseblått som flagret i toppen av plommetreet. En lyseblå herreskjorte fra Dressmann! Jeg fikk hektet den ned og viftet med den over hekken til Ugressmannen som fremdeles var opptatt med å fortelle politiet at landet var i ferd med å gå av hengslene.

«HEI, ER DET DENNE DETTE DREIER SEG OM!?» ropte jeg. Haken til Ugressmannen falt ned på brystet, han gjorde seg ferdig med politiet og nappet penskjorten til seg. «Ja,det var bra for dem!» skrek han «nå slapp dem unna denne gangen også!!! Men du kunne ha vært dem!!!»

Jeg er ikke nabo med Ugressmannen lenger. Men i sommer gikk jeg forbi huset. Det var ikke å ta feil av. Bak hekken kunne jeg høre den sinte stemmen og en hakke som hakket i hagen og selvfølgelig lyden av et Vålerengavimpel som smalt i vinden.

Skjønner ikke helt hvorfor jeg tenker på Per Sandberg her jeg sitter og skriver. Men det gjør jeg faktisk. Aner ikke om han har hage, men jeg tror han ville ha kledd en spade bedre enn en mikrofon.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s