KJÆRE ALEX.

Med Hilde Hefte i Kilden under forestillingen "Kjære Alex"
Med Hilde Hefte i Kilden under forestillingen «Kjære Alex»

Da min venn Alex Scherpf døde hadde jeg ingen ord.

Jeg satte meg på et fly og stirret utover et fremmed hav i to uker. Jeg kunne ikke synge, ville ikke snakke. Jeg var ikke i stand til å gå i begravelsen, ikke til å bære kisten eller synge ved båren.

Kjære Alex, du er den jeg har jobbet mest med. Du er den som har vært aller strengest med meg, tatt meg hardest, og det er derfor du er den som har lært meg mest om dette vanskelige teaterfaget vi baler og sliter med, som er hardt arbeid, mest hardt arbeid, og noen små blaff av suksess og lykkepunkter.

Disse ordene har ligget og ventet siden august. Jeg skriver dem nå.

Lørdag kveld sang Hilde Hefte og Ole-Geir Feste og jeg deg tilbake foran øynene på to fullsatte teatersaler i Kilden Teater og Konserthus i din hjemby Kristiansand.

Under hele konserten følte jeg på en nesten sakral stemning. De gamle sangene, de så kjente ansiktene nede i salens blå lys. Musikerne. Tekstene. Alt var gammelt, med dog så anderledes. Du var der, men du var der ikke. Jeg tok meg i å lete etter kepsen og blinket i brillene dine oppe i amfiet, på at du skulle reise deg og komme ned på scenen for å buldre oss på rett vei. Men det skjedde ikke, men det skjedde, på en måte. Du var som tilstede i oss alle både i sal og scene. Det er ikke annet å si at det var en sterk opplevelse.

Vi snakket om døden en gang du og jeg. «Jeg er redd for å dø..» sa jeg. «Dramaqueen…» humret du.

Jeg er fremdeles redd for å dø, men så skulle du altså gå ut av livet før meg. Tomrommet etter deg er stort. Det kan aldri fylles på samme måte av noen andre. Jeg er så heldig å jobbe med nye regissører hele tiden, men det blir sjelden det gale vi hadde. Vi brukte ikke så mange ord, det var mest blikk. Og ikke mist alle de gangene vi satt slitne og svette over en øl i fryd over at vi var kommet i mål enda en gang, selv om veien dit hadde vært tung og til tider håpløs.

Ja, kjære Alex, jeg har sett deg i alle tenkelige og utenkelige situasjoner. Da du kom som en diger bamse på en rusten sykkel langs veien i Kautokeino. I scooterdress og skinnlue i Nord-Sverige da vi lagde Shakespeare tre vintre i en borg av is på Torne-elven. Høyt oppe på en stige i steinbruddet i Fjæreheia. På et filmsett i Setesdalen der du rei på en gal hest som hadde slitt seg. Jeg har sett deg i mørke håpløse netter og i skarpt morgenlys. Vi har kranglet masse og grått noen skvetter, men veien tilbake til vennskap og forsoning var alltid kort.

Jeg må gi meg nå før dette renner ut i språkblomster.

Men vet du hvorfor du har vært min beste læremester? Jo, en gang for noen år siden sa jeg til noen teatervenner «Jeg kan telle på en hånd de gangene Alex har rost meg for arbeidet mitt i løpet av alle de tiår vi har jobbet sammen.» Hva fikk jeg til svar? Dette: «Men du aner ikke hva han har sagt om deg til oss.»

Det var der og da jeg knakk koden Alex Scherpf. Han ga alle det de behøvde på hver sin helt egen måte. Jeg f. eks, har ikke godt av for mye ros, jeg kan bli litt høy på meg selv av det. Han visste det. Og når jeg sleit kunne han si: «Ikke vær deppa, du jobber jo med det du elsker..!»

Takk kjære Alex, for alt sammen. Og – jeg tenker alltid på deg noen sekunder før jeg går inn på scenen. Det er tryggest slik.

Og her jeg sitter på et hotellrom i Berlin sender jeg varme tanker til hun som sitter alene igjen, og til alle andre som sto ham nær.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s