NÅR VÆRET IKKE LEVERER VARENE.

PÅSKE
PÅSKE

I gamle dager sa folk: Været kan vi ikke gjøre noe med.

Så bøyde de nakken eller rettet den opp, gikk ut i dagen og fant seg i regn og sludd, og takket for solen om den kom på visitt. Selvfølgelig kunne vi forbanna snøen der vi vasset til livet for å ta oss ned til hovedveien for å rekke skolebussen, eller sutre litt over regn og tåke på hytta da vi hadde håpet på sol og badetemperatur over ti pluss. Men jeg kan ikke huske at vi klagde så mye som folk gjør nå. Eller er det bare minnenes somre som var solfylte og lyse?

Vel, de fleste av oss vet at vi lever i et land der det er nytteløst å klage på været.

Hvorfor skulle vi det når vi bor ved Nordpolens dørstokk med Nordishavet på trappa? Det er mange år siden min kjære og jeg sluttet å gamble på sommerværet i Norge. Vi reiser tre uker til den greske øya der været alltid leverer. Vi reiser heller ikke opp i fjellet i påska der det nesten aldri er sol. Vi går i stille bygater og koser oss. Det er alltid et ledig bord på kafeene, sol eller ikke, mens byene puster ut, og det er godt å leve. Vi sitter ikke og stanger i bilkø på E6 for å komme oss hjem, og vi er gode venner når påsken er over.

Nå skal jeg ikke klage på at folk sutrer og klager fordi jeg tror media setter opp en umulig dramaturgi når det kommer til været. I går falt det 40-60 cm snø i Norges hovedstad. Både folk og stemorsblomster fikk seg en in the face av dette, og media lagde et Shakespearedrama av det hele. For våren var jo kommet til Østlandet, og så kom dette hvite dalende ned fra himmelen og forpurret alt. Jeg tror jeg så noen tusen bilder av nedsnødde hagemøbler og påskeliljer på sosiale medier i går kveld, og selvfølgelig en del sinne og sutring. Men noen meldte om at fremmede begynte å snakke med hverandre. Så var det altså godt for noe!

Jeg skal heller ikke dra kortet om oss hardhauser i Nord-Norge.

Hvem har ikke blitt fortvilt over at snøen har dalt ned i tubaer og drillstaver, knestrømper og vippeskjørt på 17. mai i nord? Eller den uventede føkkings snøen i slutten av september når du er på vei til fjells for å plukke tyttebær? Jeg bruker å si: I Nord-Norge kommer våren en tre fire ganger, og så er det sommer. Og vi sitter forvirret og bleke på verandaen hvert eneste år. Hvor ble det av det av snø og is når du egentlig hadde avfunnet deg med at sommeren var avlyst.

Det jeg elsker mest med Norge er årstidene. At det skifter og er så uforutsigbart. Det kan ha vært sol i tre uker, men den ene dagen du skal ha hagefest hagler det helt plutselig. Slik er Norgeslandet. 🙂

Kanskje vi rett og slett bør takke solen mer når den er her, og muligens vil den bli mer samarbeidsvillig? Jeg tøyser, sola har verken øyne eller ører. Den gjør som den vil, stikker innom og forlater oss igjen. Men etter tre vintre i nord gråter jeg alltid når den stikker hodet over fjellkanten og flommer inn i huset.

Vel, jeg kjenner en dame på Sørlandet som klager på vinteren hele tiden, men nå sommeren kommer begynner hun å sutre over at den er så kort eller at den ikke ble slik hun hadde håpet på. Ingenting blir slik vi håper på. Men man kan jo alltids ta å flytte til California der solen alltid skinner. Men de ligger jo høyest på pilletoppen. Det gjør Sørlandet også, selv om de har den korteste vinteren i Norge.

Her i Stockholm høljer regnet ned. Jeg biter tennene sammen og går ut i virkeligheten. Faens været som ikke kan levere!!!

NÅR TASTATURET KALLER

IMG_1999

Det kan være stort og forvirrende for mange å plutselig å ha tilgang til eget tastatur, finne seg selv som egen redaktør og kunne klikke alle sine tanker ut til verden. Før i tiden måtte vi alle vente på at en redaktør var villig til å trykke kronikker og annet, og mange av oss brant inne med alt det vi gikk og ergret eller gledet oss over.

Nå er det fri flyt, og svært ofte koker det over for mange.

Å gjøre seg selv synlig på sosiale medier har mange sider. Du kan få en stor flokk av følgere, men du kan få en like stor gjeng haters. Og du blir også offer for en rekke mennesker du ikke kjenner som besitter elefanthukommelse som konfronterer deg med noe du skrev i fjor. Og på sosiale medier finnes det mange som mener mye, og så finnes den store gjengen som ikke bærer særlig mye tankegods til torgs men er mer opptatt av å mene mye om hva andre mener. Og mange av disse er ikke særlig lesesterke.

Om du skulle f. eks være så dum å skrive «småbarnsforeldre kan være litt selvopptatte» tar veggen din fyr. For folk har en tendens til å ta slike ting veldig personlig. De henger seg opp i ordet «selvopptatt» og uansett hvor god teksten din måtte være overskygges den av at du bruker et fy-ord som ikke hører hjemme på slike medier.

En sammensatt og reflekterende tekst må ha en spisset overskrift for at den skal bli lest, vi lever i klikkhoreriets tidsalder. Jeg kan med millimeters nøyaktighet forutsi når bloggen min tar fyr, det skjer alltid når overskriften er spisset.

Det finnes et enormt raseri på nettet. Oppegående folk kan gå av skaftet om du mener noe annet enn røkla. Her om dagen tok jeg et menneske i forsvar som har blitt hetset på det groveste på nettet fordi hun ikke har vaksinert barna sine. Jeg nevnte ikke et ord om hvorvidt  jeg er enig i hennes ståsted, men jeg var så frekk og være litt spisset for å bli lest. Og straks ble jeg tatt til inntekt for at jeg mente at unger burde tåle å få meslinger selv om de kan dø av det. Jeg er ikke det, det var mobbingen jeg siktet til. Jeg mente uheldigvis at man kanskje også skulle være litt mer opptatt av unger i andre land, men på sosiale medier kalles det «å blande kortene» tydeligvis.

Og her er vi ved kjernen av de store problemene med sosiale medier, du skriver om noe men blir beskyldt for noe annet. For om jeg skriver negativt om Pediga-Max, er det noen som mener at jeg mener at det skal være åpne grenser til Norge og fri flyt for alt mulig. Om jeg skriver om romfolket i empatiske vendinger får jeg høre at jeg heller burde skrive om de fattige i Norge og at vi «bør sørge for våre egne først»  For på sosiale medier er det «alltid verre et annet sted!» og «ingen kan redde hele verden osv» Men de har helt rett, det er som regel alltid verre et annet sted, ikke alltid, men ofte, men man kan ikke skrive om alle ting samtidig. Og det er faktisk lov å skifte mening i løpet av et liv!

Når dette er sagt, jeg tror folk på sosiale medier og bloggere er i ferd med å venne seg til å ha tilgang til eget tastatur.

Jeg synes å se en bedring både når det kommer til hets og mangel på saklighet. Men jeg tror mange fremdeles er der «for å bli fornærmet» og ikke helt skjønner hva sosiale medier er. Selv har jeg sluttet å irritere meg over bilder av katter, barnebarn og roser med små fiffige visdomsord i. Jeg tror mange er ensomme og bruker Facebook oa som en livlinje ut mot verden. Folk som skriver om egen sykdom også. Kanskje de ikke har noen å dele dette med? Jeg synes vi skal være litt mer tålmodige med hverandre, ikke kaste oss over hver minste lille ting vi ikke liker å lese. Og ikke minst la ordene ta en tur innom hjernen før de renner ut av fingertuppene?

Jeg elsker sosiale medier.

De er fine muligheter til å gjøre seg selv synlig, og synlighet er viktig om man har noe på hjertet. På grunn av denne bloggen reiser jeg rundt og holder foredrag om kulturforståelse. Jeg deltar i debatter, og den har også vært med på at jeg i disse dager inviteres inn i politikken. Men å skrive på åpen linje mot verden er «learning by doing» og av og til tramper man i salaten så det smeller. Men det blir gode diskusjoner av det,og det er det man lærer av.

Jeg tror på vekten av ord. Og jeg har respekt for ordene. De kan såre og de kan hele. De kan starte kriger, men også løse store konflikter. Internett har gitt oss mulighet til å snakke med hverandre over store avstander og vi bør ikke skusle den bort med å hate hverandre eller krange om uviktige ting. Men det finnes uante muligheter på nettet. En statsminister kan få kred for at hun forteller om dysleksien der, og en russisk statsleder kan forfølge homofile samme sted.

Tunga rett i munnen folkens. Haters will hate, men størst av alt er….?

Ønsker dere en fin dag fra Stockholm.

SPADEN, HJERTET, SVIKET OG ALLE LØGNENE.

IMG_4307

Jeg skal skrive dette enkelt og likefrem slik at alle forstår hva jeg mener.

For snart to år siden, fire politiske partier øynet muligheten til å overta makten etter de rødgrønne som hadde «rasert» kongeriket. Isen var tynn, men muligheten lå der. De to største hadde ikke muskler nok til å bære dette prosjektet alene, derfor inviterte de to mindre partier til bordet, og så satte de seg ned for å bygge en plattform. De kom fram til en slags enighet etter noen ukers forhandlinger bak lukkede dører. Bleke og trøtte stilte de seg opp foran pressens mikrofoner og kamerarer som en litt paranoid kvartett i et Shakespearedrama og forkynte for folket at de var svært fornøyde med avtalen alle fire hadde skrevet under på. Avtalen var fin og lang, den omhandlet alt fra skatt til beskyttelse av bittesmå mennesker, men de fleste av oss så at dette ikke hadde vært enkelt, for å sette seg ved kongens bord er ikke enkelt, særlig ikke for småfolket i politikken. Og vi som lever av tekst og ansiktsutrykk så at dette ikke var en særlig godt spilt eller troverdig scene. Vel.

I politikken er ikke et ord et ord. Politikere har ofte et litt «vanskelig» forhold til hva de tidligere har sagt og ment. Og parret med gleden over å endelig ha kommet til makten etter å ha stanget i korridorene i åtte år tar man gjerne noen short cuts for å få gjort det man brenner så veldig for. Justisministeren struttet av arbeidsglede og gikk til verket, men i farta glemte han at en del av avtalen var at de lengeværende asylbarna skulle få sine saker opp til ny vurdering. Hvordan ståa er nå vet vi alle. De blå er mer opptatt av å redde justisministerens ansikt enn å redde de stakkars ungene som ble revet opp med røttene og sendt til et land de aldri før hadde vært i. Den nye landsmoderen in spe er taus som en østers, og lillesøster og lillebror helt nederst ved bordenden synes også å gjøre hva det skal være for å beholde hardt tilkjempet innflytelse i politikken.

Og Frp som alltid er så opptatt av å kalle en spade for en spade, tørre å ta debatten, snakke om elefanten i rommet sitter også ganske så tause og bruker heller tiden på å peke på LO-lederens lønn og ungarske kjøpetenner. Nei, jeg mener ikke at en LO-leder skal kjøpe tenner i utlandet,  men det er ei drittpakke på gang rundt henne. Tilbake til saken. Spaden i alt dette er de små uskyldige ungene. Nå heter spaden noe helt annet. Den heter «jeg rakk ikke å lese en mail» og mye annet vås som forsøker å bortforklare svik og mangel på hjertelag. For selv de kristne Krf’erne vrir seg som en mark på kroken og kom opp med et ynkelig ultimatum som vil renne ut i ingenting og tvære ut tiden for disse ungene. Og de liberale med Trine i spissen som var krystallklare på at de aldri kom til å fire i saken om asylbarna makter ikke å komme med noe tydelig om disse barnas situasjon som opprører fler og fler på tverrs av partigrensene.

Men dette startet faktisk ikke for litt siden. AP er også en stor synder av unlatenhet og tåkeprat om disse ungene. Så «Mea Maxima Culpa» – ingen er uten skyld. I mens seiler kongeskipet Norge videre og de fleste av oss sitter på soldekket med et glass chablis i hånden. Det er snart Grand Prix, og hvor skal vi feire påsken? Her om dagen ble jeg låst inne på toalettet på Teaterkafeen i Oslo. Det er et lite rom på ca to kvadratmeter. Jeg fikk panikk, dundret på døren mens jeg kjente brystet snøre seg sammen og jeg fikk ikke puste. I de minuttene før noen kom og reddet meg ut forsto jeg hva frihet er, og hva det vil si å ikke ha den. For å være innesperret i usikker transit er et umulig sted å være. Det skaper frykt og angst. Jeg er et voksent menneske som ble panisk når friheten plutselig ble tatt fra meg. For mange barn er sendt ut, og mange sitter innesperret på Trandum her i dette føkkings lykkelandet.

Disse bittesmå menneskene blir ikke reddet ut med det første, for det skal reddes noen ansikter først. Og det er vi som har valgt dem inn på grunnlag av hva de har lovet oss. Dagens overskrift er derfor: Spaden, hjertet, sviket og alle løgnene. Tenk på det der du sitter i solveggen og lurer på om det fremdeles er palmeolje i Kvikk-Lunsjen!

Hvem vil lede NHO eller LO for tyve tusen netto i måneden? Meld dere hos NAV!

Photo: CL
Photo: CL

Norge er landet der veldig mange hater at noen tjener mer enn andre. Men tross det stemte det norske folk inn en regjering som surfer de rikeste, og ber uføre og trygdemottakere om å ta seg sammen. LO-leder Gerd Kristiansens topplønn har vært en rød klut denne uken, for denne damen maner til måtehold mens hun selv stikker godt og vel en million i egen lomme. NHO-lederen tjener over 4 millioner i året. Begge disse sjefene har et stort ansvar på sine skuldre, og de får betalt for det, godt betalt. Jeg kan også si at dette er da veldig mange penger i forhold til hva fotfolket tjener. Men hvem vil lede NHO eller LO for tyve tusen netto i måneden? Ikke jeg. Vil du?

Den summen disse to tjener er en liten post i den store sammenhengen. NHO-sjefen fronter arbeidsgiverne og får ikke så mye pepper på grunn av lønnen sin. Mens LO-lederen er en hykler fordi hun skal surfe arbeidstagerne. Jeg ser en viss logikk, og jeg skjønner at folk reagerer. Men det er lett å sutre når du har faste arbeidstider å gå til, du vet stort sett når du har ferie og frihelg. En toppsjef er på jobb 24/7, og har ingen overtidsbetaling. Om noe skjer er det sjefens ansvar. Men lønnen er høy, det kan ikke bortforklares.

Jeg er ikke tilhenger av for høye lønninger og bonuser for toppledere, men jeg tror ikke det er der urettferdigheten ligger. Jeg er mer opptatt av fotfolkets, de virkelige sliternes rettigheter. Og det er der urettferdigheten ligger. Alle kvinnene som ikke får betalt som de fortjener i omsorgsyrker som er noe av den mest samfunnsnyttige som finnes. Og jeg tenker på alle som ikke kommer seg inn i arbeidslivet av kjente og ukjente grunner. Så jeg orker ikke å hisse meg opp over at fem millioner kroner går til disse to i løpet av hvert år selv om jeg som sagt ønsker meg en verden med mindre forskjeller.

Men hvem vil bli toppsjef eller statsminister på en vanlig arbeiderlønn? Jeg tror neppe noen vil det. Og jeg tror vi må avfinne oss med at denne lønnsforskjellen/urettferdigheten er kommet for å bli. Men til de som er så opptatt av dette, stem på noe annet neste gang og ikke de som gir mer til de rike og tar fra de fattige. Slike partier finnes, og alle har ledere som tjener mer enn de som stemmer på dem, stort sett. Jeg synes ikke Erna Solberg er en hykler, like lite som Gerd Kristiansen er det. Ingen av dem har vel krevd å få disse høye lønningene? Men om du stemmer på de borgerlige ved neste valg blir det en «in the face» om igjen. Erna leverte det hun lovet. Men også hun er en hykler i noens øyne. Når du slipper valgseddelen ned i urnen kan det hende du får det du stemmer på selv om det hørtes ut som noe helt annet.

VÅREN SER ALT.

IMG_5878

Høst og vinter er årstider der du kan ligge rolig i en kuvøselignende tilstand.

Du er en plante som suger det spinkle lyset som bare er en rød stripe i horisonten. Våren er som lampen hos tannlegen, flommer ned over deg og ser all din angst og små skavanker. Angst for våren? Come on, våren er som en fødsel, den er smertefull. Du må vikle deg ut av kokongen. Henge den trygge vinterfrakken inn i kottet, sette bort støvlene som har så godt grep om tilværelsen, skjerf og votter, lue? Du går ut i dette så alt for sterke lyset og myser mot alt det som skal komme. Det er dette du har lengtet så inderlig etter, men når det kommer vil du tilbake i hiet der alt er skygger og ikke så insisterende og avslørende lyst.

Du ser nye livslinjer i ansiktet, slapp hud og tristesse etter en lang vinter. Fuglekvitter og søle. Regningsbunken som av en eller annen grunn havner i postkassen i mars. Alle bilagene som ikke er sortert i  pene bunker, skrekkangst for kemneren, alle papirene du ikke forstår. Vinduene som er så møkkete at du nesten ikke kan se ut. Kiloene du har spist på deg i mørketiden. Den helvetes våren er en hard tukter, ser alt, krever så mye av deg. Jubel og lykke anyone? NOT.

Jeg blir alltid litt trist om våren. Ja, jeg vet, min tristhet er en bagatell i det store bildet. Sitter her og ser på tre hestehov i et lite egge-glass på bordet. Tre gule hoder som har slitt seg opp gjennom isen. Hva glor dere på? Der ute sprenger snøkokker og tulipaner seg opp på sin vei mot lyset. Solen napper i huset, kom, sier den, kom deg ut du trette mann! Men jeg sitter her og lengter tilbake til den trygge vinterens livmor. Selv stearinlysene synes å ha gitt opp der de står og furter på bordet.

Jeg er god på lengsel. Jeg liker mer å lengte til våren enn å være i den. Det er det samme med sommeren. Lengte etter den fine tiden med sus i trekronene midtvinters når du har glemt veps i saftmugga, svett ost eller regn i fellesferien. Den eneste årstiden som ikke skuffer er høsten. Den er årets tredje akt, som i livet kommer den med sakte gange, høy himmel og lav sol. Jeg liker høsten. Den er en trofast elsker. Men våren?

Jeg burde jo være takknemmelig. Hvem vet hvor mange vårer man har igjen? Jeg skal nok venne meg til den denne gangen også. Snart skal jeg ta noen prøvende skritt ut i alt dette så alt for lyse. Sette det ene beinet foran det andre. Inn i vår og sommer. Og etter det kommer august. Men jeg vet at det kommer lykkepunkter. At jeg vil sitte under et stort tre og føle at alt er vakkert, at livet er godt å leve. Man kunne jo tross alt ha bodd i Los Angeles som jeg var på nippet til å flytte til på 80-tallet, og der er det sommer hele året. 🙂 Ja, noen har det alltid verre. Og man kan jo alltid velge seg april? Heldig er vi som kan velge.

En kravstor mann subber inn i dusjen, ser vannet treffe sitt kefirhvite legeme. Men shortsen fra i fjor passer. Det er slike små ting som forteller deg at lykken kan komme helt plutselig med sine små blaff.

BEKLAGER AT JEG IKKE DØDE FØR JEG BLE PATETISK.

New York coolness
New York coolness

Jeg er ikke helt ferdig med Madonna. I natt danset hun over flatskjermen halvnaken som en kvinnelig tyrefekter i rød fløyel og med like halvnakne mannlige dansere med bukkehorn på hodet. «PATETISK» konkluderer folket på sosiale medier. Madonna har begått den dødssynd å bli 56 år! «Kle på deg kjerring, du som er så stinn av penger burde ha råd til å et noen cm stoff til!»Jeg ser gode argumenter som handler om at Madonna bruker kropp og sex, at hun er et forbilde osv, men jeg liker dårlig at alderen hennes blir brukt mot henne.

Men alderen blir brukt mot alle mennesker, kvinner og menn, i arbeidslivet og i alle andre livssituasjoner. Sex mellom gamle mennesker er «ekkelt» og mennesker som ikke «kler seg etter alderen» er desperate. Ja, vi lever alle med «best før datoen» i en verden der alt handler om at du skal være ung og slank.

Jeg er en mann som nærmer meg seksti. Jeg er voksen, og jeg bestemmer selv hva jeg tar på meg. Jeg mener det jeg vil, gjør det jeg vil, og jeg følger med. Og jeg ler av unge mennesker som blir forbauset over at jeg kan håndtere en iPhone, sende en SnapChat og skifte profilbilde på Twitter uten å måtte ringe barnebarna (jeg ikke har) for å få hjelp. Det er faktisk folk som er eldre enn meg som har funnet alle de dibbeduttene ungdommen sitter og knatter på!

Leonard Cohen sa: «Excuse me for not dying!»

Det er en morbid vittighet. Jeg så ham på Le Bercy i Paris for to år siden. Den 80 år gamle mannen sto på scenen i mer enn to timer og man kunne høre lyden av dametruser falle. Han er fremdeles en ladykiller selv om han må finne seg i å bli kalt «Tristessens grand old man.» i media. Ja, han er gammel, men han er samtidig mye yngre enn de aller eldste av oss. Ungdommen og de voksne er ofte veldig moralske og konforme for tiden, men noen av oss eldre tar oss friheten til å gi litt faen! Ah well, når du har sett cowboyboots og slengbukser komme i motebildet fire ganger i løpet av livet ditt gjør du som du vil 🙂

I mange kulturer har de gamle høy status. I vår er de bare et tall i et vanskelig regnestykke som aldri går opp. Derfor digger jeg folk som går inn i tredje akt av livet med fjør og glitter selv om eksteriøret ikke er hva det var. Du skal ha både humor og hjerne for å tørre å være den du er, det er lettere å passe inn i mainstream utseende og klesdrakt. Ikke minst i konsensus.

Jeg trodde faktisk at feminisme handlet om retten til å være den man vil, men jeg tok feil. Det finnes en del gubber og kjerringer som mener at man skal være og kle seg etter sin egen alder, og som disser folk som ikke holder seg til de regler om hvordan en gammel mann eller kvinne skal se ut. Jeg råder dere til å ta en tur til New York, byen der ingen bryr seg om du går opp 5th Avenue med en lampeskjerm på hodet. Vi kan ikke det her til lands, da blir du ledd av.

I New York hilser folk og sier: «Have a nice day sir!» og noen ganger «God bless you!» Jeg liker det. Liker det veldig godt, for jeg vil heller bli velsignet av en fremmed enn å bli disset av et surt menneske som har så mye lengsel i seg at det eneste de kan er å hate alt og alle som tør det de selv ikke tør.

Vi er alle originaler, men de fleste av oss gjør så godt vi kan for å bli kopier.

NAKEN, SÅRBAR ENSOMHET.

Rune Storsæther Løding i "Frankenstein" Nordland Teater Foto: Marius Fiskum.
Rune Storsæther Løding i «Frankenstein» Nordland Teater Foto: Marius Fiskum.

En sjelden gang ser du en enestående og grensesprengende rolletolkning på en teaterscene.

I går så jeg Rune Storsæther Løding som «Skapningen» i stykket Frankenstein på Nordland Teater.

Nesten naken, i begynnelsen uten språk, blodig i all sin sårbare ensomhet, og vi måtte alle gjøre oss noen tanker om hva det vil si å være et menneske. Og ikke minst spørre oss selv, hva er kjærlighet?

Jeg bøyer meg i støvet for denne kollegaen!

Ja, jeg er kanskje inhabil, jeg er tilknyttet samme teater, men jeg tar meg den frihet å skrive dette. For det første for at vi som er skuespillere ikke alltid er så gode på å rose hverandre i full offentlighet, og for det andre, å se en slik prestajon er inspirerende og motiverende. Det er lenge siden jeg har sett en skuespiller tøye grensene så langt som denne fyren gjorde på premieren i går kveld.

Vi kjenner Mary Shelleys historie om vitenskapsmannen som ville lage et menneske, men skapte et «monster.»

Det er en gotisk saga styrt av store spørsmål om livet. «Problemet» med den er at vi vet hvordan det går (mange av oss), men det vet vi jo også med mange andre kjente historier. Frankensteins regissør Øystein Ulsberg Brager og hele det kunstneriske teamet har laget et univers av heslighet parret med skjønnhet. Ensemblet gjør en glimrende og samspilt jobb i alle sine store og små roller. Visesanger Moddi har laget musikk som i sine beste øyeblikk er genial med kan tendere til å bli litt insisterende noen ganger. Scenografi, kostymer, masker, lys og lyd – høyt nivå, et vakkert skue!

Men i sentrum står altså Rune Storsæther Løding og leverer sin beste rolle til nå. Jeg gleder meg til å følge ham i årene som kommer. En gang fortalte den svenske skuespillerstjernen Peter Stormare meg noe Ingmar Bergman hadde sagt til ham etter det store gjennombruddet. «Ta vare på seilene dine, du skal seile langt!»

Jeg sier det samme til Rune S Løding, «Du skal seile langt.» Og seilene dine tålte hard vind i går kveld…

Og i går hadde du ditt store gjennombrudd som skuespiller. Det er bare å gratulere!

HVEM FAEN TROR MADONNA AT HUN ER?

madonna_2009_09_001_700px

Popikonet Madonna her begått den dødssynd å bli 56 år. Men bryr hun seg? Nei, hun danser rundt som da hun ga ut «Like a Virgin» da alle så på Sky Channel og livet var lett å leve. Jeg er litt eldre enn Madonna, og jeg har alle aldre i meg, slik alle som har levd en stund også har. Noen bærer sine aldre godt skjult inne i seg, noen med verdighet, som man bør i følge kutyme, men Madonne gir faen og hopper rundt i undertøyet til manges fortvilelse eller raseri. For i vår opplyste verden er en popprinsesse bare en del av adelen så lenge hun er under 25, og om hun ikke gir seg da er hun «krampaktig» patetisk, og «noen må hviske henne i øret at dette går ikke osv». Men Madonna har mer penger enn Gud, så både hun og Gud bryr seg ikke om hva folk sier eller mener.

Nei, det er ikke bare kvinner som er offer for «best før datoen», det gjelder menn osgå. «Se der danser bestefar!» skrev en avis om Mick Jagger. Jeg tenker, er det ikke kult at bestefar danser? Er det ikke bedre at han tripper rundt på scenen med farget hårsveis og synger gamle rockelåter enn at han sitter i en krok på pleiehjemmet og sturer? Er det ikke bedre at Tina Turner legger ut på nok en verdensturné enn at hun sitter hjemme og mimrer om den gangen hun sang «River deep, mountain high» i originaltonearten? Jeg synes det, og selv kommer jeg til å jobbe til jeg blir båret ut av scenen.

Har dere hørt den siste plata til Cohen? Ikke det? Visesangens «grand old man» som ladykilleren nå heter kunne aldri ha spilt inn den plata da han var førti. Nå kommer han med et knippe låter fulle av politisk viten, livsvisdom og håp som skjærer langt inn i hjerterota mens vi folket heier på hvem som synger best (støttet av auto-tune) i The Voice! Men for all del, de er unge og vakre i The Voice, og ja, det slippes inn noen tykke damer og noen mannlige dinosaurer på 35 sånn for å være litt grei, men de ryker ut i de første rundene, for ung og tynn må verden være!

Vet du hvem Sheila Jordan er? Ikke det? Vel, hun er en 86 år gammel jazzsanger fra USA, jeg så henne live. Hun rocka huset mer enn de alle yngste! Jeg så også Mavis Staples i Willamsburg i fjor, og hun er snart 90. Du skal lete lenge etter det trøkket hun har selv om stemmen har sett sine bedre dager. Men jeg vil heller ha henne som får meg til å gråte enn ei ung popdame med rumpa full av fjær! Eller Madonna som vet hva hun driver med! For jeg er sikker på at Madonna vet hva hun driver med, og jeg tror også at hun har humor, noe jeg mistenker de som hater henne ikke har.

Selvfølgelig er popbransjen en av de sjangrene du «eldes» først i fordi den er forbundet med så mye utvendig fjas. Men noen av stjernene vil overleve. Jeg tror Rihanna vil være like relevant om tretti år fordi hun har noe unikt over seg.

Har det slått deg at Patti Smith er 64 år? Ikke? Patti Smith har aldri brydd seg, hun kjører samme stilen som på 1970-tallet.

Hva skal jeg fram til? Jo, virkelig artisteri har ingenting med alder å gjøre, du må ha noe å melde. Jeg mener, når du terger på deg Putin og paven i Roma har du noe å melde! Slik som Madonna, den gamle kjerringa som ikke skjønner at hun driter seg ut! Jeg vet at det er lite poltiisk korrekt, men: You go girls! (av begge kjønn) Rock huset og drit i de kjipe folka som ikke aner at de selv skal ende opp som noen gamle skrukketroll en dag. Utseendet, det unge glatte, kommer vi alle til å miste, men om du har talent og tar vare på det er det tidløst. Det vil du selv også være. Ei hel menneskepakke rett og slett.

ELLER ER DET KUNSTEN SOM ER FEIG?

31001_499847613370059_1756022623_n

Jeg tenker ofte på forlate teateret.

Jeg har arbeidet med teater i over førti år. Kanskje er det materialtretthet for egen regning, eller er det teateret som har forandret seg siden jeg kom inn i det i en sterkt politisk tid?

Den gangen var det en erklært krig mellom det kommersielle og det politiske teateret. Forsåvidt er det det fremdeles, men mainstreamen i norsk teater er ganske så uten politisk agenda. Jeg sier ikke at teateret MÅ være politisk hele tiden, det bør være rom for fjas og tant, strutsefjær, klassikere og musikal, men jeg savner et engasjement fra ledelse og utøvere sånn i det store og det hele. (Med noen hederlige unntak)

Teater har to agendaer, vi vil fortelle en historie, og vi kjemper om synlighet og godt besøk. Vi er mange om beinet i dette lille landet, og hierarkiet er ofte til å ta og føle på. Landet er langt og til tider karrig. Vi er ikke særlig kulturellt sofistikerte i forhold til større land. Vi er så få.

Nei, jeg sier ikke at vi ikke produserer godt teater i Norge. Jeg kan ofte bli imponert, rørt og beveget, men jeg blir sjelden provosert.

Tør vi ikke å provosere i norsk teater lenger? Er vi blitt for opptatt av å tekkes publikum? Ofte ser jeg forestillinger som mener seg å ha en politisk agenda, men som regel skraper den bare overflaten av tematikken og tar et standpunkt vi er enige om å «kunne leve med.» Og ingenting er mer irriterende enn når teateret «leter» etter relevans i gamle klassikere og gjør dem moderne bare for modernitetens skyld uten at det tilfører teksten noe.

Som skrivende menneske aka dramatiker vet jeg at det ofte er «hit men ikke lenger» når det kommer til hva man kan tillate seg å mene i et stykke scenetekst. Å være en stemme som «taler Roma midt i mot» er ikke enkelt. Jeg sier ikke at jeg er det selv, men jeg får av og til korreks fra dramaturger som mener at jeg «går litt for langt»

I f. eks eget stykke «Nomi – Angel of Surburbia» kledde jeg av homokulturen når det kommer til indre justis og hang til å hakke på de som ikke passer inn, og mange homofile publikumere ble sinte. Jeg har også blitt avvist av konsulenter fordi kvinneskikkelsene mine «gjør ting kvinner ikke gjør.»

Så spørsmålet er: Er vi blitt for konforme, for redde for å utfordre og flytte noen grenser? Rokke ved noen vedtatte sannheter? Jeg har ingen svar, jeg spør.

Jeg leste nettopp en artikkel på scenekunst.no om «Påfuglen», en forestilling om romfolket produsert på Trøndelag Teater. Konklusjonen i artikkelen var at «det er fint at det lages en forestilling om en presset minoritet, men den er basert på vårt ståsted og våre meninger om problemet, men romfolket var stemmeløse i forestillingen.» (fritt etter minnet) Og jeg tror det er nettopp der mangel på mot tikker inn. Vi våger ikke å forholde oss til annet enn konsensus i redsel for å gjøre noe galt. Men du kan faktisk ikke være en tankeløs «do-good-er» om du vil gjøre noe godt for noen, du må tørre å la de det handler om komme til orde, og dermed vende speilet mot deg selv.

I forestillingen «Siw Anita» som jeg har spilt sporadisk i tre år nå er jeg en mannlig feminist forkledd som kvinne.

I den sier jeg ting som jeg som mann aldri ville ha sluppet unna med, på samme måte som f. eks Kate Pendry sier ting som sin karakter Jonny Johnson som hun neppe hadde overlevd som seg selv. Jeg mener at Kate Pendy og undertegnede flytter grenser i det vi gjør. Vi har funnet vår plass i utkanten av det etablerte teateret. Det utelukker ikke at jeg også kan leve godt med å være en del av den etablerte institusjonen. Jeg er heldig som får være tilknyttet Nordland Teater som lar meg få lov til å gjøre egne produksjoner.

Men tilbake til begynnelsen av denne teksten. Jeg tenker ofte at jeg har lyst til å gjøre noe annet. Hvorfor? Fordi jeg savner mot fra kolleger, mot og litt mer trøkk når det kommer til å mene noe annet.

Jeg tenker at vi alle har historier å fortelle, viktige menneskelige historier. Politisk føler jeg at mange, jeg sier mange, jeg sier ikke at alle, men mange av mine kolleger er tause. Det er synd. For det finnes så mye kraft, så mange meninger off stage, men når lysene tennes og den store teatermaskinen ruller i gang smiler vi pent, tar regi og gjør som sjefen sier. «Stor jubel og stående applaus i kveld!» skriver vi på Facebook. Og resten er stillhet. Selv en blogg som denne tør ikke mange å kommentere på åpen side. Som regel kommer det en nattlig melding i innboks: «Jeg er enig, men du vet hvordan det er, folk er så skudd-redde.»

Ingmar Bergman sa:

«Vi tror ofte at teateret skal speile virkeligheten. Vi tar feil, teateret skal ikke det, det skal kle av virkeligheten-»

Jeg kunne ikke være mer enig. For slik det er nå bekrefter vi som regel bare det vi allerede er enige om. Eller den virkeligheten det er mest behagelig å leve med. Ps. Det er lov å være uenig i dette.

FOR MANGE KUNSTNERE I NORGE?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sitter og hører på Kulturnyhetene NRK P2.

Nok en gang hører jeg at det utdannes for mange kunstnere i Norge.

Jeg tenker, hva er for mange? Og i forhold til hva? Jeg får vite at hele 800 kunstnere får dagpenger fra NAV. Er det mange? Jeg aner ikke, ikke i forhold til hvordan tallene er i andre yrkesgrupper når det kommer til trygd og dagpenger.

Det utdannes mennesker til ulike yrker i Norge hele tiden. Noen utdannes det kanskje for mange av, og andre for få av? Det er også nytteløst å peke på kunstnere som den store synderen, og ikke minst som en homogen gruppe. Kunstfeltet er stort, det er mange sjangere og yrker innen gruppen. De fleste av oss kunstnere er selvstendig næringsdrivende og har derfor ingen rettigheter hos NAV når det gjelder dagpenger og annen støtte. Andre igjen er ansatt ved teatre og får lønn der. Så er det selvfølgelig noen som er freelansere og får støtte i de periodene de ikke har arbeid.

Jeg ser ikke noe problem med å sette kultursektoren under lupen, stille spørsmål ved den osv, men det ligger en undertone av «uviktighet» rundt kunst og kunstneren som yrkesmenneske i denne debatten som stadig dukker opp til overflaten. Trenger vi kunst og kunstnere som ikke greier seg uten å få støtte fra staten? Jeg mener dette er et blindspor. Majoriteten av kunstnere greier seg selv. Og lik det eller ikke, kunst vil folk ha! Kunsten er eldre enn de fleste bransjer vi mener er bærekraftige. Også den mest forhatte fordi den ser litt for mye av samtiden, og det provoserer.

Suksessen norske kunstnere har i eget land og i utlandet er for tiden ganske stor.

Mange skuespillere gjør film i USA, malere stiller ut i store gallerier i New York og i Berlin, mange musikere gjør det bra, og sangere jobber ved de store operahusene, dansere likeså. Vi har dramatikere som har skapt seg store navn i utlandet. Og de aller fleste av dem er sluset ut fra kunsthøyskoler i Norge. Selvfølgelig er noen også autodidakte og har kommet seg dit de er uten statlig utdannelse.

Men suksessen er udiskutabel og kan ikke bortforklares. Hvorfor nevnes ikke alt dette i denne diskusjonen der alt hele tiden skal dreie seg om de få hundre av oss som går på NAV? Og hvilke andre yrkers NAV-prosent diskuteres i fullt alvor i media? Man kunne jo snu det hele å si: Utdannes det ikke for mange ingeniører og oljearbeidere i en tid der oljen er i ferd med å bli en vare store deler av verden snart ikke vil ha? Og kanskje utdannes det for få skomakere og andre håndtverkere?

Men det er noe «lummert» med kunstnere. Jobber de egentlig? Er det de driver med bærekraftig?

Men nå viser det seg at de som søker til estetiske og kunstneriske fag stadig øker. 10% fler enn i 2013.

Nå sitter Minervas kulturredaktør på radioen og sier at hun synes at der er «merkelig at unge mennesker utdanner seg til fattigdom.» Det er mulig at noen av disse som slippes inn ikke får det til som mange heller ikke får det til i såkaldte «sikre» yrker. Men hva er sikkert i verden i dag? Og er det bedre å true noen inn i et yrke som de ikke vil ha eller mestrer for så å havne på NAV i etterkant, jeg mener om man vil sette tak på og dermed regulere hvor mange som skal få ta en kunstutdannelse?

Jeg er en kunstner som har greid meg selv i mer enn førti år. Jeg har en plan fordi jeg vet at jeg ikke kan ringe NAV å be om støtte om det jeg gjør tryner. Og de fleste av oss jobber hardt og tjener så mye penger at vi greier oss.

Jeg ønsker debatten kunne fly litt høyere.

Løfte seg å se hele bildet i fugleperspektiv, se hele det store NAV-systemet og sette kunstnerne i en sammenheng når det kommer til å få støtte. Jeg tror debatten ville sett helt anderledes ut.

Men vi kunstnere er offer for så mange myter som ingen andre grupper er utsatt for. Vi ligger jo tross alt på soffan, drikker rødvin mens stipendene fosser inn på konto, og på toppen av det hele krever vi dagpenger fra NAV. Og som ikke disse mytene er nok mener kulturministeren at kunsten «skal settes fri»

Fri, fra hva? Hva med å sette den fri fra samfunnets fordommer og debattere den for det den er, og ikke det den ikke er?