ET STED Å FORTØYE.

IMG_4822

Jeg har alltid tenkt at jeg har lett etter et hus. At et hus har stått og ventet på meg et sted. At jeg skulle gå av kystbåten. Det skulle være gråvær, helst regn. Og der, litt oppe i en skråning skulle huset ligge. Ikke for stort, gjerne hvitt med grønne karmer, ei steintrapp der jeg kunne sitte med kaffekoppen å se utover havet på godværsdager. Jeg er ikke så sikker lenger. Hus venter ikke på noen, de bare står der de står til de faller sammen om ikke mennesker tar vare på dem. Det handlet vel egentlig ikke om et hus, mer om et sted å fortøye, en indre brygge, jeg tror det.

Vi fant et hus. Men det er ikke slik som i drømmen. Det er rødt med hvite karmer. Et fint hus, godt å bo i. Det er til og med en trapp her, ikke av stein riktignok, men av tre. Jeg kan sitte der med kaffekoppen, men havet ser jeg ikke fra den. Det gjør ikke noe, havet er ikke så langt unna. Og det må det ikke være. Har jeg fortøyd her? Nei, ikke for godt. Ingenting er for godt. Men huset er et hjem. Det er godt å komme tilbake til. Godt å lengte til. Det meste med meg er lengsel. Den er en drivkraft, og den dagen jeg slutter å lengte er reisen over. Jeg liker å reise. Det er det som holder meg i live.

Etter som årene kryper på svinner de fleste drømmer hen. Ofte fordi så mange av dem er gått i oppfyllelse. De tristeste av alle drømmer er de som går i oppfyllelse fordi de ikke ble slik du trodde. Før trodde jeg at jeg skulle bli så lykkelig om jeg bare fikk det eller det. Det er ikke slik det fungerer. En drøm oppfylt fører med seg ansvar. Og ansvar føder nye drømmer, det er en evig sirkel. Lista legges stadig høyere. Men drømmer som går i knas skaper ingen indre katastrofer lenger. Jeg gråter ikke over det som er for sent, det som aldri ble. Det er nytteløse tårer.

Let go, sier de som snakker engelsk. Slipp taket, sier vi kanskje her? Jeg trodde det handlet om fortøyning, finne sitt sted å slå seg ned, fortøye til en egen brygge. Men så gjorde det ikke det, ikke for meg. Det handlet om å kappe trossen. Seile ut, videre, men å vende tilbake. Det gir en enorm frihet og trygghet å erkjenne det. Du blir modig av det. Det finnes ikke lenger grenser for hva som er mulig. Kroppslige, fysiske selvfølgelig, men ellers? Hvorfor kom denne ungdommelige fryktløsheten tilbake når den har vært fraværende så lenge? Jeg tror det handler om trygghet, at man har fortøyd seg selv i seg selv. Og at jeg har levd så lenge at jeg ikke gidder å være redd lenger.

For hva er det å være redd for? Den siste døren? Inn i mørket? Når nære venner dør tikker det inn en forståelse om at alt tar slutt en dag. Det er vondt, men godt. Og ansvaret over å være den som er så heldig å få leve videre er stort. Jeg gråter ikke over bortkastet tid lenger. Det er ikke noe som heter bortkastet tid. Alle omveier, feilnavigeringer og u-svinger tok meg hit til disse ordene. Det står klart, er en «plutselig frigjørende tanke» – livet er ikke farlig. Og du trenger ingen annen brygge enn deg selv, alt annet er en bonus. Så litt på hun som tok sitt liv på fjernsynet i går. En ensom sjel. Et modig menneske. Jeg er evig takknemmelig for at jeg ikke er ensom, lykkelig over at jeg er frisk.

Huset i drømmen var en feilspor. Men jakten på det tok meg til et annet sted. Et bedre sted. Veien til seg selv kan være lang og kronglete. Men veien til et annet menneske kan være umulig. For meg har kjærligheten vart i tjue år. Vi nærmer oss stadig hverandre. Store skritt. Små skritt. Stillstand. Fortvilelse. Lykke. Gråt. Latter. Livet. Tiden det tar. Takk for det. Jeg kan se alt fra her jeg sitter, fra denne trappen, selve livet rett og slett. Snøen som smelter sakte , en ny vår, så sommer som kommer snart til våre nordlige trakter. Nå gir jeg meg før jeg blir Margit Sandemo.

Advertisements

7 kommentarer om “ET STED Å FORTØYE.

  1. Det er mye som griper meg her, men sier bare takk for disse ordene akkurat nå. Etter fire år er jeg plutselig kastet ut på leiemarkedet igjen, kapper ikke trossen selv. Er på leit med lys og lykter, men natten er mørk.

    Det ordner seg, har alltid gjort det! Må velge å se på det som positiv bevegelse, fra mitt noe fastklemte ståsted. Gidder ikke være redd lenger. Signérer den, og legger fra.
    M.S.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s