VÅREN SER ALT.

IMG_5878

Høst og vinter er årstider der du kan ligge rolig i en kuvøselignende tilstand.

Du er en plante som suger det spinkle lyset som bare er en rød stripe i horisonten. Våren er som lampen hos tannlegen, flommer ned over deg og ser all din angst og små skavanker. Angst for våren? Come on, våren er som en fødsel, den er smertefull. Du må vikle deg ut av kokongen. Henge den trygge vinterfrakken inn i kottet, sette bort støvlene som har så godt grep om tilværelsen, skjerf og votter, lue? Du går ut i dette så alt for sterke lyset og myser mot alt det som skal komme. Det er dette du har lengtet så inderlig etter, men når det kommer vil du tilbake i hiet der alt er skygger og ikke så insisterende og avslørende lyst.

Du ser nye livslinjer i ansiktet, slapp hud og tristesse etter en lang vinter. Fuglekvitter og søle. Regningsbunken som av en eller annen grunn havner i postkassen i mars. Alle bilagene som ikke er sortert i  pene bunker, skrekkangst for kemneren, alle papirene du ikke forstår. Vinduene som er så møkkete at du nesten ikke kan se ut. Kiloene du har spist på deg i mørketiden. Den helvetes våren er en hard tukter, ser alt, krever så mye av deg. Jubel og lykke anyone? NOT.

Jeg blir alltid litt trist om våren. Ja, jeg vet, min tristhet er en bagatell i det store bildet. Sitter her og ser på tre hestehov i et lite egge-glass på bordet. Tre gule hoder som har slitt seg opp gjennom isen. Hva glor dere på? Der ute sprenger snøkokker og tulipaner seg opp på sin vei mot lyset. Solen napper i huset, kom, sier den, kom deg ut du trette mann! Men jeg sitter her og lengter tilbake til den trygge vinterens livmor. Selv stearinlysene synes å ha gitt opp der de står og furter på bordet.

Jeg er god på lengsel. Jeg liker mer å lengte til våren enn å være i den. Det er det samme med sommeren. Lengte etter den fine tiden med sus i trekronene midtvinters når du har glemt veps i saftmugga, svett ost eller regn i fellesferien. Den eneste årstiden som ikke skuffer er høsten. Den er årets tredje akt, som i livet kommer den med sakte gange, høy himmel og lav sol. Jeg liker høsten. Den er en trofast elsker. Men våren?

Jeg burde jo være takknemmelig. Hvem vet hvor mange vårer man har igjen? Jeg skal nok venne meg til den denne gangen også. Snart skal jeg ta noen prøvende skritt ut i alt dette så alt for lyse. Sette det ene beinet foran det andre. Inn i vår og sommer. Og etter det kommer august. Men jeg vet at det kommer lykkepunkter. At jeg vil sitte under et stort tre og føle at alt er vakkert, at livet er godt å leve. Man kunne jo tross alt ha bodd i Los Angeles som jeg var på nippet til å flytte til på 80-tallet, og der er det sommer hele året. 🙂 Ja, noen har det alltid verre. Og man kan jo alltid velge seg april? Heldig er vi som kan velge.

En kravstor mann subber inn i dusjen, ser vannet treffe sitt kefirhvite legeme. Men shortsen fra i fjor passer. Det er slike små ting som forteller deg at lykken kan komme helt plutselig med sine små blaff.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s