NÅR TASTATURET KALLER

IMG_1999

Det kan være stort og forvirrende for mange å plutselig å ha tilgang til eget tastatur, finne seg selv som egen redaktør og kunne klikke alle sine tanker ut til verden. Før i tiden måtte vi alle vente på at en redaktør var villig til å trykke kronikker og annet, og mange av oss brant inne med alt det vi gikk og ergret eller gledet oss over.

Nå er det fri flyt, og svært ofte koker det over for mange.

Å gjøre seg selv synlig på sosiale medier har mange sider. Du kan få en stor flokk av følgere, men du kan få en like stor gjeng haters. Og du blir også offer for en rekke mennesker du ikke kjenner som besitter elefanthukommelse som konfronterer deg med noe du skrev i fjor. Og på sosiale medier finnes det mange som mener mye, og så finnes den store gjengen som ikke bærer særlig mye tankegods til torgs men er mer opptatt av å mene mye om hva andre mener. Og mange av disse er ikke særlig lesesterke.

Om du skulle f. eks være så dum å skrive «småbarnsforeldre kan være litt selvopptatte» tar veggen din fyr. For folk har en tendens til å ta slike ting veldig personlig. De henger seg opp i ordet «selvopptatt» og uansett hvor god teksten din måtte være overskygges den av at du bruker et fy-ord som ikke hører hjemme på slike medier.

En sammensatt og reflekterende tekst må ha en spisset overskrift for at den skal bli lest, vi lever i klikkhoreriets tidsalder. Jeg kan med millimeters nøyaktighet forutsi når bloggen min tar fyr, det skjer alltid når overskriften er spisset.

Det finnes et enormt raseri på nettet. Oppegående folk kan gå av skaftet om du mener noe annet enn røkla. Her om dagen tok jeg et menneske i forsvar som har blitt hetset på det groveste på nettet fordi hun ikke har vaksinert barna sine. Jeg nevnte ikke et ord om hvorvidt  jeg er enig i hennes ståsted, men jeg var så frekk og være litt spisset for å bli lest. Og straks ble jeg tatt til inntekt for at jeg mente at unger burde tåle å få meslinger selv om de kan dø av det. Jeg er ikke det, det var mobbingen jeg siktet til. Jeg mente uheldigvis at man kanskje også skulle være litt mer opptatt av unger i andre land, men på sosiale medier kalles det «å blande kortene» tydeligvis.

Og her er vi ved kjernen av de store problemene med sosiale medier, du skriver om noe men blir beskyldt for noe annet. For om jeg skriver negativt om Pediga-Max, er det noen som mener at jeg mener at det skal være åpne grenser til Norge og fri flyt for alt mulig. Om jeg skriver om romfolket i empatiske vendinger får jeg høre at jeg heller burde skrive om de fattige i Norge og at vi «bør sørge for våre egne først»  For på sosiale medier er det «alltid verre et annet sted!» og «ingen kan redde hele verden osv» Men de har helt rett, det er som regel alltid verre et annet sted, ikke alltid, men ofte, men man kan ikke skrive om alle ting samtidig. Og det er faktisk lov å skifte mening i løpet av et liv!

Når dette er sagt, jeg tror folk på sosiale medier og bloggere er i ferd med å venne seg til å ha tilgang til eget tastatur.

Jeg synes å se en bedring både når det kommer til hets og mangel på saklighet. Men jeg tror mange fremdeles er der «for å bli fornærmet» og ikke helt skjønner hva sosiale medier er. Selv har jeg sluttet å irritere meg over bilder av katter, barnebarn og roser med små fiffige visdomsord i. Jeg tror mange er ensomme og bruker Facebook oa som en livlinje ut mot verden. Folk som skriver om egen sykdom også. Kanskje de ikke har noen å dele dette med? Jeg synes vi skal være litt mer tålmodige med hverandre, ikke kaste oss over hver minste lille ting vi ikke liker å lese. Og ikke minst la ordene ta en tur innom hjernen før de renner ut av fingertuppene?

Jeg elsker sosiale medier.

De er fine muligheter til å gjøre seg selv synlig, og synlighet er viktig om man har noe på hjertet. På grunn av denne bloggen reiser jeg rundt og holder foredrag om kulturforståelse. Jeg deltar i debatter, og den har også vært med på at jeg i disse dager inviteres inn i politikken. Men å skrive på åpen linje mot verden er «learning by doing» og av og til tramper man i salaten så det smeller. Men det blir gode diskusjoner av det,og det er det man lærer av.

Jeg tror på vekten av ord. Og jeg har respekt for ordene. De kan såre og de kan hele. De kan starte kriger, men også løse store konflikter. Internett har gitt oss mulighet til å snakke med hverandre over store avstander og vi bør ikke skusle den bort med å hate hverandre eller krange om uviktige ting. Men det finnes uante muligheter på nettet. En statsminister kan få kred for at hun forteller om dysleksien der, og en russisk statsleder kan forfølge homofile samme sted.

Tunga rett i munnen folkens. Haters will hate, men størst av alt er….?

Ønsker dere en fin dag fra Stockholm.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s