I AM WHAT I AM!?

521885_593467653997147_992460050_n

Det tok meg mange år før jeg våget å være den jeg er.

Vi vil alltid være noen andre enn oss selv. Mangel på frihet til å være den man er kan oftes påføres av andre, men som regel er det selvpålagt.

Så hvem er jeg? Jeg er en homofil mann som kan være en pyse, men også et maskulint råskinn. Jeg kan være kjerring og veldig tøff. Sårbar kan jeg også være, stupid ofte, oppføre meg som et sutrete barn når ting ikke går min vei. Jeg kan være urettferdig, smålig, snill og egoistisk. Jeg tror det å være meg er det som kalles et helt menneske med både kvinnelige om mannlige egenskaper, om det er noe som heter det? Men mennesker som er seg selv kan være høyst forvirrende, for noen.

Men det var den dagen jeg forsto at det kjønnet jeg er ikke var så viktig, at det løsnet for meg.

Jeg hadde stått på bås i så mange år, var kartotekført som kjønn, med en liten «brist», jeg var homoseksuell, altså ikke en heteroseksuell mann. Jeg trodde jeg måtte tilhøre en ghetto fordi jeg var slik, så jeg søkte etter en flokk som ikke var en flokk, for det eneste vi har felles er vår seksuelle legning.

Menn generellt er ikke en flokk, like lite som kvinner er det. Vi er ulike, selv om vi med åpne øyne plasserer oss selv i båsen og tygger drøv på gamle holdninger. Jeg grodde vinger etterhvert som årene gikk, og jeg fant meg selv, en trygg person som ikke tar det så nøye med å ligge i «den rette skuffen» lenger.

Vi har akkurat overlevet en kvinnedag.

Kvinnedagen har mange myter rundt seg og skaper mye debatt. Det jeg liker med høyresiden er at de fleste har hevet seg over det med kjønn, at kvinner kan gjøre det de vil, men det jeg ikke liker er at mange av dem tror at dette kom helt av seg selv, nei, jeg skal ikke terpe mer om alle disse som gikk foran og tok kampene. Men grunnen til at jeg kan sitte her å skrive en tekst med overskriften «I am what I am!» som homofil mann kom heller ikke gratis. Noen gikk faktisk foran og kjempet. Takk til dem.

Det jeg ikke liker ved venstresiden er at de kan ha en tendens til å se ned på kvinner som ikke kaller seg feminister.

Jeg synes det er litt merkelig. Vi vel vel alle ha en fri verden der feminismen som fenomen er overflødig? Men det forutsetter selvfølgelig at kampen er vunnet på alle plan. Kampen er ikke vunnet på alle plan, men jeg synes vi bør ha litt mer ømhet for hverandre. Fiendskap og skepsis er ikke likestilling, og det skaper steile fronter, ja, nå snakker jeg til begge fløyer. For det er synd at mange lar menneskers frihet koke ned til partipolitikk. Ja, så er det alt det store lille mellom alt.

Friheten til å være den man er er hellig for meg!

Derfor må vi/jeg tåle at folk er som de er.

Vi kan rettlede, vi kan kjempe, men vi må ikke tråkke på hverandre, husk, de fleste handler ut i fra en hellig overbevisning om at de tror har rett. Om noen føler at de ikke er undertrykket, så er de ikke det selv om vi selv mener vi ville ha vært det om vi var i samme situasjon. Men jeg har vært aktiv på nettet i så mange år nå at jeg vet at det ikke nytter å fortelle folk at de tar feil. Folk tar ikke «feil», de bare mener noe annet. Slik er det, og slik skal det være. Nei, jeg snakker ikke om frihet til å undertrykke andre, jeg snakker om frihet til å være den du er om du forholder deg til lov og rett.

For, etterhvert som folks holdninger forandres til det bedre blir mobbing og undertrykking mer subtilt, vanskeligere å sette fingeren på.

Jeg kan selvfølgelig irritere meg over kvinner i maktposisjoner som ikke skjønner at de ikke har kommet dit de er bare av egen innsats. Det er alltid noen som har lagt forholdene til rette for dem, som for menn, heterofile og homofile.

Men jeg har sett noen stupide eksempler på «kvinnekamp» de siste dagene sagt og skrevet av kvinner og menn som ikke forstår hva kampen for frihet handler om. Den handler ikke om å skape grenser, bygge murer og flere forskjeller. Den handler om frihet, frihet til å være den man er!  Men de respektive flokkene har sine regler, ofte strenge, det er derfor folk flokker seg i et felleskap for å finne et trygt felles ståsted. Men hvor er friheten i flokken? I politikken? I vennekretsen? Du skal ikke så alt for langt unna konsensus før helvete er løs!

Å si «I am what I am!» koster.

For noen vil alltid dolke deg i ryggen om du ikke er trofast mot din egen flokk.

Jeg er i en teaterfokk der vi mener at vårt oppdrag er å «kle av virkeligheten.» Men dette rommet kan også være trangt. Sier du at keiseren er naken er du «vanskelig» å jobbe med.

Man må være tro mot de sangene man synger. Ellers vil det meste bli hult.

Det meste er hult, i denne redde og overflatiske tiden vi lever i.

VAGABOND WAYS

The Story of my Life.
The Story of my Life.

jeg elsker tog

ligge i buken på dem om natten

se byene jeg aldri skal besøke gli vekk

bli dysset i søvn

av disse skinnegangens slitere

ankomme Gare du Nord en tidlig morgen

ta seg til Café de Flore i St. Germain

for sterk kaffe som lukter av alt som ikke lenger er

Simone og han som trodde på fri kjærlighet

satt kanskje ved dette gamle marmorbordet

snakket om drømmer og frihet, gråt stille over

at livet er en god idé, men så vanskelig å leve

– jeg tror på veien, på reisen

å komme frem er bare trist…

Sven Henriksen

VENSTREVRIDDE KJERRINGER NOK EN GANG.

8_mars_full

Likestillingsminister Solveig Horne skal ikke gå i tog 8. mars. Hun har aldri gjort det, og kommer ikke til å gjøre det i år heller. Er ikke det litt «rart» at denne kvinnen er blitt likestilingsminister? Jeg synes det.   Og her om dagen gikk landbruksminister Sylvi Listhaug ut og forkynte at hun ikke var enig i parolene. «Venstresiden fokuserer bare på egoistiske saker», sa hun.

For «dette handler om  venstresidens kvinner som nok en gang bare tenker på seg selv…» Landbruksministeren mener at likelønn og «slikt» ikke er så viktig i et likestilt land, de venstrevridde damene bør bry seg litt mer om innvandrerkvinner og deres rettigheter, ikke minst tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Det mest brukte argumentet i alle debatter er at «det går an å ha to tanker i hodet», men her har Listhaug kun èn tanke i hodet, og agendaen hennes er ikke til å ta feil av. Nok en gang fokuseres det på «alt» det negative rundt muslimer oa. Men ministeren nevner ikke alle nettverkene som finnes for å integrere kvinner fra andre kulturer, da som oftes startet og drevet av disse «venstrevridde» kvinnene som hun mener har tatt eierskap til feminismen.

Det er kanskje på tide å minne noen av høyresidens kvinner på at om ikke venstresidens kvinner hadde tatt kampen ville f. eks Listhaug og Horne ikke ha sittet i sine maktposisjoner i dag! Venstresiden hadde Norges første statsminister, og det er heller ikke tilfeldig. Nå opplever vi at veldig mange kvinner mener at kvinnedagen har utspilt sin rolle. Det er en stor misforståelse, særlig ikke om de mener at det er så veldig mange kvinner som ikke er integrerte her til lands.

Vi er kanskje et av de mest likestilte landene i verden, men vi er langt fra der vi skal være.

Vi har ikke likelønn, og regjeringen vil åpne opp for at utsatte grupper vil bli enda mer utsatte. Jeg mener at likelønn er billetten til et selvstendig liv, uten egen inntekt, ingen personlig frihet. Så kan man selvfølgelig si at norske kvinner burde fokusere mer på andre problematikker enn sine egne. For både Listhaug og Horne har rett i at det finnes ting vi må ta tak i når det kommer til innvandrerkvinner, men å unnlate å gå i tog eller fronte kvinnedagen hjelper ingen, særlig ikke de de mener seg å være så veldig opptatt av.

Den internasjonale kvinnedagen er en markering for alle kvinners rettigheter.

Men høyresidens kvinner ser ikke det. De lager den til en krangel mellom de to fløyene i norsk politikk. Og jeg synes det er merkelig at de ikke skjønner at et verdig liv og selvstendighet bygger på egen inntekst og sikre arbeidsforhold. Og om man ikke er fornøyd med parolene burde man lage sine egne, komme seg ut i toget og fronte det man tror på. Men jeg har en sterk mistanke om at det er andre agendaer her.

Og Solveig Horne, som snakker på radioen i skrivende stund, jeg synes du er arrogant og historieløs. Takket være disse venstrevridde kvinnene som kjempet og kjemper er du minister i dag, og om du ikke erkjenner det har du et problem.

No woman is an island.

ET STED Å FORTØYE.

IMG_4822

Jeg har alltid tenkt at jeg har lett etter et hus. At et hus har stått og ventet på meg et sted. At jeg skulle gå av kystbåten. Det skulle være gråvær, helst regn. Og der, litt oppe i en skråning skulle huset ligge. Ikke for stort, gjerne hvitt med grønne karmer, ei steintrapp der jeg kunne sitte med kaffekoppen å se utover havet på godværsdager. Jeg er ikke så sikker lenger. Hus venter ikke på noen, de bare står der de står til de faller sammen om ikke mennesker tar vare på dem. Det handlet vel egentlig ikke om et hus, mer om et sted å fortøye, en indre brygge, jeg tror det.

Vi fant et hus. Men det er ikke slik som i drømmen. Det er rødt med hvite karmer. Et fint hus, godt å bo i. Det er til og med en trapp her, ikke av stein riktignok, men av tre. Jeg kan sitte der med kaffekoppen, men havet ser jeg ikke fra den. Det gjør ikke noe, havet er ikke så langt unna. Og det må det ikke være. Har jeg fortøyd her? Nei, ikke for godt. Ingenting er for godt. Men huset er et hjem. Det er godt å komme tilbake til. Godt å lengte til. Det meste med meg er lengsel. Den er en drivkraft, og den dagen jeg slutter å lengte er reisen over. Jeg liker å reise. Det er det som holder meg i live.

Etter som årene kryper på svinner de fleste drømmer hen. Ofte fordi så mange av dem er gått i oppfyllelse. De tristeste av alle drømmer er de som går i oppfyllelse fordi de ikke ble slik du trodde. Før trodde jeg at jeg skulle bli så lykkelig om jeg bare fikk det eller det. Det er ikke slik det fungerer. En drøm oppfylt fører med seg ansvar. Og ansvar føder nye drømmer, det er en evig sirkel. Lista legges stadig høyere. Men drømmer som går i knas skaper ingen indre katastrofer lenger. Jeg gråter ikke over det som er for sent, det som aldri ble. Det er nytteløse tårer.

Let go, sier de som snakker engelsk. Slipp taket, sier vi kanskje her? Jeg trodde det handlet om fortøyning, finne sitt sted å slå seg ned, fortøye til en egen brygge. Men så gjorde det ikke det, ikke for meg. Det handlet om å kappe trossen. Seile ut, videre, men å vende tilbake. Det gir en enorm frihet og trygghet å erkjenne det. Du blir modig av det. Det finnes ikke lenger grenser for hva som er mulig. Kroppslige, fysiske selvfølgelig, men ellers? Hvorfor kom denne ungdommelige fryktløsheten tilbake når den har vært fraværende så lenge? Jeg tror det handler om trygghet, at man har fortøyd seg selv i seg selv. Og at jeg har levd så lenge at jeg ikke gidder å være redd lenger.

For hva er det å være redd for? Den siste døren? Inn i mørket? Når nære venner dør tikker det inn en forståelse om at alt tar slutt en dag. Det er vondt, men godt. Og ansvaret over å være den som er så heldig å få leve videre er stort. Jeg gråter ikke over bortkastet tid lenger. Det er ikke noe som heter bortkastet tid. Alle omveier, feilnavigeringer og u-svinger tok meg hit til disse ordene. Det står klart, er en «plutselig frigjørende tanke» – livet er ikke farlig. Og du trenger ingen annen brygge enn deg selv, alt annet er en bonus. Så litt på hun som tok sitt liv på fjernsynet i går. En ensom sjel. Et modig menneske. Jeg er evig takknemmelig for at jeg ikke er ensom, lykkelig over at jeg er frisk.

Huset i drømmen var en feilspor. Men jakten på det tok meg til et annet sted. Et bedre sted. Veien til seg selv kan være lang og kronglete. Men veien til et annet menneske kan være umulig. For meg har kjærligheten vart i tjue år. Vi nærmer oss stadig hverandre. Store skritt. Små skritt. Stillstand. Fortvilelse. Lykke. Gråt. Latter. Livet. Tiden det tar. Takk for det. Jeg kan se alt fra her jeg sitter, fra denne trappen, selve livet rett og slett. Snøen som smelter sakte , en ny vår, så sommer som kommer snart til våre nordlige trakter. Nå gir jeg meg før jeg blir Margit Sandemo.

DE SOM TØR DER ANDRE TIER?

IMG_4281

Jeg leser hele tiden om disse som «tør der andre tier», men hva er det de tør, og hva er det de andre tier om?

For tiden har vi tre «popstjerner» i norske medier. De er Per Sandberg, Christian Tybring-Gjedde og Hege Storhaug. De to første klager over at de blir kneblet selv om alle kameraer og mikrofoner til stadighet er rettet mot dem. Og Hege Storhaug mener hun tør mye, men tier om mye av det hun burde våge.

Når man mener mener seg å «kalle en spade for en spade» må man også finne seg i at andre stikker spaden under egen retorikk og rister den fra hverandre i lyset. For ja, en spade er en spade er en spade, men man kan ikke gjøre løgn til en spade bare for å fronte egen agenda? Eller jo, i Norge i dag kan man faktisk det, for motsvarene får ikke like stor plass i medielyset som ensidig retorikk som disse tre driver med.

Men de fleste som kritiserer disse tre kaller også en spade for en spade, og de tør også der mange tier, men dypere analyser selger ikke aviser lenger. Det er de med størst lydnivå på roperten som får mest plass.

Om jeg skulle tørre der andre tier og skrive at «nordmenn er noen egoistiske late og fremmedfiendlige slabbedasker» ville jeg få et massivt hat mot meg. For hvem vil bli skåret over én kam? I hvert fall ikke fem millioner nordmenn som bruker ytringsfriheten som sitt private våpen. Se der, nå skar jeg alle over en kam, shame on me! Men på den andre siden får de som tør der andre tier lov til å si «vi vet jo alle at muslimer stort sett kun bringer med seg problemer til dette landet..!» mens fansen jubler.

Konsensus i Norge er smal og streng. Over til noe nesten helt annet.

Jeg våget meg på å ironisere litt om nordmenn som satt fjetret foran flatskjermene sist søndag da eks-fyllekjøreren Petter Northug «reiste seg og ble en voksen mann» og sopte med seg gull eller gull. Det skulle jeg ikke ha gjort, for man tør ikke der andre tier om sport! I Norge er sport like hellig som taco og Grandiosa, for disse tre er ryggraden i vår unike kultur, og nåde dem som prøver å snike inn noe annet over grensen.

Vel, vi trenger løse kanoner på dekk. Men det er synd at ingen tør det folk virkelig tier om. Og de få som tør blir kneblet. Når noen sier fra om overvåkning eller annet snusk blir de statsfiender eller terrorister. Selv ble jeg kalt landsforræder fordi jeg står på SV’s liste ved kommunevalget til høsten. Jeg synes ikke denne meldingen er særlig modig. Jeg ble ikke provosert. Jeg måte knise litt. Men så lever jeg jo i et land der mange hevder sin rett til å si «negerbolle» siden de for lov til å si «hvitløk» der de kjører den så famøse ytringsfriheten foran seg. Og da spiller det jo ingen rolle at en politiker blir skutt på åpen gate i Russland fordi han tør der andre tier og taler Kreml midt i mot?

Nå skal jeg også tørre der andre tier: Hege Storhaug er en livsfarlig dame som skaper mer splid enn fred! Kjør debatt!

Å, DISSE DEILIGE BARNEBARNA!

IMG_4458

Leser ofte om gamle mennesker som dør alene på et pleiehjem, på en ensomt rom fordi det er ikke kapasitet til å sitte hos dem mens de går ut av livet. Jeg tenker: Hvor er barna? Hvor er barnebarna? For de fleste gamle har jo pleiet barn og passet en haug med barnebarn opp i gjennom et helt liv?

Og hva er takken? Ofte en ensom siste etappe i livet der barn og barnebarn er opptatt med å leve sine travle liv. Selvfølgelig ikke alltid, men ofte. Jeg har en mor på hjem, jeg besøker henne ikke, og jeg kan skamme meg over det, men jeg gjør det ikke, det er for langt unna. Men det forhindrer meg ikke i å reise jorden rundt ellers. Shame on me.

Leste nettopp en artikkel i en avis der en småbarnsfar tok et oppgjør med sine travle foreldre som ikke satte av nok tid til barnebarna. Det er det dummeste jeg har lest.

Er det noen automatikk i at besteforeldre skal passe barnebarn? Er du en dårlig bestemor eller bestefar om du ikke sitter og laller med barnebarna på fanget store deler av middagshøyden? Nei, ikke slik jeg ser det. Du har passet unger kanskje i 25 år, og så regner avkommet ditt det som en selvfølge at du skal stille opp i alle anledninger for å avlaste dem. Og det blir dårlig steming ved søndagsmiddagen om bestemor forteller at hun og mannen har tenkt seg på fire fem ukers vinsmakings-tur i Toscana eller på en safari i Afrika.

Jeg skjønner dem veldig godt. Etter flere tiår med slit og strev er det jaggu på tide å leve litt selv mens helsen fremdeles er intakt og lysten er der. Men når det er sagt, jeg tror de fleste eldre synes det er stas med barnebarn, at de elsker dem, men hallo! Har du satt barn til verden er det ditt og ingen andres ansvar å passe dem. For hva trodde du egentlig, at du skulle bli en udelt hyggelig søndagstur å bli foreldre?

Jeg tenkte en stund at jeg skulle bli far. Det stakk dypt.

Og som homofilt par er det ikke bare bare å skaffe seg barn. Det er mye som skal tilrettelegges. Jeg tror jeg kunne blitt en god far. Jeg elsker unger (om noen skulle tro noe annet) og jeg har en haug unger i min krets. Men å bli far er et stort ansvar. Det krever et annet fokus. Du må faktisk ofre noe. Og jeg var ikke klar for å ofre det livet jeg lever.

For å flakke rundt å jobbe her eller der (som jeg gjør) er ikke forenelig med å ha barn. Og derfor slo jeg farsrollen fra meg med tanke på de eventuelle barnas beste. For om jeg skulle være far, en god far, ville jeg ta vare på ungene mine selv og ikke regne med at andre skulle passe dem. Men selvfølgelig ville jeg ha ordnet med at min kjære og jeg kunne hatt et liv på siden av foreldreskapet. Det går an å finne en barnepasser i ny og ne. Og det er en tjeneste man betaler for. Og det er faktisk ikke alle barn som er så heldige å ha besteforeldre i sin nærhet eller i live for den saks skyld.

Poenget mitt er:

Barn er ikke noe man MÅ ha bare fordi alle har det. De er ikke statussymboler, de er små mennesker som kommer til verden, og er foreldrenes ansvar livet ut. Slik er virkeligheten.

Men dessverre forkludres dette av alt for mange rare følelser om ditt eller datt. Man forplanter seg ikke bare fordi man kan, man får barn fordi man vil føre slekten videre kanskje, men helst burde det være for å lage nye gode, lykkelige og harmoniske mennensker som kan få et godt liv.

Ja et bestemorfang eller et bestefarskinn er gode ting, men det er ingen selvfølge. Barna trenger kjærlighet og trygghet, og det er ikke så viktig hvem de får det fra faktisk, bare de får det. Kall meg gjerne hjerteløs, men det er jeg ikke. Jeg er realistisk. Og jeg tenker først og fremst på barna. Jeg vet hva jeg snakker om.

Brent barn lukter ufred og konflikter på lang avstand. Grow up and move on! Livet som mor eller far er tøft. Og det er ikke bare bare å bli avkrevd å gå på runde to når du endelig har fått fuglungene ut av redet.