LIVET BABY?

IMG_6485

Livet er et usikkert prosjekt. Vi håper, men vi vet ingenting. Vi garderer oss, vi gjør så godt vi kan, men vi utsetter oss for fare hver eneste dag, om vi velger å leve dette til tider vanskelige livet. Hva skal jeg fram til? Ok, hør her.

I dag gikk jeg i det solfylte Oslo, og plutselig slo det meg. Hvor er det blitt av alle de gamle menneskene? Jeg sto midt i denne elven av mennesker da det tikket inn en erkjennelse om at jeg kanskje var et av dem. Vel, ikke helt gammel ennå, men underveis. Og så tenkte jeg på en replikk fra et polsk stykke av en dramatiker jeg ikke husker hva heter, men setningen går som følger: «Men livet da, kunne ikke det være noe for deg?» Jeg gikk der i en gate og det sank inn noe som lignet på sorg bak brystbeinet, noe om en slutt, et stykke tid. Men man er jo voksen, man retter seg i ryggen og ber seg selv ta seg sammen. Men det var ett eller annet, noen om å forlate noe og å gå inn i noe annet. Et ukjent rom.

Livet har ikke alltid vært noe for meg. Ikke alltid rettferdig, men det er det jo ikke for noen. Men begynnelsen på et liv er ikke lett, finne en slags kurs, en retning, og når du kommer opp i marsjhøyde og alle gode ting seiler mot deg så begynner du og undre deg over hvor fort tiden går. Tre måneder, en sommer, en uke, hva er det? Svupp, en ny vår, som nå. Du ser på dette spirende grønne med undring, jasså, nå igjen? Den gule forsytiaen lyser oppe i Slottsparken, påskeliljene sprenger seg opp av den våte jorden og bjørkene strutter med små museører på naken grein. Ja, jeg blir alltid litt trist om våren når vær og mennesker forlanger fryd mens alt fødes på nytt. Men livet? Jo da.

Jeg blir alltid så stille inne i meg når ting går bra. Hva er dette for slags tekst? Dette er en blogg, ikke en bok der jeg skal skrifte eller bekjenne. Men når mange drømmer går i oppfyllelse er det ofte som et antiklimaks. Drømmene er så gode å drømme, men når du står med dem i hånden som reinspikka virkelighet, ah well…

Livet er en merkelig ting. Jeg har liksom bare latt tiden går uten å legge merke til den. Seks tiår har om kort tid løpt under føttene mine. Og seksti er det nye førti bla bla bla. Jeg tenker at de gamle damene som matet duene i parken ikke lenger er her. Og de gamle mennene som stavret over torget har gått hjem for siste gang.

Og at jeg går her i disse gatene i den litt for varme vinterfrakken mens våren spiller febertrompet et sted like ved. Og så tenker jeg på det kyniske spillet i politikken. Og på at noen, eller alt for mange glemmer at livet skal ta slutt en dag. Jeg kjenner meg aldri så levende som når jeg tenker på døden. Kanskje morbid, men dog. Tiden blir liksom litt viktigere når du begynner å ta den på alvor. Og grunnene til å gjøre godt blir fler. Det er en slags logikk i livet når du begynner å se på det slik. Det er synd på menneskene, sa poeten.

2 kommentarer om “LIVET BABY?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s