JEG HAR OPPLEVD

SAMSUNG CAMERA PICTURES

På et tidlig morgenfly over Europa satt jeg og tenkte på debatten om hets og mobbing av kvinner. Nå tenker du sikkert, er det ikke skrevet nok om dette nå? Nei, det er det ikke.

Jeg skal ikke komme med mine egne skrekkhistorier fra barndommen, puberteten eller det tøffe voksenlivet, jeg skal snakke litt om etterskjelv og senvirkninger som offere for mobbing, hets og trakasering må leve med resten av livet.

I går kveld var jeg på en teaterpremiere i Oslo der eliten var samlet. Jeg er vel også en del av denne eliten, men noen ganger føles det ikke slik. Det jeg nå skal fortelle er sikkert ikke slik det er, det er ganske sikkert bare oppe i mitt eget hode. Og mange har det slik som meg, vi snakker bare ikke om det, men vi setter heller på oss en maske for å ta den plassen som behøves når «fiffen» møtes ved kulturelle begivenheter som en premiere er.

Det handler om, for mitt vedkommende dårlig selvfølelse som du sleper med deg etter å ha blitt tråkket på og holdt nede tidligere i livet. Du står der i folkemengden og vet at image og klær stemmer. Du ser ut som gruppen, men du føler deg ikke som en del av den. Du kjenner kaldsvetten piple fram i pannen, din egen utilstrekkelighet tyter ut gjennom sømmene på dressjakken som ligner nesten helt på slik den skal være. Men du føler at du ikke får det til, ikke helt. Og du tenker at når som helst vil noen peke på deg og spørre: «Hva gjør du her på vår fest?» Ja, jeg vet at slik er det ikke, men det er det som raser på innsiden av huden.

Jeg blir verken hetset eller mobbet i disse dager. Det er lenge siden noen klappet meg på hodet og sa: «Ja ja, vi trenger jo sånne fargeklatter som deg i norsk teater også da!» Det ble sagt med en infam letthet og med et smil på leppene. Lille du som snek deg inn bakdøra som skriver stykker og spiller roller og tror du er en av oss. Det er kanskje ikke slik, det er sikkert bare inne i mitt hode, i mitt følelsessystem. Kanskje?

Men det er altså disse senvirkningene. De som du ikke blir kvitt, etterslepet etter å ha vært et mobbeoffer. Jeg trodde jeg hadde knekket en kode for noen år siden da jeg satte på meg et hardt og utilnærmelig ytre, men det skapte bare avstand og ble oppfattet som arroganse. Men man må redde seg selv på best mulig måte. Og man feiler gang etter gang. Det er derfor jeg sjelden beveger meg i teaterkretser i Oslo. Jeg føler meg ikke fin nok, ok, nå har jeg sagt det. Og igjen, det er kanskje ikke slik det er. Og en annen mulighet er at ingen egentlig føler seg fin eller bra  eller begavet nok? Men jeg har aldri hørt noen si det.

I går kveld, på denne festen, kom en av Norges mest kjente skuespillere bort til meg og tok begge hendene mine og sa: «Takk for at du er så modig, takk for alt det kloke du skriver på bloggen din!» Jeg kjente en glede slå med vingene inne i brystet. Ikke fordi det var henne, men det er så sjelden noen sier slikt til meg. Men for all det, avstanden til sorg og smerte blir stadig større. Og i går gikk jeg glad hjem. Jeg har opplevd mye. Det har vi alle. Men kjenn på vekten av ord. De kan såre, ødelegge, lege og trøste. Ord er ord, de har kraft og makt i seg. Handlinger også. Den debatten som nå ruller er viktig. Og det er mange som synes «disse feministene» overdriver. Jeg kjenner på et raseri når jeg leser slikt. Hvorfor skal ordet feminist brukes som et skjellsord mot deg bare fordi du reagerer på mangel på respekt og grenser?

Jeg tror alle disse vellykkede menneskene jeg kjenner og vanker med bærer på tung last i større eller mindre grad. Og vi setter alle på oss masker for å overleve. Nå har vi begynt å snakke om det. Vi er underveis. Det er et livstegn og begynnelsen på noe nytt.

Jeg sitter på en gresk balkong og skriver dette. Havet er turkis og to gutter spiller ball nede på gresset. Inne i meg er det helt stille. Det har det ikke alltid vært. Det er lenge til solen går ned.

Advertisements

6 kommentarer om “JEG HAR OPPLEVD

  1. Du er flott, du, Sven – tenker flotte tanker, og skriver/sier dem. Mange av dine tanker kjenner jeg at jeg ofte har tenkt og følt selv. Og takk for at du setter ord på det – vil på mange måter sammenlikne deg med dette sitatet, som jeg synes minner om hva jeg leser hos deg!: If you change the way you look at things, the things you look at change.
    Wayne Dyer

  2. Gode refleksjoner . Nei, det finnes ingen utdanning som kan måle seg med motgang. ( Benjamin Disraeli )
    2015 lover godt..

  3. All respekt for motet, ærligheten, åpenheten om gleder, om møter med utfordringer og stigma. Du skriver godt. Takk for det. Tror at din lærdom og egne erfaringer gjør at i møte med andre mennesker kan du vise stor forståelse for hva sorg og smerte er. Jeg tror at du når som helst kan gjenkalle hvordan det føles å bli mobbet, fornedret og ikke bli forstått. Tenker alltid på at i første møte med personer er de første ordene Selfpresentation in Everyday life. Hvilket inntrykk vil en gi. Du må gjerne gi ut bloggene i bokform.

  4. Jeg får ikke sagt det nok ganger:Du skriver det jeg føler! Kjenner stadig på det du beskriver- som kvinne, som innvandrer, for ikke å være gammel nok, for ikke å være kul nok, for ikke å ha lært kodene. Godt å vite at man kan reise seg over det.

  5. Tilbaketråkk: Jeg har opplevd -om sex, fyll og faenskap! – Ane Hagen

  6. Tusen takk for en ærlig og flott blogg! Det er ikke ofte jeg leser menns tanker på en så direkte og fin måte som jeg gjør på bloggen din. Takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s