JEG ORKER IKKE Å FORHOLDE MEG TIL DET.

cropped-sam_3797.jpg

Det er høyst naturlig å ikke bry seg om det som skjer langt unna oss. Det er like naturlig å bry seg litt mer om det som hender litt nærmere.

Vi identifiserer oss mer med det nære enn det fjerne. Empati kan ikke måles etter en slik mekanisme. Du kan ikke hyle til de som gråter over et snøras på Vestlandet i Norge at det skjer verre ting ute i den store verden, at de burde bry seg mer om det.

Smerte rammer så forskjellig, og alle har sin virkelighet og sin egen oppfatning av den. Og det finnes nok av «do good’ere» som vil det beste for absolutt alle, men ikke gjør noe som helst.

Jeg gjør ikke så mye for mange. Jeg har mine nære og kjære som jeg er redd for at noe skal hende med. Det er slik vi alle har det. Og det er også helt menneskelig å tenke og føle slik. Men jeg vet at de jeg elsker kan bli tatt fra meg. De kan dø, de kan bli syke. Ingenting i denne verden er sikkert, vi kan ikke gardere oss mot livet. Når jeg ser på min kjære og tenker på hvordan det ville være å miste ham åpner gulvet seg. Jeg faller ned i et sort hull. Det er det jeg er reddest for av alt, å miste de du tror du ikke kan leve uten.

Når du elsker vet du hva det vil si.

Du vet hva du har, og du beskytter det med nebb og klør, du er villig til å gjøre hva det skal være.

Men jeg er glad for at selv om jeg har min kjære, og mine nære, evner jeg å se over skulderen på dem og litt lenger. For jeg vet at alle som elsker noen har det på samme måte. Derfor kan jeg sette meg inn i de store tragediene som skjer i verden. Jeg tror det er fordi jeg vet hvor skjørt livet og kjærligheten er. Og derfor forstår jeg hvorfor desperate mennesker gjør det de gjør. Ville ikke du også satt deg på en båt over et farefullt hav om det var den eneste muligheten til å redde deg selv og de du elsker? Jeg tror det.

Mange i Norge i dag har forfedre som trosset frygt og tok seg over grensen til Sverige under 2. verdenskrig.

De satte livet på spill, og noen av dem ble skutt. Det er ikke så lenge seiden. De flyktet fra det samme som de som flykter i dag gjør. De flykter fra krig og for å redde seg, skaffe seg et bedre liv. Ville du likt at din bestefar som du sikkert elsket ble kalt en lykkejeger bare fordi han reddet seg selv i sikkerhet fra nazistene? Det kan ikke sammenlignes, sier du. Jo, det kan det, mener jeg.

I Norge i dag er det mennesker som skriver i debatter at de synes det er helt ok at flyktninger drukner mens de prøver å ta seg over Middelhavet. Det er et groteskt utsagn. Jeg tror disse menneskene, som oftes er anonyme (også mange under fullt navn) også elsker noen de er redde for å miste. Men jeg tror neppe de har forstått «kontrakten» som det er å elske noen. Det står ingenting med liten skrift nederst på den kontrakten, men vi vet hva den innebærer. Det vi elsker kan bli tatt fra oss. Den redselen sitter i ryggmargen på oss alle.

Jeg kan ikke lenger unnskylde folk som skriver at det er ok at andre dør som dumme eller at de bare tøyser.

Vi er forbi det stadiet nå. Fra nå av tar jeg alle slike ting rettet mot det jeg og andre skriver personlig. For om du skriver at «Jeg skulle gjerne satt deg  på en planke ute i havet Sven Henriksen, og der kan du bare drukne, verden behøver ikke sånne mennesker som deg uansett» trår du meg litt for nær.

Jeg blir ikke redd. Jeg blir sint. For du har ikke forstått hva livet er. Det er et øyeblikk i en stor evighet, og du misbruker ditt lille øyeblikk til slikt tomt sludder. Du kommer sikkert ikke til å drukne i et Middelhav, men livet skal lukke seg etter deg også en dag. Og da håper jeg for din skyld at noen gråter. Om ikke har du levd forgjeves i din lille utmålte tid.

Og til alle dere som ikke orker å forholde dere til det folk skriver på nettet. Gjør det! For når historien om oss som lever nå skal skrives kan du smykke deg med at du i hvert fall var en av de få som sa i fra. For hvor ofte har vi ikke hørt opp igjennom historien at folk har sagt: Hvorfor forsto jeg ikke hva som skjedde? Og hvorfor sa jeg ikke i fra? Og så bøyer man hodet i skam og sier: Jeg var vel for opptatt av meg selv og mitt.

3 kommentarer om “JEG ORKER IKKE Å FORHOLDE MEG TIL DET.

  1. Kloke ord. Jeg er så glad at min far overlevde nazistenes herji nger under 2. verdenskrig, han og mange unge menn flyktet fra Karasjok til Sverige for å unnslippe nazistenes tvang om å måtte tjene deres tvang. De ville kjempe for frihet.Heldigvis åpnet svenskene sine grenser. Jeg gremmes i dag at mange av mine landsmenn mener at folk som flykter fra krigens redsler ikke skal få hjelp av rike oss her i nord. De framstår som umenneskelige vesener. Vi har råd til å ta vare på våre egne og folk i nød. Jeg håper folk ransaker seg selv og innser hvem de vil være, medmennesker eller uhyrer. Flyktninger i verden trenger vår hjelp og omtanke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s