NÅR LIVET BANKER PÅ.

Foto: Berge/Vårt Land
Foto: Berge/Vårt Land

Jeg nekter å tro det, men jeg sitter her og har tenkt å si noe pent om Carl I Hagen.

Jeg er uenig med ham i nesten alt når det kommer til politikk, og å stemme på Fremskrittspartiet er noe av det siste jeg ville gjøre her i livet, men da jeg så dette portrettet av ham i Vårt Land i dag søkk det i meg ved synet av en litt trist gammel mann.

Da Carl I Hagen ble formann i FRP hadde partiet 0,7% oppslutning og da Siv Jensen overtok hadde det 33%. Nå ligger partiet omtrent der de skal være, rundt 8-9%. Men det er ikke det jeg skal snakke om.

Da jeg første gang ble oppmerksom på denne urokråka av en politiker satt han som en Hugh Heffner i et skummende badekar sammen med en haug med lettkledde damer med en røyk i kjeften. Han var et friskt motstykke til Gro’s triste drakter og Willoch’s tweed.

Jeg var ikke særlig politisk engasjert den gangen, og så på mannen som en uviktig entertainer på tinget.

Nå, mange år etter kan denne eldre, litt triste mannen smykke seg med at han har flyttet grenser for mye i dette landet. Den asylpolitikken de aller fleste steilte av for noen små tiår siden er comme il faut i dag. Noen mener sogar at den er for slapp.

Carl I Hagen har også gitt offerollen et ansikt.

For ingen har vel blitt tatt hardere i norsk politikk enn ham, og alltid har det vært pressen som har vært slem. Konen Eli har stått som en bauta og en bit Dovrefjell i all slags vær, og i de siste tre tiårene har paret vært de eneste «popstjernene» i norsk politikk. Nå er det over.

Ingen talkshowsofaer eller forsider lenger. Nå venter et stille liv på den spanske solkysten uten venner i følge ham selv. Han forteller til Vårt Land at «jobben har tatt alt» og nå er det ingen andre en Eli å gå tur med. Det var da jeg leste det at det søkk litt i meg. Hvor hard og nådeløs er ikke politikken?

Og når han tilstår at han ikke skulle ha motarbeidet partnerskapsloven og at han har forstått at mennesker kan bli født som homofile og at det ikke kan helbredes fremstår han ikke som offer men som en angrer. Jeg liker folk som forandres, som justeres seg.

Jeg tror de fleste politikere blir bedre mennesker og tenkere etter at de er ferdig i politikken.

Derfor ønsker jeg Carl Ivar og Eli en fin sisteetappe i livet. Ja, jeg er på fornavn med dem slik resten av Norge er. Og selv om du har gjort mye tull og tøys Carl Ivar vil jeg takke for det gøye du har stelt i stand, for morro har det vært med deg på alle forsider og i alle tv-kanaler 24/7.

Jeg traff deg i et tv-studio en gang for mange år siden, og du var en hyggelig mann. Vi røykte en sigarett på utsiden og småpratet litt om vind og politikk. Jeg skulle synge en sang, og du skulle som vanlig snakke politikk. «Det ække spøk i politikken» sa du. «Ikke i showbiss heller!» sa jeg. «Er det ikke litt av samme greia?» lo du.

Vel, når har jeg sagt noe pent om Carl Ivar Hagen. Livet banker på hos meg også. Og da kryper det på en slags erkjennelse av at vi alle er mennesker. Nå står jeg på liste for kommunevalget selv, og om jeg kommer inn skal jeg kjempe for nettopp det! At vi alle er mennesker, om du ikke fikk det med deg.

Advertisements

2 kommentarer om “NÅR LIVET BANKER PÅ.

  1. Takk for et godt og humant inserat. Jeg er ikke redd for at vi ser forskjellig på mennesker og verden, gjennom forskjellige teser kan verden utvikles, særlig når en har med det humane perspektivet. Likevel, jeg vil ikke ta i Frp med ildtang en gang. Kommer ikke til å gi dem rett. Men jeg vil alt for at de skal kunne komme fram med sin mening. Så kan vi jo møtes i diskursen. Hilsen Sidsel K.

  2. Norsk politikk har alltid vært en farse, uansett hvordan man vrir og vrenger på det, mange løfter blir gitt og mange løfter blir brutt, men likeledes som vi trenger et ytterpunkt som blitzerne og de som bor på Hausmania så trenger vi på den andre siden ytterpunktet som FRP er. Uten ulike meninger så blir det stille, ingen diskusjoner eller dialog, og vi utvikler oss ikke. Det er voksent gjort å angre på alt det dumme man har sagt og gjort, men på den annen side har vi ytringsfrihet i dette landet, personangrep er stygt om den går bak noens rygg eller om man får den rett i fleisen, det har undertegnende følt på kropp og sjel, som så mange andre. Baksnakking og skittkasting, kommer vi noen gang unna det, undres jeg, og skal man tillate seg og uttale seg negativt om noen på sosiale medier, eller ikke? Og er det lov å reagere og gi tilbake med samme mynt, når man hører rasistiske uttalelser om mennesker med en annen hudfarge eller religion, som laverestående individer, lakrispanner eller løk-ruller? Har man ikke da en moralsk plikt til å gjøre det helt klart at man synes slikt er lavmål og totalt uakseptabelt i ytringsfrihetens navn? Så er det avslutningsvis på sin plass å si at jeg er fullstendig enig i at vi alle bare er mennesker, som gjør feil og lærer av dem, og at alle kan forandre seg til det bedre, og at terskelen til å tilgi og godta en offisiell unnskyldning er et utrykk for klokskap, hverken mer eller mindre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s