HVA SKJEDDE MED LANDET MITT?

IMG_0829

Jeg er var så heldig at jeg ble født i Norge og ikke i slummen i India.

Det egget som skulle bli meg ble truffet av en liten sædcelle på et skip i urolig sjø. Det skjedde visst utenfor Fillipinene, sier de som var tilstede. Men mine foreldre var norske. Mor var datter av en jernverksarbeider fra Telemark, far var sønn av en samisk fisker nordfra. Far var sjømann, og mor var messepike. De gikk på land etterhvert, bygget sitt bo. Drømte om kjøleskap og fjernsyn, og fikk det etterhvert. Vi ungene satt fjetret og så på pausefiskene i timesvis, fikk en fotballkjærlighet på lørdag, mer er det ikke å si om det.

Vel, ti år etter krigen var vi ved utskytsrampen til den materialstiske spiralen og det var materielle ting som gjaldt. Kjærelighet var det så som så med.

Men vi hadde et mormorfang.

Et mykt fang som duftet av liljkonval-parfyme og bakst. Og et skjegget bestefarkinn som eimet av en smule whisky og pipetobakk. Det var roser og gråt. Nei, alt var ikke bedre før. Verden var like ille og var i ferd med å ga av skaftet hvert øyeblikk. Vi var redde for mørket og skumle menn. Beatles var bannlyst fordi de hadde hår som dekket øreflippene, og Amerika var et farlig sted, da som nå. Vi så på Helgenen på tv og bestemor gråt på kjøkkenet fordi seksdagerskrigen i Midt-Østen var i gang.

Mor og nabokjerringene hadde store kamper på gang. Det var alt fra livsfarlig fluor hos skoletannlegen til underskriftskampanjer mot pizza som de mente ville ødelegge folkehelsa. Vel, på det punktet var de nok forut for sin tid. At de ammet ungene med en røyk i den en hånden og en gin&tonic i den andre er bare en artig anekdote i familiefortellingen. Men vi levde jo midt i en MadMen-episode, og gøy var det, bortsett at jeg satt i trappen om kvelden og hørte de lave, sinte kvinnestemmene som la kortene på bordet om ekteskapelige intimiteter og sorg. Feminister var det aller verste. At noen av disse kvinnene ble slått ble ikke satt i en slik sammenheng. «Stand by your man.» surret på vinylen og damene sang med.

Og så er vi plutselig her.

Her i dette «likestilte» materialistiske landet. Og spiralen har ennu ikke nådd toppen. Det er alltids noe vi ikke har som vi må ha. Krigen er bare ett eller annet som skjedde en gang for lenge siden. Og hver gang det sitter en hvithåret olding og snakker om 2. verdenskrig sukker folk og sier: «Herre Gud, hva skulle de folka der ha gjort uten krigen!» Jeg tenker på mormor som fortalte om tre tyskere som kom inn i det lille kjøkkenet og snakket hardt til henne på et språk hun ikke forsto. At hun sto med en kjøkkenkniv bak på ryggen for å beskytte de to døtrene sine som hadde krøpet inn under kjøkkenbordet. Ja, hva skulle mormor ha vært uten den krigen, hun som mistet en søster som satt på trikken som ble bombet på Munkedamsveien i Oslo?

Bestefar drakk fordi han gikk i stykker under krigen.

Nervesystemet ble aldri det samme igjen. Ingen vet hva han opplevde, men han var ikke tilstede i sitt eget liv. Gikk på arbeid på jernverket og drakk for å døyve skrekken som tok fra ham sjelfred og nattesøvn. Samme med far som seilte under krigen. Han ble heller aldri den mannen han kunne ha blitt. Men mormor sa alltid til meg: «Folk er folk, gutten min. Du skal ha respekt for alle. Husk det.» og så strøk hun meg over håret og tok seg til øynene. Hele det fundamentet jeg står på har jeg arvet fra henne. Hun visste noe om smerte og respekt for alt levende.

Hva skjedde med landet mitt? Dette lille, litt naive stedet oppe under Nordpolen.

Nå har vi politikere som vil stenge grensene i skrekk for at noen skal ta fra oss det vi har. Folkevalgte som ikke husker historien, som durer på for å gjøre alt de kan for å la være å hjelpe folk som flykter fra krig og nød. I kommentarfeltene skriver folk: «La dem drukne! Hvem bryr seg!» Jeg skammer meg her jeg sitter og skriver dette. Og jeg tenker på mors glede da hun fikk vaskemaskin. Jeg har aldri sett en slik glede verken før eller siden. Slik glede finnes ikke lenger. Den forsvinner med alle tingene vi fyller husene våre med.

I dag satt jeg helt stille under et stort tre og hørte på fuglekvitteret i en hel time. Jeg la kinnet inntil den ru stammen og hentet fram bestefars kinn. Det var en slags trøst. Det havet jeg satt ved er en gravplass. Men slike ting gjør ikke inntrykk på politikere lenger. Jeg kunne være fristet til å si at sittende regjering har flyttet isfronten helt ned til Middelhavet.

Advertisements

En kommentar om “HVA SKJEDDE MED LANDET MITT?

  1. Mange vil kjenne igjen mye både fra tiden etter 2. verdenskrig og fra i dag. Jeg tenker: Hvor mange reiste over Dammen for å starte et nytt liv borte fra de trange kårene som var her for en 150 år til bare for noen ti-år siden? Tror ikke det var så mange som ble stoppet da de kom med Amerikabåtene? Er vi for gode og mette nå?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s