INGENTING BETYR NOE OM VI GLEMMER Å VÆRE MEDMENNESKE.

??????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????

Sent i går kveld satt jeg foran tv’n og så justisministerens undrende ansikt da filmskaper Margreth Olin fortalte ham litt om empati og om å la nåde gå for rett. Ja, det store selvsikre smilet forlot ansiktet til fordel for undring. Jeg tror ikke Anundsen nødvendigvis er et menneske uten empati, men noen og enhver kan gå seg vill i lover og paragrafer når makten plutselig lander foran føttene til en nybakt minister for et parti som har slitt i førti år for å komme inn i varmen. Men det var stille undring som fløy over ansiktet hans. Mennesker? Ja visst, det er noe som heter mennesker? Jeg vet ikke, kanskje jeg tolket ham feil?

Stikkprøver i det norske folk har i det siste vist at det er stor medfølelse for de lengeværende asylbarna på tverrs av partigrensene. Mange kommuner sier de vil åpne opp for å ta i mot flere flyktninger. Ja, noe er på gang. Det kommer til et punkt hos de aller fleste der politikk er politikk og menneskelige følelser tar over. Og innerst inne vet alle at barn har et eget juridisk lovverk som det er fullt mulig å ta i bruk. Og de aller fleste av oss er foreldre, besteforeldre eller sønner og døtre, vi vet noe om sorg og familiebånd, om savn og tap. Ja, i går kveld tok Olin det menneskelige inn i debatten som ikke har handlet om barns rettigheter men om å redde politisk ære og ansikt.

Når en etnisk norsk far eller mor bryter norsk lov finnes det nettverk og verktøy for å ta vare på barna. Et barn kan og skal ikke lastes for det en av foreldrene gjør. Dette gjelder for norske barn. Enslige asylbarn sitter lukket inne på mottak uten oppfølging, og har ingen rettigheter etter at de fyller atten år. Det er en skam. Det er også en skam at små barn i Norge lastes for at foreldrene ikke har villet forlate Norge etter avslag på søknad om opphold. Men den største skammen er at myndighetene ikke har tatt action før disse barna kom i klem! Og som verst fremstår de politikerne som i disse dager bruker disse ungene som middel for å vinne politiske seire. Lenger unna det som kalles medmenneskelighet er det ikke mulig å komme.

Ja, det finnes lover og det finnes regler. De skal vi alle rette oss etter. Men barn er ikke myndige voksne, og derfor bør nåde gå for rett i disse sakene. I går møtte makten et medmenneske med en sterk og menneskelig stemme. Slike mennesker som Margreth Olin går sjelden inn i politikken, de er for edle og rene. Men de gjør en viktig jobb som samfunnets speil og korreks der politikere ser seg blinde på makt og egen vei mot toppen.

Jeg tror at de politiske partiene som våger å løfte blikket og være medmennesker vil vinne folks tillit og alle valg fremover. Det er et raseri og et stort engasjement for dette i folket. Og det har vist seg før, de som ikke er så smarte at de lytter til folket går på en smell. For det er oss, folket, som sitter på makta. Vi skal være her et helt liv mens politikerne får «låne» en taburett for i beste fall fire år.

Jeg kommer aldri til å glemme ansiktet til justisminsteren i går kveld, og jeg er mer sikker i min sak enn noen gang; ingenting spiller noen rolle om man glemmer å være medmenneske. Og vi trenger en varmere politikk laget for mennesker av medmennesker! Tusen takk Margreth Olin for at du finnes! Og til alle de andre som kjemper 24/7 for barns rettigheter. Et annet navn som også rinner meg i hu er Evy Ellingvåg.

VISSTE DU AT HAN ER ALKOHOLIKER?

IMG_4625

For syv år siden sluttet jeg å drikke. Det har vært mine syv beste år.

Her om dagen hørte jeg at noen hadde sagt til en nær venn av meg: «Jøss, visste du at han er alkoholiker? Han som er så sterk, som har så stor arbeidskapasitet?» Gud hva man blir lei! Først skal jeg avlive denne løgnen. Jeg er ikke alkoholiker, men jeg har valgt av egen fri vilje å ikke drikke alkohol.

Og en gang til, mine syv år som avholdsmann har vært mine beste år så langt.

Nei, jeg er ikke en sånn fyr som mener at folk ikke bør drikke, at de må skjerpe seg. Folk kan tylle i seg så mye øl og sprit de vil for meg bare jeg slipper å gjøre det selv. Jeg går på fest, jeg sitter der og har det hyggelig. Det eneste som er litt slitsomt er at etter et par timer glemmer mange at de har en volumbryter og begynner å skrike til hverandre selv om de sitter 30 cm unna den de snakker med. Det er også helt ok, men når monologen «Det er noe jeg alltid har hatt lyst til å si til deg-monologen» kommer lister jeg meg stille ut og drar hjem. Og som regel merker ingen at jeg har forlatt festen.

For syv år siden våknet jeg etter en fest og gikk ut på badet. I speilet fikk jeg øye på en mann jeg ikke helt kjente igjen. De matte og triste øynene, den trøtte huden. Jeg sto lenge og stirret på ham og undret: Hvordan kom du deg hit? Og er dette gøy lenger? Du ser så lei deg ut mister.

For jeg drakk fordi jeg trodde jeg ikke var god nok, at jeg ikke var morsom og vittig nok, at jeg var så usikker at noen glass vin ville frigjøre meg fra mitt triste selv. Nå, etter alle disse årene ser jeg en mann i speilet som jeg kan leve med. Øynene er klare, den litt eldre huden ser friskere ut. Og jeg liker det jeg ser, og jeg er god nok for hvilket selskap det skal være. Så jeg takler alt fra den mest rølpa fest til finere taffeler med damask og etikette. Ja, det er er befriende ting å møte seg selv i døren og like det du ser, det har vært dager da det ikke har vært slik.

Men når du ikke drikker er du ofte en rød klut eller et problem.

Takler du at jeg tar et glass vin? spør folk av og til. Ja, det takler jeg, hvorfor skulle jeg ikke det? Men du er jo? Hva da? spør jeg, alkoholiker? Nei, men du skjønner? Nei, bare drikk du. Jeg tar en kaffe.

Så er det verre ting som f. eks «Jasså, du sitter her og spionerer på oss nå? Husker alt vi har sagt, hæ?» For det brer seg en angst rundt et bord der det sitter et menneske som ikke drikker. Lytter han? Er han til å stole på? For alt dette tullet er jo bare noe fyllerør som skal glemmes i morgen?

Jeg vet ikke. Jeg har såret noen stykker i fylla selv. Og vekten av ord er det den er uansett om den som sier det er nykter eller ikke. Derfor er det fint å kunne sitte på en fest å vite hva man sier og hva man ikke sier.

«Ta en øl da for faen! Ikke sitt der å vær en sånn jævla festbrems!» er en gjenganger.

Nå har jeg funnet en måte å gjøre det på. Jeg går til bartenderen og ber han skjenke to alkoholfrie øl i et halvlitersglass. Da blir det fred og ro, og jeg er ikke en fiende av folket eller festen selv om jeg må leve med replikker som: «Å ja, du har sprukket?»

Å diskutere alkohol er sårt og vanskelig fordi det berører oss alle. Vi har alle noen i vår familie eller vennekrets som sliter med et rusproblem i større eller mindre grad. Jeg tror vi bør snakke mer om det, mye mer.

Jeg går nok glipp av mange gøye fester og nachtspiel, men jeg fant noe annet. Selve livet. Det vakre livet med dager av klart krystall. Og jeg slipper disse iskalde morgener av angst og synet av en fremmed i speilet. Er blitt helt menneske uten krykker.

Hva mer kan man ønske seg her i verden?

HVOR BLE DET AV ANSTENDIGHETEN VÅR?

IMG_6164

Noen ganger tenker jeg, dette kan da ikke stemme? Noen ganger tenker jeg, hva har skjedd med oss?

Jeg sitter her i dette fredelige huset på påskeaftens morgen etter å ha scrollet Facebook der bilder av mine landsmenn i solveggen ved hus og hytte, i skisporet eller på afterski med drinker og store smil florerer. Det klages på for lite snø, for lite sol, dårlig gli eller for mye folk i løypene.  Jeg skummet sogar en kuriøs artikkel om at nordmenn ikke engang gidder å smøre skiene sine selv men betaler folk for å gjøre det. Og jeg tenker på den lille jenta som har bodd i Norge i mange år, men er nå sendt til Jemen der norske politikere mener hun hører hjemme.

Hvem har ikke snakket med hvem? For norske myndigheter oppfordrer i disse påskedagene alle nordmenn som oppholder seg i Jemen til å komme seg ut der i fra, det er ikke trygt der lenger. Men Norge strekker seg trett og mett i for lite eller for mye snø, med ryggen mot verden seiler vi avsted på en båt til forveksling lik Titanic. Vi holder rundt våre nære og kjære. De andre? Vel, vi feier for egen dør her til lands, en mojito til min venn? Det må da være lov å kose seg i solveggen en sjelden gang? Vi som har jobbet så hardt i det siste, det koster å være kar med to biler, hytte i Trysil og unger som vi unner det aller aller beste! Hvem bryr seg om en liten pike i Jemen som ligger med øyne vidåpne i mørket og hører bomber falle like ved? Uff nei, vi snakker i politikk i ferien! Selv Erna og Siv har tatt «hemmelig» ferie på ukjent sted. Så ille kan det da ikke være?

Jo, det er ille. Selv en vara for Frp på Stortinget gikk ut i går og sa at nok er nok. Vi må ta innover oss at det dreier seg om små uskyldige barn, skrev hun på Twitter, at hun forventet at regjeringen ordnet opp. Ordne opp? Midt i påskeferien? Nei, dette får vente, vi trenger disse hårdt tiltrengte dagene for å hente oss inn. Hente oss inn fra hva da? Kampen for tilværelsen?

Er vi så slitne her til lands at vi ikke ser stor urettferdighet lenger? Orker vi ikke? Er vi for, ja, mette og trette? Eller gidder vi ikke? Kan det være at vi gjør forskjell på folk? At ikke alle barn er like verdifulle? Spiller det kanskje ingen rolle at et lite barn dør i Jemen eller andre steder? Hvorfor kunne ikke foreldrene latt være å»trøkke» ut en unge her når de ikke har rett til å være her, er det det som er grunnen til at vi sitter i påskefjellet og ikke bryr oss døyten? For vi er jo så glad i barn, er vi ikke? Går vi ikke i manngard når et av «våre egne» barn forsvinner? Leter vi ikke med lys og lykte til vi finner det? Finner ut hva som skjedde? Og er ikke støtten til foreldre som opplever sorg ved å miste et barn massiv? Og hagler ikke hatet mot de som volder et barn smerte enorm på sosiale medier og andre steder? Men nå er det så misstenkelig stille, så skremmende stille!

Hvorfor raser ikke dette barneelskende folket mot politikere som reiser på påskeferie uten først å ta tak i dette?

Hvorfor er det bare noen ytterst få som skriver om dette, som mener at denne lille jenta og andre med henne burde hentes hjem? Hvor ble det av anstendigheten vår, den vi er så stolte av? Solgte vi den i et litt distré ønske om å skifte fargen på møblene fra rød til blå? Glemte vi den mens vi lurte på om vi skulle pusse opp badet eller ta en safari til Afrika sammen med slekt og venner?

Var vi litt lei? Ville vi bare ha litt mer action i politikken, noen nye fjes på Dax18? Åtte år med det rødgrønne helvetet får være nok, var det bare det? Og hvor ble det av anstendigheten til AP? Døde den sammen med iveren etter å tekkes folket? Høyre, som alltid har vært et dannet og anstendig parti, hva skjedde? Var gleden over å komme til makten så stor at de lot alt fare?

Jeg tror svaret er klinkende klart; vi bryr oss ikke om andre enn oss selv, og at våre unger er mer verdt enn andre? Om noen har en annen og bedre forklaring så kom med den. Jeg lytter. Men kanskje jeg er for stupid til å fatte at det er viktigere å diskutere om Skavlan trampet over da han var ufin mot en nesten friskmeldt mann som leder et parti med røtter i nazismen, eller delta i krangelen om hvorvidt Anne LIndmo er en bedre programleder? Vel, det sitter en livredd jente og lurer på om hun overlever dagen! Om hun dør, hva gjør vi da? Om noen år vil kanskje noen av våre barn skrive bøker, lage filmer eller doku om oss som er voksne nå, og det vil undre seg: Hvordan kunne de la dette skje?

Ha en fin dag i skisporet. Husk, det er typisk norsk å være god!