DEPRIMERT OG LYKKELIG.

Photo: ILAYDA PORTAPALOGLU
Photo: ILAYDA PORTAPALOGLU

Jeg er deprimert og lykkelig. I slutten av juni fyller jeg seksti.

Det er rart å føle seg så ung når du har levet såpass lenge. For jeg føler meg ung på innsiden, men jeg ser at utsiden er i ferd med å falme en smule. Ikke det at jeg ikke liker det jeg ser i speilet, der min far stadig dukker opp. Trekkene hans ligger like under huden, og i sterkt morgenlys, som nå, kan jeg se det som kommer til å bli den gamle utgaven av meg selv.

Det er mange tanker som dukker opp når man skal krysse en grense som det er å fylle seksti.

Alder er ikke bare et tall, det er hardcore fakta. For det tikker inn spørsmål som: Hvor lenge lever et menneske? Og hvorfor så jeg ikke alle disse «små» viktige tingene i livet før? Hvorfor fattet jeg ikke litt mer av kjærlighetens mysterium? Og ikke minst, hvorfor hadde jeg så alt for høye forventninger til livet som har infridd mye mer enn det jeg våget å håpe på?

Jeg er deprimert og lykkelig. Deprimert fordi mye tid er kastet bort.

Men når jeg tenker meg om så er vel ikke tiden direkte kastet bort, alt jeg ikke har gjort har tatt meg fram til erkjennelsen om at tiden er viktig. Og jeg er lykkelig for mye. Lykkelig for at jeg har mer jobb enn jeg rekker over. At jeg er velsignet med kjærlighet i et snart tjue år langt samliv. At jeg har helsen i behold. At jeg tør å ta meg tid til å være litt deprimert, og at depresjonen ikke tar rotta på meg. For jeg vet at det jeg lider av bare er i-landsproblemer eller selvopptatt smerte over å være i live.

Jeg tror det er viktig å ta seg tid til å kjenne på smerten.

Ta seg god tid til å sørge over at gode venner har gått ut av livet. Det er en absurd ting at venner du har hatt tett på deg et helt liv ikke lenger tar telefonen. Men det er også et stort ansvar å leve videre. Ikke sutre eller kaste bort mer tid.

Så jeg sitter her i dette huset og skriver mens solen flommer inn fra alle retninger. Fuglene holder årsmøte der ute, og det grønnes mens jeg sitter og ser. Seks tiår på jorden er jo ikke verst. Hva som kommer, jeg vet ikke. Det vet ingen av oss. Men sanden i timelglasset sildrer stille ned. Det er mest sand i den nederste beholderen nå. Men hvem vet, det kan kanskje snus?

For noen ganger føler jeg at jeg har vært her før. Skal ikke gå videre på den, for da kommer logikerne, og så er vi plutselig midt i en debatt om prinsesser, engler og Snåsamenn 🙂

Men akkurat nå er alt fint. Takk for det. Life, blessed be.

Advertisements

2 kommentarer om “DEPRIMERT OG LYKKELIG.

  1. Velkommen etter Sven ! Jeg er 62 og jeg har lyst å bremse tida og kjenner noen gang en slags tristhet og vemod over å gå over i «alderdommen». For det er jo realiteten. Det fikk jeg nok en gang erfare når jeg reiste på interrail nylig :)) Eller er det viktig å kjenne på de «vonde » følelsene for det ene utelukker ikke det andre som du så fint sier her. Du er en slags transformator for mye av det jeg sitter inne med og sikkert for mange andre, så takk skal du ha 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s