HVA ER EN MANN?

Annie Leibovitz for Vanity Fair 1995
Annie Leibovitz for Vanity Fair 1995

Da jeg i sin tid søkte Teaterhøgskolen fikk jeg høre at jeg ikke var maskulin nok for å kunne spille et skikkelig mannfolk. En, i dag kjent skuespiller som søkte sammen med meg sa at jeg måtte «legge om gangelaget og gjøre noe med stemmen min», og om jeg gjorde det ville dette sikkert komme til å gå bra.

Ved en anledning sa juryen på teaterskolen at det ikke var noe i veien med talentet, men jeg så så annerledes ut, og derfor visste de ikke helt hva jeg kunne brukes til. Vel, dette er snart førti år siden, og jeg vet at det ikke er slik nå, eller er det det?

Jeg prøvde å bli «mann» og fikk det vel til på et vis. På mitt vis.

Jeg senket stemmen ned i et dypere toneleie, la om gangelaget og kledde meg mer maskulint. Og skuespiller ble jeg etter en lang og kronglete vei, men fremdeles sliter jeg med å få de skikkelige «mannerollene.» Jeg er enten den slemme broren eller den litt rare fyren som sier de stygge tingene. Helt ok det, det er ofte de fineste rollene. Men en hetro familiefar midt i et skillsmissedrama har jeg fremdeles tilgode å spille.

Men det å ikke passe inn i det korrekte bildet av en mann har også gitt meg en enorm frihet.

Jeg kan skape mine skikkelser uten å ha dette mannepresset hengende over meg. Jeg kan spille kvinne med verdens største selvfølgelighet. Men jeg skulle ønske noen ville la meg spille selve klisjeen av en mann, fordi den fremdeles er gyldig som mal for hva en mann er i norsk teater i 2015, som også ofte «dukkekvinnen» er en mal for hva en kvinne er og skal være. Men er disse sterotypene noe å bry seg om?

Ofte i castingsituasjoner får jeg høre at jeg ikke er en typisk ditt eller datt.

Jeg plukker av meg øreringer og alt annet, tar på en dress og et slips, og av og til kan jeg lure en castingagent og jeg får jobben. Men kommer jeg som jeg er skurrer det litt. Kjønnsrollemønsteret ligger klistret og hindrer mer mangfold på teaterscenen. Det gjelder for kvinner også. Jeg kjenner mange begavede kvinner i norsk teater som sliter meg å få jobb fordi de har «feil» utseende. De er enten for tykke, for store eller for maskuline. Så de har mitt problem «the other way around»

Teatret har begynt  problematisere kjønn mye mer nå enn da jeg startet opp.

Men hvorfor problematiserer man ikke den litt kjedelige castingen som ofte ses på scenen? Ja, jeg vet, det er hederlige unntak der Hamlet spilles av en kvinne og Ophelia av en mann, men vi er ikke helt der vi skal være. Jeg vil også trekke fram Dido&Aneas på Torshovteatret der kjønnsrollene utfordres. Og ikke minst androgyne Magnus Myhr som gjorde en strålende innsats som Madame i «Hushjelpene» av Jean Genet på National, kudos til Hanne Tømta for det valget.

Mye fint er på gang, jeg ser det. Men hvorfor ikke tørre å være litt mer modig? Lete etter de mer odde skuespillerne i roller som vanligvis spilles av disse kjekke unge menn og syltynne vakre kvinner? For skal ikke det vi lager speile verden slik den ser ut selv om det vi driver med er fiksjon?

Jeg føler meg som en mann. Jeg føler meg som en kvinne. Jeg er et menneske. Burde ikke det være nok?

Jeg falt litt i tanker da jeg kom over dette bildet av Tony Curtis og Jack Lemmon tatt av Annie Leibovitz for Vanity Fair (1995) Og jeg husket plutselig noe noen sa til meg for lenge siden.

«Bli litt mer mann Sven! Du har ikke noen fremtid i norsk teater når du går rundt som ei skrulle!» Vedkommende ble aldri skuespiller. Jeg ble.

Karma is a bitch only if you are…

Advertisements

En kommentar om “HVA ER EN MANN?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s