DU KAN DA IKKE BARE GÅ.

DSC01945

Jeg har en uro i meg, jeg kan ikke være på samme sted for lenge, jeg blir nervøs av det.

Det er en drøm som stadig kommer til meg i søvne. Jeg drømmer at jeg står opp, dusjer, spiser frokost, pakker en liten sekk og går ut av døren. I drømmen tenker jeg at jeg skal gå resten av livet. Men jeg våkner selvfølgelig før jeg finner ut hvordan drømmen slutter.

Noen ganger ønsker jeg meg et liv uten denne gnagende uroen.

At jeg kunne se meg fornøyd og lykkelig over det enkle livet. Våkne, gå til postkassen, drikke kaffe, gå på jobben, komme hjem, spise, hvile, gå en tur, legge seg, og så det samme neste dag, alle dager, et helt vanlig liv. Reise på ferie som alle andre, ligge på en strand, utforske en fremmed by, komme hjem igjen til dette vanlige livet. Så en dag finne seg selv gammel, ikke orke mer. Jeg blir full av angst og uro over en slik tanke.

Hva er poenget med å reise?

For meg handler det om lengsel. Jeg lengter til steder jeg har vært før, til steder jeg ikke har vært, og når jeg kommer dit lengter jeg tilbake til det enkle livet hjemme som jeg ikke alltid ser når jeg lever det. Jeg kan sitte å drømme om postkassen der hjemme, den med avskallet maling på den gule veggen. Har syrinene sprunget ut? Snøen, har den smeltet? Jeg kan tenke på bøkene i bokhyllene hjemme, lengte etter dem. Jeg reiser mye alene. Å reise alene er på mange måter å oppsøke ensomheten med uforutsigbare lykkepunkter, mennesker du møter langs veien, noen av dem blir venner for livet, men de fleste er forbipasserende. Jeg trives på veien, men jeg lengter alltid hjem.

Når du har vært lenge borte og du begynner å bli sliten kommer du til et punkt der du forstår at hjemreisen har begynt. Kroppen sier fra at den er på vei hjem. Det kan være en regntung dag i en stor by, på en øy, du kan gå langs en vei og plutselig kan du kjenne en lukt som henter fram bilder av noe der hjemme. Det kan være en katt som krysser veien og ser på deg med gult blikk. Den minner om noe du ikke helt kan huske, men du vet i samme øyeblikk at du er på vei hjemover. Vel, nå er jo livet hele tiden en reise tilbake til der du kom fra.

Jeg drømmer om å gå til Santiago de Compostela.

Gå over det veldige høylandet i Spania. Møte folk som også går av seg lengsel. Jeg tenker at jeg må gjøre det mens beina fremdeles orker det. Det sies at det å reise er å vaske det nærsynte blikket. Jeg tror mye sinne og frustrasjon kommer av at folk reiser for lite. Å ikke bevege seg stenger blikket for forståelse for mennesker og andre kulturer. Når du ikke ser noe annet enn ditt eget lille liv begynner du å tro at hele verden er slik som din. Det skaper fordommer og redsel for det som er fremmed, tror jeg.

Da jeg gikk rundt i slummen i India tenkte jeg at nå forandres jeg som menneske, og jeg tror det er sant. Men man glemmer jo sine gode forsetter og dras inn i spiralen av selvopptatte i-landsproblemer etter en stund. Men når jeg setter meg ned og henter fram bilder fra det jeg så der nede blir mine problemer mikroskopiske i forhold. Jeg tror det er sunt å se noe annet, helsefrembringende å ikke bruke for mye tid på at badet må pusses opp eller skal vi kjøpe en ny bil, eller veier jeg fem kilo for mye?

Av og til snakker jeg med veldig gamle mennesker som forteller meg om ting de ikke rakk å gjøre.

Jeg vil ikke bli en av dem. Du behøves egentlig ingen andre steder enn inne i deg selv. Du er ikke uerstattetelig, ingen jobb er så viktig at du ikke kan legge ut på veien en periode for å gå av deg litt lengsel. Huslån og forpliktelser? Alt slikt er selvpålagte hindre. Må vi eie så mye? Må vi ta oss så mye vann over hodet for å være lykkelige?

Vel, det eneste som hindrer meg i å være en vandrer på heltid er kjærligheten. Den kom kom til meg og ble et anker. Jeg er glad for det ankeret, kunne ikke leve uten det. Heldigvis forstår den jeg elsker at det rykker i trossen av og til. Men han vet også at jeg aldri vil kappe den av.

Jeg er alltid på vei hjem. Det er et løfte jeg aldri skal bryte. Nå er jeg her, hjemme, ved den vante bordet. Solen skinner og sommeren er på vei. Snart reiser jeg ut i verden. Men ankeret er med. Det er fint å reise med den du elsker. Fire øyne ser dobbelt så mye som to.

Advertisements

2 kommentarer om “DU KAN DA IKKE BARE GÅ.

  1. Flott skrevet. Jeg har også en rastløshet, men det er en rastløshet etter å flytte etter noen år på samme sted. Noe i meg sier «ferdig her, videre, videre». Først en stille hvisking, snart et rop. Hvis jeg ikke lytter får underbevisstheten meg til å gjøre drastiske ting for å tvinge meg til å flytte.
    Forsåvidt er det en fordel at jeg ikke føler stort behov for å reise, for det har jeg ikke råd til. Nå er jeg kommet til det punktet hvor jeg ikke har råd til å flytte heller.
    Men så fikk teksten din meg til å tenke, for første gang på lenge, at det høres fint ut å være to.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s