FORNYBAR KULTURELL ENERGI.

Send in the Clowns.
Send in the Clowns.

MIN LILLE BY drømmer om å bli mye større.

Og det blir den, dag for dag. Gode ting skjer, butikker åpnes, et universitet har sett dagens lys takket være godt politisk arbeid. Næringslivet i min lille by jobber på spreng. Jeg fryder meg over min lille by som vil så mye, som får til så mye, men hvordan har vi det, og hvor skal vi?

VEL, STORT SETT har vi det bra, sola er her etter endeløse uker med regn.

Mange av oss har slått av agregatet og er klar for ferie etter en lang og hustrig vinter. Jeg sitter her og skriver etter mine to første dager som politiker in spe. To dager med nyttig viten om skole, eldreomsorg og besøk på universitetet der det grønne skiftet koblet opp mot et mer miljøvennlig næringsliv var tema. Jeg er beriket og litt klokere etter å ha møtt noen kloke og iherdige innbyggere i min lille by.

NÅR JEG SKRIVER «min lille by» er jeg ikke ironisk.

Jeg elsker min lille by med alle sine fordeler og skavanker der den ligger innerst i en fjord i Nordland. Men jeg engster meg også for den når det kommer til kultur. De som sitter med makten i min lille by kutter hardt i mitt felt, som er kultur, selv om min lille by ligger på landstoppen i festivaltetthet og har regionteateret som regnes som det kulturelle flaggskipet i Nordland fylke. Og både teateret og festivalene er store suksesser. Men det som er skremmende er at de estetiske fagene legges ned ett etter ett. Ja, jeg vet at de politiske vedtakene om dette styres av fylkestinget og ikke det lokale kommunestyret, og jeg vet også at kampene har vært harde og vonde. Så kudos til alle de politikere lokalt som har jobbet hardt for å beholde dans og andre estetiske fag her i min lille by!

MEN JEG VIL gjerne filosofere litt rundt dette med at en by vil vokse seg større. Det virker som om agendaen nå er å vokse seg til å bli en industriell gigant med en sideagenda at vi ikke skal forurense. Det er vel og bra, egentlig helt fantastisk, men hva er hovedgrunnen til at vi reiser til store byer?

Vi reiser ut for å oppleve kulturen, ikke for å se på fabrikker (kanskje noen gjør det), ja, kanskje shoppe, men det er ikke store næringslivsløsninger og slike bragder vi ønsker å se, vi vil se byenes egenart og kultur. Vi vil sette oss på klubber å høre konserter. Vi vil se musikaler og høre opera. Vi vil gå på hyggelige kafeer og spise god mat på bra restauranter. Her mangler min lille by ganske mye, og det hjelper lite at næringslivet feirer seg selv en gang i året under Galleria der damene flasher ballkjolene i beste Dynasty-stil, og artister hentet utenfra reiser hjem dagen etterpå med skyhøye honorarer i lommen.

Å VOKSE kan føre til voksesmerter. Og det kan være stor uenighet om hvordan barnet skal oppdras. Kultur i Norge, ikke bare i min lille by, er et fenomen som ofte brukes for å bevise at vi er politisk korrekte. Når tre retter er spist gjesper noen og sier: «Nei, dere, skal vi ikke sende inn dette kulturinnslaget?» Og så spretter klovnen opp av fromagen og lirer av seg en sang eller to mens næringslivet smiler etter at gode forretningsavtaler er avtalt over en liten snaps på bakrommet. Min lille by er intet unntak selv om alt ligger klart for å bli en synlig by nasjonalt. Hvordan?

MIN LILLE BY er en av de små byene som f. eks kunne bli «festivalbyen» men kaller seg Polarsirkelbyen selv om den ligger ganske langt fra denne famøse sirkelen. Min lille by kunne bli et kulturellt kraftsenter. Å bli det handler nødvendigvis ikke om størrelse. Hvordan kunne Sundance Film Festival bli så stor selv om den ikke ligger i en stor by? Den er mer berømt enn New York Film Festival som går av stabelen midt på Manhattan. Fordi alt handler om egenart og å tørre å satse på den du er. Eksemplene på suksess, størrelse og geografi er mange. Mo i Rana har alle muligheter, men kulturen i min lille by er ikke «på grunn av» den er «på tross av». I helgen fikk Marie Blokhus en Heddapris som Beste kvinnelige skuespiller. Grunnmuren for hennes karriere ble lagt på min lille bys teater, men fuglen fløy bort. Og flokken av bortfløyne fugler blir større for hvert år som går. Er det ikke på tide å legge tilrette for at gode kunstnere kan leve, bo og arbeide her i min lille by som drømmer om å bli større? Så, vil min lille by bli en kulturby, eller vil den bare fortsette å være en «utskytningsrampe» for store talenter fra landsdelen?

HVA ER POENGET med denne teksten? Jo, Campus Helgeland er en suksess, og den drømmer også om å bli større og vil tilby unge mennesker flere utdanningstilbud. Er det riv ruskende galt av meg å foreslå kunstfag som dans, musikk, drama, teatervitenskap osv? Jeg tror ikke det, for dette vil føre til at min lille by vil tiltrekke seg litt andre mennesker enn det den gjør nå. Og den vil legge til rette for mindre fraflytting. Som en ung kvinne sa under SV’s åpne møte her om dagen: «Jeg ville utdanne meg/jobbe med teater og drama, men jeg måtte flytte. For hvordan skal jeg tørre å bli her når jeg ikke vet om det finnes en fremtid for meg her jeg elsker å være?»

Det er et tankekors for de som sitter med makta. For om vi ikke tar tak for fornybar kulturell energi i min lille by vil vi  fortsette å se store stjerne slå igjennom et sted langt unna og tenke: «Tenk at hun bodde her en gang!»

DET HJELPER lite at store drømmer også kan fødes i små byer om ikke de små byene tar drømmene på alvor. Min lille byer drømmer en drøm. Nå må vi sette oss ned å snakke om denne drømmen.

For de fleste drømmer er borte når vi våkner. Og da er det for sent og gjøre noe med det briljante man fikk til i drømmen.

Reklamer

HEDDA – TILBAKE TIL ORIGINALEN.

IMG_4785

Under Heddaprisen i går kveld gikk den gjeveste prisen (Årets forestilling) til en fire timer lang produksjon av Hamlet ved Rogland Teater i regi av Kjersti Horn. Ikke er ord var strøket, og både kritikere og publikum har vært henrykt, og i går ble det hele kronet med en Hedda. Hovedrolleinnehaver Torbjørn Eriksen ble også belønnet med en pris som beste mannlige skuespiller for sin tolkning av den danske prinsen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg på prisvinnerenes vegne og ikke minst at en mange hundre år gammel scenetekst for en gang skyld kan få møte scenelyset uten å ha blitt «tuklet» med. Er dette begynnelsen på en  erkjennelse om at klassiske tekster nødvendigvis ikke trenger modernisering for å kunne fremstå som relevante i dag? Jeg håper det.

Vi har hatt noen tiår nå med ikke en slags «forakt» eller dårlig tro på at gamle tekster kan holde vann mange hundre år etter at de er skrevet. Derfor flytter vi klassiske tekster nærmere den tiden vi lever i, og ofte fører det til at teksten kolliderer med idéen om modernisering. Om du f. eks lar Hedda Gabler bo i et moderne funkishus full av hippe møbler og datamaskiner blir det litt merkelig at det undres over drinkene: «Men hvem skal følge Thea hjem?» I vår tid følges kvinner sjelden hjem, de bruker å ta en taxi eller sørger for å komme seg hjem uten selv at alle mennene i rommet er involvert. Jeg har sett noen oppdateringer og klippinger av både Shakespeare og Ibsen og vært skuffet, til tider lattermild. Jeg har også spilt i noen slike, der strykningene er så kraftige at du sliter med å følge historien, eller kunne forsvare din egen rolles bue fordi det meste er form eller en hitparade der bare de beste scenene har fått overleve.

Jeg mener ikke at klassiske tekster ikke skal kunne kuttes i, slett ikke. Mye av det klassiske tåler det, men det beste av det beste tåler å stå som det er, og blir rent og helstøpt derved. Man kan selvfølgelig piffe opp det man ikke helt tror på ved å synge litt Jahn Teigen eller litt jazz selv om man går i brokade, men ofte blir det platt og fremstår som påfunn. Men for all del, underholdningsverdien han være stor.

Men jeg er enig i det som ble sagt i Kulturnytt på Nrk P2 nettopp: «Teater må tørre å ta sitt eget medium på alvor.» For teater er først og fremst ord. Men det er så lett å ty til film og mye kule greier for å få det til å svinge. Nei, jeg sier ikke at slikt ikke kan fungere. Jeg har sett mye flott teater der man blander ulike uttrykk. Og teater bør selvfølgelig kunne leke med alle uttrykk uten å miste seg selv. Men det er dette med å stole på teksten. Stole på dramatikeren. Det er hun eller han som har sittet og tenkt ut universet som bærer historien. Det er dramatikeren som har åpnet tematikken, obdusert tekstens kropp, sydd igjen såret og slettet alle spor etter seg. Så er det skuespillere og instruktør som skal åpne den på sin måte gang etter gang.

Jeg har også opparbeidet meg en ganske stor irritasjon over at man tyr til romaner for å lage teater. Selvfølgelig skjønner jeg at publikumsmessig kan det lønne seg å surfe på store forfatternavn, men hvorfor ikke tørre å satse på historier som ikke er blitt fortalt før? Nye friske tekster? Rett og slett stole på en scenetekst? I går ble Rogaland belønnet for det! Kudos.

Og gratulerer til Hanne Tømta også, som la ned sceneversjonen av Knausgårds såpeserie, og ble belønnet med en Hedda for Tsjekhov. Sånn kan det gå 🙂 Og Torbjørn Eriksen som sa fra scenen: Ikke tenk så mye på egen suksess, tenk på fellesskapet og vær litt mer generøs. (fritt etter minnet) Gode ting skjer, og fine folk blir belønnet. Slik skal det være. Og Marie Blokhus i Fugletribunalet!! Og Lena Kristin Ellingsen i Dido&Aneas. Fytti katta, sier jeg.

NB. I «Fugletribunalet» fungerte overgangen fra mellom to permer til scenen utmerket. Så hurra for det.

Og Espen Skjønberg! For en mann! Gratulerer så mye alle sammen!

NÅR ADAM KOMMER MED MAT I EN KASSE.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Vi er over middels opptatt av mat her i denne husholdningen. Legg merk til at jeg skriver husholdningen, for et hus må holdes, det er ikke bare én ting som må gjøres, og mat er en av de gjøremålene man ikke spøker med i vår husholdning.

Min kjære kommer hjem en helt vanlig ettermiddag og begynner å pitche noe nytt og fiffig som heter «Adams Matkasse.» I sluttenden av monologen får jeg vite at vi får en kasse mat levert på døren hver mandag.

Det første jeg tenker på er sånne gamle emaljerte dørskilt der det står: «Bud bes gå kjøkkenveien» og at hushjelpen skal trippe ned baktrappen og gi budet et stjålent kyss (for de er selvfølgelig kjærester, de er jo av samme klasse) og så vil hun plassere varene i spisskammerset.

Jeg ser på min kjære og sier til ham. «Men er det ikke et nederlag å ikke kunne handle inn matvarer selv?»

Han fortsetter på andre del av markedsføringsmonologen som handler om hvor travle vi er, og hvor irriterende det er å komme hjem å oppdage at vi mangler egg, smør og alt mulig, og hadde det ikke vært helt fantastisk om vi slapp å tenke på slikt, vi som er to enslige og veldig opptatte menn midt i tidsklemma? «Hva blir det neste?» spør jeg «Svart polsk vaskehjelp hver fredag?» Og så kommer jeg med motargumenter om at vi må da kunne sveive over gulvene selv og makte å handle, og noe om at vi nordmenn er blitt så bortskjemte og at verden går av skaftet. «Men det blir jo verken handlet eller vasket her i huset!» bjeffer han og forteller at han allerede har gjort en avtale med denne mystiske Adam som skal komme med mat på døra. Jeg snurper munnen og sier et eller annet om at «han bør være kjekk!» Og så glemmer jeg alt sammen.

Mandag ettermiddag uken etter sitter jeg ved Mac’n og skriver da jeg ser en ung gutt komme gående gjennom hagen med en stor hvit pappkasse i armene. Jeg går ut og ser spørrende på ham. «Hei, det er fra Adams Matkasse!» smiler han strålende. Han var veldig blid, og faktisk veldig kjekk. Men han heter ikke Adam, han heter Kurt med to prikker over u’en får jeg vite. Jeg tar i mot kassen og spør om jeg skal kvittere, for det har jeg nemlig sett tjenerne i «Downton Abbey» gjøre når det kommer bud ved kjøkkendøren downstairs. Nei, det skal jeg ikke, alt er ordnet. Jeg føler at jeg skylder denne unge gutten noe, men man gir vel ikke tips i en slik situasjon? Jeg spør om han vil ha kaffe ute i hagen. Nei, det har han ikke tid til, det er mange kasser som skal leveres. Ja, tenker jeg, folk er late og verden er i ferd med å gå av hengslene og jeg hjelper så godt jeg kan. Han går tilbake til bilen og kjører vekk.

Jeg bærer kassen inn i kjøkkenet og åpner den skeptisk. På toppen ligger en ukesplan for hva vi skal ha til middag. Tankene går straks til den kokebok-klubben som min mor var medlem av. Hun fikk sånne kort med ukes-menyer i posten. Men for all del, kassen er full av snadder. Stange-kylling, lammefarse, økologisk alt mulig, sauser og fiskebiter pakket i plast, til og med en kvast med friske urter.

Jeg later som jeg er husets hushjelp og legger ting på plass i kjøleskap og hyller, så kaster jeg ukesplanen, for skal ha meg frabedt at Adam som er så frekk at han sender Kurt med to prikker og u’en skal fortelle meg hva jeg skal lage til middag hele uken. Og så tenker jeg på haugen av hvite pappkasser som kommer til å tårne seg opp her i huset om dette skal fortsette.

Imidlertid, nå har dette pågått noen uker. Vi lager mat av det som kommer i kassene. Ikke noe å utsette på noe som helst av det som leveres, men nei, jeg vil ikke dette mer. Jeg savner de desperate dagene uten mat i huset, der vi setter oss i bilen og kjører til Coop med lavt blodsukker og handler inn mat mens vi sniker i frukthyllene og napper en drue eller en cashewnøtt for ikke å få blodsukkerfall som ender i en stor krangel foran kassen. Så sorry Adam, til høsten er vi neppe på din liste lenger. Skapene er fulle av porsjonspakker av ris, bulgur, coscos og Gud vet hva, og i fryseren ligger det fem poser med halvferdig fiskesuppe og en del jeg ikke aner hva er. Men takk i alle fall, dette har lært oss at handling bør være en del av dagsplanen, maten kommer ikke inn i huset av seg selv.

FRP OG FOLKET.

gjedda

Fremskrittspartiet henviser hele tiden til folket som om folket var en homogen gruppe.

De kaller seg også partiet for «folk flest», noe som er en stor overdrivelse. Det finnes ikke et politisk parti som har hele folket bak seg, for ingen er 100% enige om alt i et demokrati, ei heller i et diktatur. Et vel fungerende samfunn skal ha meningsbrytninger og harde diskusjoner for å fungere. Selv ikke Frp’s velgere er en homogen gruppe, det er brytninger og fløyer også i partiet som påstår å være for folk flest. For øyeblikket minner dette partiet om en liten terrier, grov i målet, men som har fullstendig glemt hvor liten den egentlig er.

Partiet sitter også i en mindretallsregjering som må løpe til Stortinget når de skal få klubbet inn en sak. Slik er det i politikk når du ikke har flertall. Men den lille terrieren synes flertall i Stortinget er noe herk. Sak etter sak kræsjer med det partiet for «folk flest» mener, og derfor driver de dobbeltkommunikasjon der de mener én ting på kammerset og noe annet i stortingssalen. Og når den lille terrieren ikke får det som den vil løper den til «folk flest» og vil ha folkeavstemning for de sakene som velter det prosjektet de mente de gikk til valg på. Men en liten terrier kan ikke gå til valg alene, og det er ikke slik at en liten terriers oppblåste selvbilde alltid stemmer med det folk ser når den står og bjeffer illsint, frenetisk og såret i bakgården mens flertallet klubber inn noe som er verre enn at den må spise kattemat. Og, ferdig med denne terrier-metaforen nå.

På grunnlag av den humanitære flyktningekatastrofen i verden har et flertall på Stortinget vedtatt å ta i mot en gruppe flyktninger fra Syria. Det ble ikke 10 000, det ble 8000, et lite tall i den store sammenhengen, eller «en dråpe i havet» som skeptikerne kaller det. Dressgubbene Tybring-Gjedde og Sandberg skummer over av sinne og indignasjon. CTG mente sogar at Frp bør gå ut av regjering, og Sandberg mener at det er «folk flest» må få avgjøre dette. Og med støtte av finansminister slash partileder Siv Jensen mener han at folkeavstemning er det eneste rette å gjøre når Frp blir truet til å administrere disse 8000 nødlidende menneskene inn til Norge. Jeg kunne være fristet til å si som Ibsen skrev i «Brand» «Det går et nemisis gjennom livet, og det kan ingen slippe fra» og det er jo skjebnens ironi at det er de som er mest mot innvandrere og flyktninger som får dem i fanget. Karma is a bitch only if you are.

Nå er det slik at i et demokrati løper man ikke til folket og spør hva de mener om ting som er vedtatt på tinget. Folket stemmer hvert annet år, i kommune og stortingsvalg. De som stemte på Frp var ikke et flertall, så det er nytteløst for Sandberg&Co å løpe til folket for å finne ut hva folket mener. Folket har allerede svart. Det vet Per, det vet Siv, og det vet Cristian. Men dette er panisk upstream-svømming i en sak de vet de kommer til å tape eller allerede har tapt. Men Frp kommer ut av skapet som det de er. De har ikke skreket om hjelp fra folket i andre tapte hjertesaker. Bompenger og pensjonister og mye annet gikk ut med badevannet til Erna Solberg, men grensen går altså ved flyktninger.

Fint, da vet vi det. Eller vi har vel alltid visst det. De er selvfølgelig ikke rasister, de er bare så opptatt av å redde fremtiden for folk flest. Heldigvis er folk flest opptatt av å redde de som trenger det aller mest her vi sitter godt på land mens kongeskipet seiler videre i medgang. Snart er det sommer, også i flyktningeleirene rundt om i verden. Tror det siste de tenker på der er om været blir bra eller at den norske krona er så svekket at det blir svindyrt for stakkars oss å feriere i utlandet. I disse dager liker jeg folk flest. God sommer.

SKAL VI SNAKKE OM SEX?

0qnotrs

En ung vakker popstjerne kommer ut av skapet i en musikkvideo filmet i Frogner kirke, og halve landet går av skaftet. Det er naken hud og englevinger, ingen kjønnsorganger i bevegelse, vakre mennesker og vakre bilder, dog ikke stor kunst når det kommer til musikk eller bilder. Og mange føler seg krenket. For «burde ikke denne gutten heller utfordre den religionen han kommer fra, det er der jobben bør gjøres..» sies det i debatten. Det er mulig, det er mange kamper som bør tas, men er vår kirke et prakteksempel på at alle kamper er vunnet? Nei.

Vanligvis har vi ikke et særlig anstrengt forhold til naken hud.

Men det er dette med valg av location. For for mange er kirkerommet hellig, og det skal ikke besudles. Jeg forstår dette, men jeg mener også at kirken fortjener en «in the face» etter en lang historie i å krenke og diskriminere mennesker med en annen seksuell legning enn den de selv liker. Ja, jeg vet, kirken er et gammelt hus som trenger tid, ifølge de som er ihuga forkjempere for den. Men hvor lang tid skal det ta da? Kirken har ca tusen år bak seg i Norge, men har ennå ikke funnet ut av at kristendommen er tuftet på kjærlighetsbudskapet som inkluderer alle. Selv har jeg et likegyldig forhold til kirken, med det utelukker ikke at jeg ikke respekterer de som trenger kirken som et sted å høre til og utøve sin tro. Og, det finnes mange bra mennesker i kirken, jeg kjenner noen av dem.

Det som gjør meg litt urolig er en del pripne homser som mener at kirken ikke skal krenkes. Vi som er homo eller lesbiske har blitt krenket av kirken i hele vårt liv. Vi er annenklasses passasjerer i de fleste sammenhenger. Personlig synes jeg kirken bør bli voksen og ta seg selv inn i virkelighetens verden. Tiden for gradering av mennesker er for lengst over. Men tilbake til sak.

Artisten Tooji har gjort et modig stunt. Ja, noen kaller det et PR-stunt, men den unge mannen har lite å vinne, men alt å tape. Jeg ser rasieriet skumme over på nettet: «Hvordan våger han som er innvandrer å krenke vår religion, vår kirke, vår tro?» Og «ville han ha våget dette i en moské?» Så vidt jeg vet er ikke Tooji muslim, men det finnes faktisk mennsker i Norge som har stått på torget og brent sin egen hijab uten at jeg kan huske at det norske folk tok bølgen eller at man ropte hurra i kommentarfeltene.

Tooji beveger seg i en akse mellom nyutsprunget homofili (i alle fall i offentligheten), tro og det å være innvandrer. Derfor er det han har gjort en modig og ikke minst viktig handling. Han har ofret jobben (kanskje egen sikkerhet) for å ta action og komme med sitt statement. Selvfølgelig medfører dette at han får fokus og mulig berømmelse utenfor landegrensene. Madonna ertet på seg paven da hun gjorde noe lignende da hun spilte inn «Like a prayer» for mange år siden. Mange ble rasende, men viktige grenser ble flyttet. Det kommer også til å skje nå. For vår tro og religion er en «sovende» ting. Nesten ingen av oss går lenger i kirken, vi bruker den kun som vakker sceneografi under sermonielle handlinger som barnedåp, konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Nå er det besudlet som location for dirty homosex. Går verden under? Går kirken under? Neppe, både biskop Kvarme og kirken vil overleve dette. Men vil de lære noe av det? Jeg vet ikke.

Vi hyler opp om overgrep. Vi roper og skriker om voldtekt. Men sex vil vi ikke snakke om. Hvorfor er sex en tabu fremdeles? De fleste av oss er jo resultat av et heftig nummer?

Men ungene skal beskyttes mot en ung mann som har hatt seg med en mann i full offentlighet og får derfor ikke lede et barne og ungdomsprogram på NRK. Sex i Norge skal være pedagoisk, ikke full av skjønnhet og glede.

Og en ting til. Det er faktisk de heterofile som produserer 99% av all verden homofile og lesbiske. Så calm down, der det er en sprekk i den perfekte fasaden kommer lyset inn.

Det kan kalles kjærlighet for eksempel.

DETTE ER HERSKETEKNIKK!

LPfy8vGWKSqT5y38ItQvOQ4R228yCUWjzAJ_J2TAKqFg

Når språket stadig forflates forsvinner nyansene. Det som ryker først er ironi og undertekst.

Mange kan ikke forholde seg til annet enn ordene de leser, men evner ikke å tolke dem eller sette dem i en sammenheng. Om du prøver deg på litt ironi blir mange sinte og griper til debatantenes mest populære krykke i alle diskusjoner: Hersketeknikk! Og da spiller det ingen rolle at de selv få minutter før har hakket den nylig friskmeldte Gunhild Stordalen i småbiter, for det er selvfølgelig deres fulle rett i et land der alle har 100% ytringsfrihet, men selv krever å beskyttes for det minste angrep fra folk de kjenner eller ikke kjenner på nettet.

Mange av disse som kaller den vakre rike kvinnen «en iskald og kalkulerende blondine» som «bare er ute etter å vise verden hvor god hun er» og siden hun «er rik som et troll» bør hun «tåle å bli tatt hardt» fordi hun og mannen «flyr verden rundt i et eget privatfly» mens de «babler om miljø» og «kyss meg i rævva» de to er ikke «hakket bedre selv» forstår neppe at slikt også bør kunne karakteriseres som grov hersketeknikk. Men når jeg gikk i debatt med noen av disse som har gått på «livets knallharde skole» tok det ikke mange runder før jeg fikk høre at jeg var en kjip fyr som dreiv med nettopp hersketeknikk. Man må jo le litt i skjegget.

Hvorfor dette hatet mot rike mennesker? Det er galt når de flakser verden rundt i privatfly, holder party og gifter seg på en øy eller på et slott i Italia, og det er galt når de står opp for noe de tror på og bruker penger på å bekjempe f. eks fattigdom. For når de gjør det førstnevnte er det «se der ja, slik er disse drittsekkene!» og når de gjør det motsatte beskyldes de for å hykle og for å vise sin godhet som bare handler om å bygge en perfekt fasade. For vi vet jo alle at i Norge må du ikke fly med jetfly eller flashe rikdommen din om du skal mene noe politisk, nei, du må gå til fots, kle deg i filler før du kan ytre deg om miljø og fattigdom. Det er en grunn til at Jonas Gahr Støres penger er en rød klut for mange. Rikdom og sosialisme stemmer ikke med folks oppfatning fordi ting ligger i feil skuff. Og slik kan vi ikke ha det.

Ingenting er så stygt som nettet når hakkekyllingen er valgt ut. Flokken av gribber posisjonerer seg og så går de til angrep. Vi har sett det mange ganger. Ari Behn. Odd Nerdum. Sølje Bergman. Märtha Louise. Stordalens. Ok, det er lov å være uenig i livsstil og meninger, men et sted er det noe som heter menneskeverd og respekt. Og i de to siste døgnene har jeg sett noen karakteristikker av Gunhild Stordalen som er langt under beltestedet. Hun er en nylig friskmeldt kvinne som har kjempet seg gjennom en krise, og nå har hun reist seg og jobber videre for det hun tror på. Men hun er for vakker, for tynn, for rik, og derfor skal hun hakkes i stykker av alle de gribbene som finner det oportunt å flakse rundt i cyberspace. Av og til synes jeg lille Norge er et smålig lite rotteland. Sånn, nå fikk jeg sagt det. Som sagt, i går kveld tok jeg henne i forsvar. Og jeg fikk høre det. Hersketeknikk herr Henriksen? Men når dette er sagt er det mange som også hyllet henne i går. Bildet er aldri svart/hvitt.

Men det er disse selvopptatte trollene som bare må ta alle som stikker hodet fram. Disse som til en hver tid må pisse i brønnen og ikke får sove før de har spredd litt uhygge på nettet. Jeg heier på Gunhild Stordalen.

Og til dere som hater henne så sterkt. Kan dere ikke spa opp noen litt minde pene og lutfattige damer fra Groruddalen, få dem til å stille seg opp på torget og oppfordre folket til å spise mindre rødt kjøtt? Så får vi se hvor mye pressedekning de får? Dere som har gått på «livets knallharde skole» får ta dere av evalueringen av prosjektet etterpå, dere er jo på jobben 24/7. Jeg gleder meg.

Ja, jeg vet, dette er reinspikka hersketeknikk! In your face motherfuckers.

MAT, HELSE OG TIDSKLEMME.

IMG_8779

Foto: Eget. Tatt på fantastiske Sveinhaug Gård på Rudshøgda Hedmark i fjor sommer. Sjekk dem ut.

«I Norge kjører man BMW til lavprisbutikken, i Frankrike går eller sykler man til delikatessebutikken.» leste jeg på nettet her om dagen.

Det er en viss sannhet i dette, for det sier litt om hvordan nordmenn prioriterer når det kommer til mat. Boligene våre utsettes for en evig runddans av oppussing, bilparken er den yngste i Europa, men maten er et stort problem i vår travle hverdag. Den skal helst være kjapp og billig, trygg og gjerne norsk. Men stort sett bryr vi oss ikke så mye om hva som er i den.

Vi er et folk som nesten ikke blir tilbudt ferskvare i store deler av landet.

Fisk og kjøtt er kuttet og pakket i små pene stykker.

Nesten ingenting av det vi spiser ligner på det det en gang var. En hel fisk frembringer psykiske dramaer ved bordet, og at den stakkars kua har stått på bås er en detalj som holdes unna fortellingen om hvordan mat blir til. Vi spiser nesten ingenting lenger. Vi kan akseptere en liten del av fisken f. eks torskeryggen populært kalt «loin», fiskekaker og panerte tørre ting som egentlig ikke er fisk. Da jeg flyttet til Nord-Norge skjønte jeg at jeg aldri hadde spist fersk fisk for kveita var som fløyel i munnen.

Jeg tenker på det med tidsklemme. Vi er et av de folkeslagene som lider mest av den.

Jeg tror, når det kommer til mat, handler det om forståelse og innstilling. Å diskutere mat er noe som gjøres med stort alvor i mange land, men i Norge snakkes den stort sett om som et problem som stjeler tid. Vel, når far stiller seg ved grillen er det ikke grenser for hvor lange monologene om entrecote og grillet laks kan bli. Men det er hverdagsmaten som er den største tidstyven. Man skylder på skole, jobb, barna som skal spille fotball eller danse jazzballet, og derfor gjør vi det så enkelt og effektivt som mulig.

Dermed vokser mange unge opp og blir noen tacospisende mat-analfabeter som ikke har forståelse for råvarenes beskaffenhet og viktighet for å kunne beholde en sunn kropp.

Jeg vil avlive en myte. Å lage sunn mat tar ikke så lang tid om man har en liten plan. For en plan må man ha fordi maten spretter ikke ut av skapet og lander på bordet av seg selv.

Når vi av og til ber gjester på får i kål eller reinstek her i huset slår folk hendene sammen og sier: «Tenk at dere tok dere tid til dette!» «Tid?» sier jeg. «Dette tar ikke lang tid å lage. Bare sleng maten inn i ovnen eller i en gryte og du har all verdens tid til å gjøre det du har lyst til.» (overdriver litt)

Men saken er den at matbaronene og bransjen ellers har lurt folk til å tro at de gjør dem en tjeneste med å tilby billig drittmat pakket inn i «trygg, kjapp og billig»-konseptet. Ok, maten er kanskje både kjapp og billig, men den er ikke trygg. Og den er ikke så billig heller når du skal bruke tusinvis av kroner på helsestudio for å bli kvitt alt fettet som legger seg på kroppen av den maten som er full av nettopp fett og sukker. For ikke å snakke om alle som blir syke av den og alle de statlige utgiftene det fører med seg. Det er forbudt med reklame for sprit og sigaretter, mens livsfarlig mat står i øyehøyde når vi nærmer oss kassen i de fleste supermarkeder. Why???

Jeg må tilstå noe. I to uker har vi hatt noe som heter «Adam’s Matkasse», en litt «gammeldags» ordning der mat for en uke blir levert på døren. Vi måtte bare prøve det. Det er slett ikke noe galt med råvarene som kommer. De er pakket i plast av helt opplagte grunner. Det er økologisk og flott alt sammen, men jeg kjente at jeg ble stresset av at andre skulle bestemme hva vi skulle ha til middag. Så jeg tok de supre råvarene og lagde mine egne retter. Helt fint. Men jeg foretrekker å handle inn det vi trenger selv. Og jeg har ikke bedre tid enn noen andre, snarere tvert i mot.

Så er det dette meg barn. Vi har nettopp gjennomlevd en hard og vond vaksinedebatt.

Barna er noe av det aller kjæreste vi har, men jeg kan ikke forstå at foreldre er så slurvete med maten og kaller den et tidsproblem. Maten er jo selve drivstoffet som skal få ungene til å vokse, utvikle beinstruktur og få en sunn kropp. Nå sier jeg ikke at ALLE foreldre er slik. (Jeg hører allerede småbarnsforeldrene  rase i kommentarfeltet) Jeg kjenner flere som er svært nøye med hva ungene spiser og legger stor energi i det. Men hovedtrenden i Norge er at mat er stress, stress, stress, og derfor gjør vi det så lettvindt som mulig.

Men hva er mer hyggelig enn å sitte sammen ved bordet å spise god mat?

Den behøver ikke å være så fancy og flott, men det koster ikke så mye å få den til å bli sunn. Og det gir noe til samholdet i en familie. For hva er vitsen med å stresse seg gjennom et kjapt måltid ved kjøkkenbenken som er fullt av sukker og fett for å rekke å komme seg på sunn trening for å beholde helsen?

Nei, lag god mat, sitt stille ved bordet og nyt. Og det finnes en haug kokebøker som kan fortelle deg hvordan du kan lage sunn god mat som ikke tar tre dager å få på bordet. For de fleste av oss planlegger morgendagen, så hvorfor ikke maten?

«Ligger du og tenker på hva vi skal spise til middag i morgen nå?» spør min kjære rett før vi sovner. «Ja» sier jeg «vi vet jo at vi kommer til å bli sultne i morgen også?» Han smiler. «Du er rar» sier han. Og så ler vi litt begge to og ser på den enorme stabelen av kokebøker som ligger på nattbordet mitt. Og jeg vet at vi begge gleder oss til i morgen.

Bon appetit.