NÅR ADAM KOMMER MED MAT I EN KASSE.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Vi er over middels opptatt av mat her i denne husholdningen. Legg merk til at jeg skriver husholdningen, for et hus må holdes, det er ikke bare én ting som må gjøres, og mat er en av de gjøremålene man ikke spøker med i vår husholdning.

Min kjære kommer hjem en helt vanlig ettermiddag og begynner å pitche noe nytt og fiffig som heter «Adams Matkasse.» I sluttenden av monologen får jeg vite at vi får en kasse mat levert på døren hver mandag.

Det første jeg tenker på er sånne gamle emaljerte dørskilt der det står: «Bud bes gå kjøkkenveien» og at hushjelpen skal trippe ned baktrappen og gi budet et stjålent kyss (for de er selvfølgelig kjærester, de er jo av samme klasse) og så vil hun plassere varene i spisskammerset.

Jeg ser på min kjære og sier til ham. «Men er det ikke et nederlag å ikke kunne handle inn matvarer selv?»

Han fortsetter på andre del av markedsføringsmonologen som handler om hvor travle vi er, og hvor irriterende det er å komme hjem å oppdage at vi mangler egg, smør og alt mulig, og hadde det ikke vært helt fantastisk om vi slapp å tenke på slikt, vi som er to enslige og veldig opptatte menn midt i tidsklemma? «Hva blir det neste?» spør jeg «Svart polsk vaskehjelp hver fredag?» Og så kommer jeg med motargumenter om at vi må da kunne sveive over gulvene selv og makte å handle, og noe om at vi nordmenn er blitt så bortskjemte og at verden går av skaftet. «Men det blir jo verken handlet eller vasket her i huset!» bjeffer han og forteller at han allerede har gjort en avtale med denne mystiske Adam som skal komme med mat på døra. Jeg snurper munnen og sier et eller annet om at «han bør være kjekk!» Og så glemmer jeg alt sammen.

Mandag ettermiddag uken etter sitter jeg ved Mac’n og skriver da jeg ser en ung gutt komme gående gjennom hagen med en stor hvit pappkasse i armene. Jeg går ut og ser spørrende på ham. «Hei, det er fra Adams Matkasse!» smiler han strålende. Han var veldig blid, og faktisk veldig kjekk. Men han heter ikke Adam, han heter Kurt med to prikker over u’en får jeg vite. Jeg tar i mot kassen og spør om jeg skal kvittere, for det har jeg nemlig sett tjenerne i «Downton Abbey» gjøre når det kommer bud ved kjøkkendøren downstairs. Nei, det skal jeg ikke, alt er ordnet. Jeg føler at jeg skylder denne unge gutten noe, men man gir vel ikke tips i en slik situasjon? Jeg spør om han vil ha kaffe ute i hagen. Nei, det har han ikke tid til, det er mange kasser som skal leveres. Ja, tenker jeg, folk er late og verden er i ferd med å gå av hengslene og jeg hjelper så godt jeg kan. Han går tilbake til bilen og kjører vekk.

Jeg bærer kassen inn i kjøkkenet og åpner den skeptisk. På toppen ligger en ukesplan for hva vi skal ha til middag. Tankene går straks til den kokebok-klubben som min mor var medlem av. Hun fikk sånne kort med ukes-menyer i posten. Men for all del, kassen er full av snadder. Stange-kylling, lammefarse, økologisk alt mulig, sauser og fiskebiter pakket i plast, til og med en kvast med friske urter.

Jeg later som jeg er husets hushjelp og legger ting på plass i kjøleskap og hyller, så kaster jeg ukesplanen, for skal ha meg frabedt at Adam som er så frekk at han sender Kurt med to prikker og u’en skal fortelle meg hva jeg skal lage til middag hele uken. Og så tenker jeg på haugen av hvite pappkasser som kommer til å tårne seg opp her i huset om dette skal fortsette.

Imidlertid, nå har dette pågått noen uker. Vi lager mat av det som kommer i kassene. Ikke noe å utsette på noe som helst av det som leveres, men nei, jeg vil ikke dette mer. Jeg savner de desperate dagene uten mat i huset, der vi setter oss i bilen og kjører til Coop med lavt blodsukker og handler inn mat mens vi sniker i frukthyllene og napper en drue eller en cashewnøtt for ikke å få blodsukkerfall som ender i en stor krangel foran kassen. Så sorry Adam, til høsten er vi neppe på din liste lenger. Skapene er fulle av porsjonspakker av ris, bulgur, coscos og Gud vet hva, og i fryseren ligger det fem poser med halvferdig fiskesuppe og en del jeg ikke aner hva er. Men takk i alle fall, dette har lært oss at handling bør være en del av dagsplanen, maten kommer ikke inn i huset av seg selv.

Advertisements

2 kommentarer om “NÅR ADAM KOMMER MED MAT I EN KASSE.

  1. Haha! Vi hadde det i et par måneder, vi også, men oppdaget at man blir veldig begrenset av å ha en kasse levert på døra. Og dyrt ble det også. 😉

  2. Jeg har faktisk tenkt litt på dette, men ser nå at det kanskje ikke er så stas likevel. Jeg trodde faktisk du skulle snu på slutten der og omfavne det hele, men der overrasket du meg! Kjekt du deler, så vi andre slipper å prøve! 🙂 Hehe

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s