FORNYBAR KULTURELL ENERGI.

Send in the Clowns.
Send in the Clowns.

MIN LILLE BY drømmer om å bli mye større.

Og det blir den, dag for dag. Gode ting skjer, butikker åpnes, et universitet har sett dagens lys takket være godt politisk arbeid. Næringslivet i min lille by jobber på spreng. Jeg fryder meg over min lille by som vil så mye, som får til så mye, men hvordan har vi det, og hvor skal vi?

VEL, STORT SETT har vi det bra, sola er her etter endeløse uker med regn.

Mange av oss har slått av agregatet og er klar for ferie etter en lang og hustrig vinter. Jeg sitter her og skriver etter mine to første dager som politiker in spe. To dager med nyttig viten om skole, eldreomsorg og besøk på universitetet der det grønne skiftet koblet opp mot et mer miljøvennlig næringsliv var tema. Jeg er beriket og litt klokere etter å ha møtt noen kloke og iherdige innbyggere i min lille by.

NÅR JEG SKRIVER «min lille by» er jeg ikke ironisk.

Jeg elsker min lille by med alle sine fordeler og skavanker der den ligger innerst i en fjord i Nordland. Men jeg engster meg også for den når det kommer til kultur. De som sitter med makten i min lille by kutter hardt i mitt felt, som er kultur, selv om min lille by ligger på landstoppen i festivaltetthet og har regionteateret som regnes som det kulturelle flaggskipet i Nordland fylke. Og både teateret og festivalene er store suksesser. Men det som er skremmende er at de estetiske fagene legges ned ett etter ett. Ja, jeg vet at de politiske vedtakene om dette styres av fylkestinget og ikke det lokale kommunestyret, og jeg vet også at kampene har vært harde og vonde. Så kudos til alle de politikere lokalt som har jobbet hardt for å beholde dans og andre estetiske fag her i min lille by!

MEN JEG VIL gjerne filosofere litt rundt dette med at en by vil vokse seg større. Det virker som om agendaen nå er å vokse seg til å bli en industriell gigant med en sideagenda at vi ikke skal forurense. Det er vel og bra, egentlig helt fantastisk, men hva er hovedgrunnen til at vi reiser til store byer?

Vi reiser ut for å oppleve kulturen, ikke for å se på fabrikker (kanskje noen gjør det), ja, kanskje shoppe, men det er ikke store næringslivsløsninger og slike bragder vi ønsker å se, vi vil se byenes egenart og kultur. Vi vil sette oss på klubber å høre konserter. Vi vil se musikaler og høre opera. Vi vil gå på hyggelige kafeer og spise god mat på bra restauranter. Her mangler min lille by ganske mye, og det hjelper lite at næringslivet feirer seg selv en gang i året under Galleria der damene flasher ballkjolene i beste Dynasty-stil, og artister hentet utenfra reiser hjem dagen etterpå med skyhøye honorarer i lommen.

Å VOKSE kan føre til voksesmerter. Og det kan være stor uenighet om hvordan barnet skal oppdras. Kultur i Norge, ikke bare i min lille by, er et fenomen som ofte brukes for å bevise at vi er politisk korrekte. Når tre retter er spist gjesper noen og sier: «Nei, dere, skal vi ikke sende inn dette kulturinnslaget?» Og så spretter klovnen opp av fromagen og lirer av seg en sang eller to mens næringslivet smiler etter at gode forretningsavtaler er avtalt over en liten snaps på bakrommet. Min lille by er intet unntak selv om alt ligger klart for å bli en synlig by nasjonalt. Hvordan?

MIN LILLE BY er en av de små byene som f. eks kunne bli «festivalbyen» men kaller seg Polarsirkelbyen selv om den ligger ganske langt fra denne famøse sirkelen. Min lille by kunne bli et kulturellt kraftsenter. Å bli det handler nødvendigvis ikke om størrelse. Hvordan kunne Sundance Film Festival bli så stor selv om den ikke ligger i en stor by? Den er mer berømt enn New York Film Festival som går av stabelen midt på Manhattan. Fordi alt handler om egenart og å tørre å satse på den du er. Eksemplene på suksess, størrelse og geografi er mange. Mo i Rana har alle muligheter, men kulturen i min lille by er ikke «på grunn av» den er «på tross av». I helgen fikk Marie Blokhus en Heddapris som Beste kvinnelige skuespiller. Grunnmuren for hennes karriere ble lagt på min lille bys teater, men fuglen fløy bort. Og flokken av bortfløyne fugler blir større for hvert år som går. Er det ikke på tide å legge tilrette for at gode kunstnere kan leve, bo og arbeide her i min lille by som drømmer om å bli større? Så, vil min lille by bli en kulturby, eller vil den bare fortsette å være en «utskytningsrampe» for store talenter fra landsdelen?

HVA ER POENGET med denne teksten? Jo, Campus Helgeland er en suksess, og den drømmer også om å bli større og vil tilby unge mennesker flere utdanningstilbud. Er det riv ruskende galt av meg å foreslå kunstfag som dans, musikk, drama, teatervitenskap osv? Jeg tror ikke det, for dette vil føre til at min lille by vil tiltrekke seg litt andre mennesker enn det den gjør nå. Og den vil legge til rette for mindre fraflytting. Som en ung kvinne sa under SV’s åpne møte her om dagen: «Jeg ville utdanne meg/jobbe med teater og drama, men jeg måtte flytte. For hvordan skal jeg tørre å bli her når jeg ikke vet om det finnes en fremtid for meg her jeg elsker å være?»

Det er et tankekors for de som sitter med makta. For om vi ikke tar tak for fornybar kulturell energi i min lille by vil vi  fortsette å se store stjerne slå igjennom et sted langt unna og tenke: «Tenk at hun bodde her en gang!»

DET HJELPER lite at store drømmer også kan fødes i små byer om ikke de små byene tar drømmene på alvor. Min lille byer drømmer en drøm. Nå må vi sette oss ned å snakke om denne drømmen.

For de fleste drømmer er borte når vi våkner. Og da er det for sent og gjøre noe med det briljante man fikk til i drømmen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s