KULTUR I RANA? SKAL VI SNAKKE SAMMEN?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har satt i gang en debatt om kultur i min lille by. Det diskuteres over en lav sko.

Kultur er først og fremst en plagsom utgift, ikke en bærekraftig mulighet. Og hovedtråden i debatten er «snøen som falt i fjor» og hvem som ikke gjorde hva. Det sier litt om hvordan mange folkevalgte ser på kultur, selv om de ynder å bli sett på byens festivaler og andre evenementer.

I går så jeg en film her i New York der denne replikken falt: «Bestem hvem du vil være, og vær det!»

Så igjen, hvem vil min lille by være? En by som vil utvikle seg? Eller en by med politikere som sier at alt er såre godt? Jeg frykter det siste. For kultur i min lille by er ikke på grunn av, men på tross av. Og i en by der kultur ikke er sett på som viktig vil alltid noen ildsjeler trosse motviljen og starte egne prosjekter. Jeg har selv gjort det i byer jeg tidligere har bodd i, og jeg gjør det i min lille by nå. Jeg er ikke fast ansatt noen steder. Jeg er en gründer som lager min egen arbeidsplass fra dag til dag, år til år. Slik har det vært i alle år. Jeg er med andre ord høyresidens våte drøm.

Så hvordan kunne det skje at min lille by er en av de byene i Norge som har størst festival-tetthet selv om den har under 30 000 innbyggere? Jo, disse festivalene er skapt av ildsjeler som trosset uviljen og følger drømmene sine. Nå flytter den gamle Verket-sjefen fra byen fordi han leter etter byer med større drømmer. Men Verket fortsetter. Det er godt.

Men det er ensomt å drømme nesten halt alene, jeg vet.

Jeg er en self made man. Jeg kom til Mo i Rana med to hender fulle av kultur, og ingen visste hvem jeg var. Nå, ti år senere stoppes jeg på gaten av fremmede og jeg er blitt «kjendis». Jeg trives i min lille by, og skal fortsette å bo der. Men jeg vil ikke være fast ansatt, jeg vil fortsette å være næringsdrivende i kultur. Og jeg produserer av og til for store beløp.

Da jeg skrev musikalen «Svarta Bjørn» for Nordland Teater sammen med Bodvar Moe skaffet jeg arbeid til mer enn femti mennesker og det ble en fjær i hatten for både meg selv og teateret. En pen suksess publikumsmessig ble det også. Og det gjorde noe med stoltheten til folk i Rana og Nord-Norge ellers. Men å lage et slikt prosjekt koster krefter og det tar tid. Men det bryr man seg ikke om når man brenner for det man gjør.

Så – jeg savner en debatt der kultur diskuteres som en mulighet, en bærekraftig mulighet.

For er det noe de blå elsker så er det ordet bærekraft. Men da jeg holdt foredraget «Hadde det ikke vært for den helvetes kulturen» under årets Vinterlysfestival var det ingen fra posisjonen i Rana som dukket opp. Det er synd, for foredraget handlet nettopp om hvordan man kan få kultur til å bli bærekraftig. Det kan selvfølgelig være at de vet nok om kultur og ikke vil høre hva en som har levd av dette i førti år har å fortelle? Jeg vet ikke.

Snøen som falt i fjor har smeltet, og ny snø vil falle. Og den kulturelle beinvinteren forsvinner ikke ved at vi kaster dritt på hverandre. La oss heller møtes over bordet, se hverandre i øynene og snakke sammen?

Ingen er perfekt, og vi har alle skjeletter i skapet. Skal vi løfte byen videre, eller er det godt nok nå?

Handsken er kastet! Hvem vil plukke den opp?

Sven Henriksen SV Rana.

Advertisements

En kommentar om “KULTUR I RANA? SKAL VI SNAKKE SAMMEN?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s