HUN HAR IKKE TID TIL SLIKT.

Magnum Photo
Magnum Photo

Jeg møtte et bunnløst blikk i dag. Derfor skrev jeg dette.

Hun har ikke tid til å tenke på om venninnen hennes synes hun har blitt tykk. Ikke tid til å spørre seg selv når hun og mannen sist hadde sex. Hun har ikke krefter til å tenke på at hun skulle ha flettet håret eller hvor det ble av den vakre gutten hun en gang giftet seg med, han som ser en annen vei enn hennes. Hun har ikke overskudd til å spørre seg om hun får realisert seg selv, om hennes farger er høst eller vår, om hun burde gå til psykolog. Ikke krefter til å sette grenser, ikke ork til å lure på om hun er på feil hylle her i livet. Skulle hun heller blitt forfatter, eller vært hjemme med ungene til de ble større? Hun orker ikke å undres på hvordan det ville være å ta med familen på en spektakulær jordomseling, kanskje strande på Azorene, glemme klokke, dag og måned? Hun makter ikke å tenke på at den eldste sønnen har lesevansker eller at datteren ikke får sove om nettene. Hun lukker øynene og husker noe fra en annen tid, et kafébord der hun satt i solen og en venninne sa at hun var dårlig mor fordi hun valgte en stresset jobb og ikke prioriterte ungene. Hun holder for ørene, lukker øynene, vugger sakte og holder rundt seg selv. Verden er i legghøyde. Hun ser ikke hele mennesker lenger, bare sko og legger. Pensko, ikke fullt så pene sko, støvletter og joggesko, alle på vei vekk fra henne. Men hun har ikke krefter til å tenke på slikt. Det eneste hun kan nå er å ta innover seg at hun kom seg levende over havet, hit til dette fortauet i et iskaldt land. Hun vet ikke mer enn det. Orker ikke å vite mer. Enn dette. Nå. Hun sitter midt i sitt indre ekvator. Nå og da. Om hun løftet det trøtte hodet opp, om hun våget å se hele mennesker, hva ville hun se? Ville hun møte noens øyne? Møte et fremmed blikk? De vet ikke hvem jeg er, tenker hun. Og de vil ikke vite det. Jeg var. Jeg var. Var. Nå er jeg bare et tall i et vanskelig regnestykke som aldri går opp. Jeg er redd, tenker hun, redd mennesker som er flinkere til å håndtere tall enn sin eget art. Og så tenker hun plutselig på den lille piken som hun åpnet med skapell i sitt andre liv, den lille som hadde et hjerte som ikke orket å banke lenger, og at hun ga henne et nytt. Banker det fremdeles? Jeg er ikke så dum som Lots hustru, ikke se deg tilbake!tenker hun. Der passerer et par sko som ligner på noen hun bar en gang. Det var sol den dagen. Det var så lett å gå. En mild vind fra Sahara. Nå iser det et hardt regn ned over henne. Kjolen klistrer seg til asfalten. Den er sort med røde valmuer.

Her. Nå.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s