VÅR FORAKT FOR FATTIGDOM.

IMG_5247

Norge har piggene ute.

Og parkbenkene har fått armlener av jern slik at det ikke er mulig å legge seg ned på dem for å hvile seg eller sove. Hvem har ikke sovnet på en benk i parken i fylla? Det er en god historie å fortelle i lystig lag etterpå. Hørt om den gangen pappa var på fest og sovnet på en parkbenk i Larvik? Og hadde det ikke vært for den tykke ullfrakken så hadde  han frosset ihjel. Ha ha ha. Ja, vi kan le.

Mens verden forandres og blir et vanskeligere sted for mange øker vår forakt for fattigdom. Vi kan gjerne gi, men vi vil ikke se nøden. Vi hvisker frem «Piken med svovelstikkene» til barn og barnebarn, formaner om godhet,men om den lille piken setter seg utenfor våre opplyste vinduer blir det ubehagelig. Det blir for nært, for tett. Vi drar for gardinene og brer over ungene og en tanke om at vi er heldige flyr kanskje gjennom hodene våre før vi går inn og setter oss i en myk sofa som burde vært skiftet ut, den er jo fire år gammel?

Jeg er heller ingen barmhjertig samaritan. Jeg lukker ofte øyne og ører for fattigdom. Den har kommet så tett på, den er overalt. Tiggere sitter på gaten, på tynne stykker papp. Jeg kan ikke ta alt innover meg, tenker jeg, men kan ikke la være å slenge noen mynter i en pappkopp mens jeg hører noen mumle takk på et språk jeg ikke forstår. «Har du en tier?» er gamle dagers gode gamle replikk på gaten.

Nå er fattigdommen blitt grell, for grusom til å fatte. Og hva hjelper det om jeg gir hundre kroner til en stakkar annet en noen times lindring, et måltid mat, litt bedre samvittighet for egen del? Når dette er sagt. Jeg reagerer på at Norge har piggene ute. At dette rike landet gjør det vanskeligere for de som har minst. For våre «egne» og for «de andre».

Jeg skjemmes over det folk skriver i kommentarfelt og på sosiale medier. Grådighet. Egoisme. Forakt fra folk som jeg forteller til at jeg gir til tiggere. At jeg støtter menneskehandel og det som verre er. Norge har blitt så kaldt og ugjestfri at selv pappa ikke lenger kan sovne i fylla på en benk i parken, eller sette seg ned for å ta en pust i bakken uten å få rumpa full av stålpigger.

Vel, pappa kan ta taxi hjem. Piken med svovelstikkene forblir et eventyr. Det andre er virkelighet.  På tv finnes noe som heter reality der noen stemmes ut hver fredag. The biggest looser? Hvem er det?

Håper at den lille piken fra eventyret får hjelp når siste svovelstikken er brent ned der hun sitter på asfalten og ser på djevelens møblement i parken. I «gamle dager» satte man opp pigger for at duene ikke skulle drite der de ikke skulle drite, nå har duene mer mat og bedre kår enn mennesker.

Advertisements

En kommentar om “VÅR FORAKT FOR FATTIGDOM.

  1. Tilbaketråkk: Bodø Nu » Norge har piggene ute

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s