HEI, JEG SER AT DU STÅR DER!

Jeg har holdt på med dette en stund. Jeg hilser på fremmede.

Ikke sånn overdrevet, men et blikk, et lite nikk, et smil om det passer seg. Det kan være i en heis, i et trappehus, på gaten eller hvor som helst egentlig. De fleste «hilser» tilbake eller kommer med en eller annen slags menneskelig reaksjon med positive fortegn, men noen ser litt forvirret på meg med et «jøss, hva er det den tullingen der glor på-blikk».

Jeg har tidligere skrevet at nordmenn bruker en masse energi på å overse hverandre i det offentlige rom.

Det ble jeg tatt hardt for. Jeg ble beskyldt for å være sur og uvennlig selv, og dessuten hilser vi ikke på tilfeldige folk vi ikke kjenner her i Norge, i hvertfall ikke der asfalt og betong er involvert. Ute i skogen der i mot er vi verdens mest vennlige folkeslag. Akk. Men er det ikke ganske merkelig å stå alene sammen med en fremmed i en heis  mens man later som om det andre mennesket ikke er der? Av og til tenker jeg på den samtalen som ville oppstå om heisen plutselig stanset. Om det begynte å brenne? For da ville man vel måtte erkjenne at den kjøtt-tingen med tekstiler på som står 40 cm unna er et medmenneske?

Jeg skal ikke nevne den amerikanske vennligheten fordi det er vedtatt gang på gang i den norske debatten at den bare er noe utvendig kliss, en falsk måte å omgås på der folk sier «Have a nice day» og «God bless you» til Gud og hvermann. Nei, i Norge skal og bør alt være ekte, litt sånne «skikkelige ektefølte bamseklemmer» så derfor later vi som om vi ikke ser hverandre for ikke å bli tatt for falsk spill og utvendigheter. Men jeg føler meg ofte veldig alene i en stor folkemengde i Skandinavia mens jeg kan føle et stort felleskap med en folkemengde et annet sted i verden der smidigheten i det offentlig rom er større og litt mer vennlig enn her hjemme.

Det er også mange som mener at mangelen på høflighet i Norge bare er noe som eksisterer inne i mitt eget hode. At nordmann er verdens beste i alt, også når det kommer til høflighet. Det kan godt være, men jeg må nevne en hendelse. Jeg og min kjære var på julemarkedet ute på Folkemuseet på Bygdøy. Jeg skulle ut av souvenir-butikken og åpnet døren. Da stormet det en rekke mennesker mot meg og jeg ble stående å holde døren for alt fra frognerfurer, unger og fandens oldemor. Jeg sto der veldig lenge og holdt døren åpen for alle som skulle inn. Ingen av de som gikk inn verdighet meg et blikk. Jeg tror rett og slett de fleste trodde jeg var dørvakt 🙂 Til slutt gjorde jeg et fremstøt for å komme meg ut, men nei, det gikk ikke. I Norge skal alle inn før noen slipper ut, vi har strenge kjøreregler sånn sett. Dette gjelder også på buss, trikk og t-bane.

Men som sagt. Jeg har begynt å smile til fremmede.

Jeg tror vi kommer litt lenger med vennlighet. Jeg tror alt blir lettere også. For jeg vet at det er de som trenger kjærlighet og vennlighet mest er de som ber om det på den minst sjarmerende måten.

Så neste gang jeg plutselig skulle komme til å smile til deg er det fordi jeg ser deg, og fordi jeg synes det er flott at du er på beina og at sola skinner whatever. Og om du ikke gidder å smile tilbake er det helt ok. Det er faktisk heller ikke mitt problem. Jeg har ofte tunge dager seg, og da kan et uventet smil fra en fremmed snu dagen og alt blir håp. Vi gjør dette sammen gjør vi ikke?

august 30, 2015august 30, 2015 by svenhenriksen 2 kommentarer

FESTEN ER IKKE OVER, DET ER KAKE IGJEN?

Jeg står i matbutikken. En ung ekspeditør fyller ulike matvarer opp i en stor handlevogn. «Hva er det med den maten?» spør jeg. «Den går ut av dato i dag» svarer han. Jeg spør om jeg kan få kjøpt noe av den. Nei, det kan jeg ikke, den skal kastes. «Kastes?» spør jeg «men det er jo ikke farlig å spise den» Den unge gutten forteller meg at de ikke får lov til å selge den. «Men hvorfor kan jeg ikke bare få den og så gi den til de som sitter ute på gata og tigger?» spør jeg. Han ser på meg og sier: «Hadde det vært opp til meg skulle de fått kommet inn og hentet det de trengte, dette landet er så fucked ut allerede…»  Fine unge gutten, tenker jeg og sukker.

Ja, det er mye som er fucked up i dette landet. Her om dagen satt en politiker fra et visst parti i min lille by og sa at han overhodet ikke har forståelse for «disse flyktningene» fra Syria, og han så heller «ingen grunn til å ta noen av dem» inn til Norge, vi har da nok å slite med her til lands. Ja, det finnes faktisk politikere som tror at all  verdens elendighet er satt i scene for å true vår egen velferd.

Ok, nå har ikke nødvendigvis det at mat som går for tidlig ut på dato her i Norge direkte noe med at millioner av mennesker er på flukt, eller har det det? Vel, jeg tror at alt henger sammen med alt, så kanskje vi burde se litt nærmere på hvor råflott vi lever, eller? Og ikke minst virkelig se oss selv grundig i speilet og granske våre motiver når vi mener at vi ikke kan ta inn «snyltere» og «lykkejegere» til dette paradiset.

Sånn. Jeg skal ikke svartmale eller stigmatisere det norske folk, slike som denne politkeren i min lille by og hans pappenheimere er faktisk unntaket. Disse selvgode politikerene er på kollisjonskurs med folket. Det er faktisk 63% av det norske folk som mener vi skal ta inn mange flere flyktninger til Norge enn det vi gjør nå.

Og når sittende regjering og myndigheter ikke viser medmenneskelighet tar folket hjertet i egne hender og hjelper til slik folk har gjort i all tid. Skikkelig mat, varme tepper og andre ting deles ut av frivillige utenfor de instansene der flyktningene ofte sitter og venter i dagesvis før de blir registrert. Jeg bøyer meg i respekt. Hadde jeg bodd i Oslo ville jeg gjort det samme fordi vi kan ikke sitte i ettertid å si at vi ikke gjorde noe for å hjelpe til i en av de største mennenskelige tragdier siden 2. verdenskrig.

Så hva kan man gjøre når man ikke bor i Oslo?

Vel, vi kan sette oss inn i saken. Vi kan la være å spre propaganda og løgner om folk som rømmer fra alt de eier for å redde livet. Og vi kan stemme på partier som vil ta inn flytninger til egen by. Nå har mitt eget lokallag SV Rana sagt klart og tydelig fra at vi vil hjelpe barn og voksne i nød inn til et bedre liv her i Rana. Dette er en beskjed som ikke er til å ta feil av.

Men om du mener at Norge er kun for nordmenn og at alle fremmede er banditter som kommer hit for å ødeegge for oss, er vi ikke partiet for deg. Da bør du i såfall søke til den korttenkte gjengen av mennesker som ikke har større drømmer enn billigere bensin.

Sven Henriksen 4. kandidat Rana SV

august 28, 2015august 28, 2015 by svenhenriksen 2 kommentarer

ER DU REDD NÅ?

Jeg sitter her og tenker på hvor mange ganger jeg har vært redd. Jeg mener ikke mørkeredd, redd for huggorm eller redd for kemneren, jeg mener skikkelig redd, dødsredd. Det nærmeste jeg kan komme dødsredd er da jeg satt i en airbus som måtte nødlande på Arlanda. Da trodde jeg at jeg skulle dø. Og en annen gang var jeg redd i et øyeblikk og fikk dødsangst da jeg gikk gjennom isen på ei elv i Finnmark.

Men redd, skikkelig redd? Nei, jeg kan ikke si at det er en følelse jeg vet så mye om.

En historie har festet seg. Den er fra 2. verdenskrig. Mormor sto en gang med de to døtrene bak seg og knuget en kniv bak på ryggen mens to tyske soldater banket på døren til kjøkkenet i det lille røde huset hun bodde i. Selv om hun viste at hun var sjangseløs, sto hun på spranget som ei gaupe for å forsvare seg selv og de to små døtrene. Når hun fortalte om det tror jeg hun beskrev noe som må ha vært skikkelig redsel. Tyskerne skulle bare ha et glass vann, men det kunne hun jo ikke vite.

Men redd? Jeg er sjelden redd. Selv om jeg lever av å være skuespiller er jeg ikke drama-queen, men mange mener jeg er naiv som ikke er redd for hordene av flyktninger som i disse dager står og stanger mot den europeiske grensen, for ikke så snakke om alle de som kommer inn hver dag. Redd? Hvorfor skulle jeg være redd for dem? I så fall ville det være grenseløst selvopptatt. Det er jo menneskene som flykter fra krig og elendighet som har grunn til å være redde, ikke jeg. Selvfølgelig er det å ta inn mennesker til landet en økonomisk belastning, men ikke større enn vi kan makte her vi velter oss på soldekket stadig feitere og «livredde» for at velferden skal gå dukken bare fordi vi er «tvunget» av en imbisil regjering til å ta i mot 8000 mennesker som beinflyr fra krig. 8000!!!! det er avtalen, hele verden skal IKKE komme til Norge.

Folk er redde, sier de som vil hjelpe flyktningene «der de er.» Der de er? En flyktning er ikke noe annet sted enn underveis. Skal man altså hjelpe dem når de er underveis? Det er i så fall strålende.

Eller har disse som vil «hjelpe dem der de er» tenkt å gå inn i all verdens krigssoner og stanse kriger slik at ingen mennesker behøver å flykte? Jeg har spurt disse om dette, men ikke fått et svar på hva de tenker å gjøre i nærområdene. På gode dager kan det hende at jeg drister meg inn på avisenes kommentarfelt, og der kan det virke som all verdens elendighet er satt i scene bare for å fornærme Norge.

Jeg synes det grenser til uanstendighet at vi på alvor diskuterer om vi overhodet skal hjelpe folk i nød.

Hva pokker har hendt med oss her i dette landet? Vi, dette bittelille folket som nettopp har hakket oss ut av isen og var så heldige at vi fant olje, hvordan har vi blitt så historieløse og selvopptatte? Jeg tror når historien om oss som lever nå skal skrives vil vi bli tatt hardt. Hva i himmelens navn var det de tenkte på? vil man spørre seg. Sto virkelig finansministeren og ropte fra talerstolen at folket skulle boikotte stortingsvedtaket om å ta i mot 8000 skarve mennesker? Det kan da umulig være sant? Og noen vil kanskje trekke noen grusomme sammenligninger som jeg ikke skal nevne her.

august 26, 2015august 26, 2015 by svenhenriksen 4 kommentarer

HAR NOEN SETT JOURNALISTEN?

Vi er midt i en valgkamp.

Vi snakker kommunevalg, men det kan virke som om de fleste medier tror det er stortingsvalg der de pøser ut bilder av Erna og Jonas i tiurleik i aviser og på flatskjermer 24/7. Og i skyggen står småpartiene uten å få den oppmerkesomheten de fortjener i et valg der det handler om lokale problematikker. Eneste unntaket er riksavisene som med jevne mellomrom trykker en tabloid sak om SV’s fall på meningsmålingene, selvfølgelig med et kommentarfelt der trollene koker over av fryd over «kommunismens tilbakegang» i Norge. Og jeg kunne være fristet til å si at det kommer til å bli samleverdi av numre av egen lokalavis Rana Blad som ikke har en gladsak om Høyrebølgen i Rana på forsiden. Over til alvoret i dette.

Hvor er fingerspiss-følelsen i dekningen av et kommunevalg?

Hvor er de journalistiske finessene? Hvorfor graves det ikke mer? Og hvorfor stilles det ikke flere kritiske spørsmål til sittende politikere? For øyeblikket kan det fra min lokalavis fremstå som en villet agenda. Vel, jeg skal ikke konspirere mer rundt dette, men jeg frykter denne skjevheten vil føre til at de viktige sakene i valglampen taper på dette.

Og velgerne blir forvirret over at viktige saker ikke blir snakket om i valgkampen. Vi står foran omstrukturering innen skolesektoren og det kommer til å bli en av de viktigste sakene fremover. SV Rana gikk først ut med sine standpunkt, og Høyre kom snublende etter. SV fikk en liten tospalter, mens Høyre fikk en dobbeltside der «alt var såre godt…» Og jeg skal heller ikke bli paranoid på grunn av dette, men det er en trend i den politiske situasjonen der media kaster terning i søkk og kav og er mer opptatt av vinnere og tapere i debatten enn av sakene som diskuteres.

Jeg har ikke særlig tro på at rikspressen vil endre kurs selv om NRK har justert noe på sin maskingevær-teknikk når det kommer til intervjuer og debatter. Politikk mister sin kraft om den bare blir brød og sirkus der Knut Arild Hareide blir kåret til valgkampens beste stand up-komiker. Men jeg håper at min egen avis med så mange begavede skribenter bruker de siste ukene av valgkampen til å dykke litt dypere ned i tematikken vi går til valg på. Mye er bra, men ikke alt er såre godt. Så om noen ser journalisten, gi beskjed om å ta kontakt, vi har mye å melde de fleste av oss her vi sitter i utkanten av spotlighten. Ok?

Sven Henriksen 4. kandidat SV Rana.

august 20, 2015august 20, 2015 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

HAN ER EN VELDIG FIN FYR!

Siv Jensen trosser stortingsflertallet og går ut og oppfordrer velgerne/medlemmene til å boikotte vedtaket om å ta i mot 8000 flyktninger. Vi «vet jo alle» at det er bedre å hjelpe dem der de er! sier hun. Vet vi det? Og Solveig Horne støtter henne selv om det er hennes oppgave som minister å gjennomføre dette vedtaket.

Ja, hva vet Siv Jensen og Solveig Horne om tilstandene der de er? Jeg kan ikke huske at noen fra Frp har kommet med fakta om disse nærområdene annet enn komme med et forslag om å kjøpe noen hundre Ikea-hytter, men det det klart det lønner seg for oss å la dem være der og ikke her.  Det er litt som et avlat-fadderbarn i Afrika som letter på den dårlige samvittigheten, men som vi slipper å ha rundt hushjørnene i eget nærområde der det sitter som «Piken med svovelstikkene» og stirrer inn på den fete maten vi eter sammen med egne unger.

Jeg sitter her og snakker med min venn. Han er Frp-politiker. Han er ikke rasist, han er heller ikke redd for fremmede, og mest av alt, han er en jævla allright fyr, snill og god, omtenksom, ja, det er ikke måte på. Men før jeg ble kjent med ham hadde jeg store fordommer. Jeg liker pr. def ikke folk i det partiet. Men så er det slik her i verden at når du blir kjent med folk blir du glad i dem fordi det viser seg at de er jævla ok folk!

Så jeg sier til min venn. «Men kjenner du noen flyktninger da?» Nei, det gjør han ikke. Men han er ikke så dum at han mener at alle flyktninger og innvandrere er banditter om jeg skulle tro noe slikt. Men vi har bare ikke kapasitet til å hjelpe dem her i denne lille kommunen med så anstrengt økonomi! Og alle av dem er vel ikke egentlig flyktninger? «Men» sier jeg «er det ikke noe som heter «der det er hjerterom finens det husrom?» Jo da, det er et gammelt jungelord, sier han, men…denne anstrengte økonomien her til lands. «Vi har vel stort sett det vi trenger?» sier jeg. Så mumler han noe om kommende generasjoner…

Sitter her og tenker på den avdøde moren til ei venninne. Hun hatet utlendinger les: svarte. Men så fikk hun en mannlig hjemmehjelp fra Sri Lanka. Etter en uke var det rett og slett kjærlighet i lufta. «Han er så søt, han har så nydelige brune øyne, og han rører ikke noe og stjeler ikke, og vet du hva? I det landet han kommer fra er han kirurg!» At han som var hjernekirurg gikk der og vasket gulvet hennes var ikke noe hun reflekterte nevneverdig over, han var en allright fyr når hun ble kjent med ham. Men hun hatet utlendinger til sin dødsdag fordi de kom hit til landet og tok jobbene fra skikkelig norsk ungdom!

Under Mela-festivalen nylig sa den samiske artisten Mari Boine: «Det multikulturelle samfunnet er framtiden. De som jobber mot det kaster bort tiden.»

Ja, jeg tror det fleste av oss vet at verden globaliseres og at slaget om at folk skal bo der de alltid har bodd er tapt. Det vi ser nå er sabelrasling og siste krampetrekning før vettet tar oss.

Men om noen skulle tro at jeg mener at «hele» verden skal komme hit til oss eller at vi skal bli hele Europas sosialkontor, så mener jeg ikke det. Det lar seg simpelten ikke gjøre. Det er godt over 50 millioner flyktninger i verden, så hvor skal de bo? Men ynkelige 8000? Det er så få at det er til å bli flau av! Og de fleste er sikkert allright når vi blir kjent med dem? Kanskje det finnes masse kompetanse vi trenger blant dem? For flyktinger er ikke noen fillefranser av noen tiggere, de er mennesker som flykter fra krig. Slik som vi også gjorde en gang.

Beklager at jeg skriver med te-skje, men noen ganger virker det som om det ikke tikker inn at mennesker er mennesker og ikke bare tall i et vanskelig regnestykke.

Sven Henriksen SV Rana.

Nb. Det er ikke slik at dette er som å vinne i Lotto. De som tas ut av nærområdene er de som det ikke går an å beskytte der de er.

august 17, 2015august 17, 2015 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

DRITTPAKKE.NO

«I krig og kjærlighet er ennå mye ugjort» skrev poeten. I politikk også, vil jeg gjerne tilføye.

Om ikke så alt for lenge står vi foran et kommunevalg, og drittpakkene kommer fra både høyre og venstre i norsk politikk. Jeg sitter her med en synkende følelse av at det er politikken og de gode sakene som taper på grunn av disse usaklige utspillene. Her om dagen kalte lederen for UngeHøyre Jonas Gahr Støre for en klovn på sosiale medier. Hvorfor? Og den sedvanlige linken fra 2008 om at Gro Harlem Brundtland tar 350 tusen for et foredrag og ikke betaler skatt til Norge der hun og mannen driver og flotter seg i Frankrike på norske skattebetaleres regning popper opp på Facebook. Og trollene gnir seg i hendene, nei, skulle du sett!

Jeg tenker at når det er slutt på meningsbærende argumenter og sakene ikke er gode nok tyr man til buskis og lavmål i politikken. De politiske partiene skal tross alt samarbeide når de havner sammen rundt bordet i små eller store kommuner til høsten. Man skal møte hverandre over en kaffekopp og sitte sammen i vanskelige saker som slår tungt inn i lokalpolitikken, så hvorfor ty til slike drittpakker for å sanke noen skarve stemmer? Jeg er på vei inn i politikken selv, men dette er en av grunnene til at jeg alltid har sagt at jeg aldri skal bli politiker. Men akk..

Alle partier har ett eller annet poeng, noen gode og noen mindre gode saker. Folket stemmer på det partiet de tror på. Det skal vi også ha respekt for.

Vi får alle vår del av usaklige dritpakker. Jeg har sett grelle eksempler på helt usaklige angrep på Erna Solberg i kommentarfelt og på sosiale medier fremsatt av folk og ledende politikere fra venstresiden, og jeg har sett direkte ondsinnede angrep fra andre kanten der høyrepolitikere har latterligggjort venstresidens saker og meninger i vendinger som ikke burde stå på trykk. Slikt er ikke fair play, og det fører kun til én ting: Politikerforakt. Det er synd.

Men nesten et samlet pressekorps er også med på å skape en slik meningsløs dramaturgi slik at politiske debatter på fjernsyn og i aviser ofte kan ende opp som stupide sit coms og ikke en viktig diskusjon om sak. Og et alt for stort personfokus svekker til tider viktige saker.

Jeg håper vi kan gå inn i dette kommunevalget med en viss verdighet. Her i Rana drikker en listekandidat fra SV kaffe med en ordførerkandidat fra Høyre i full offentlighet der vi diskuterer sak og fremtid. Mange av oss går også på hverandres åpne møter.

Vi velges av folket, vi skal jobbe for folket, og derfor skal vi holde fred og verken kalle hverandre for klovn eller det som verre er.

Godt valg alle sammen!

august 13, 2015august 13, 2015 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

VIL DU SE JORDBÆRMUSA MI?

Hva har Aune Sand gjort dere folkens?

Jeg skal ikke mene noe om forfatterskapet eller kunstnerskapet hans, men jeg hyller hans teft for PR. Den gutten vet å få oppmerksomhet rundt det han driver med. Hadde resten av det seriøse kunstner-rat-packet hatt halvparten av det næringsvettet Sand har hadde ikke kulturminister Widvey behøvd å bekymre seg for at norske kunstnere ligger på soffan og hever stipend.

Mennesker som stikker ut i den grå masse i Norge skal tas hardt.

Du skal helst gli inn i den grå minimalistiske gruppen for  være en å regne med. Du skal ikke lese feil bok eller se feil film. Du skal heller ikke snakke i store fakter på tv eller i avisen. Nei, du skal sitte med ydmyk nakke og være litt forbløffet over at media vil intervjue «lille deg» som er fullstendig uvesentlig i den store sammenhengen. Og om du skulle våge å te deg eller være litt ekstravagant blir du tildelt rollen som «fargeklatt» som vi «tross alt trenger her til lands» men altså…knis, se der er han ute og snakker seg selv fram igjen, ja ha ha….»den der fyren er jo sitt eget reklamebyrå!»

Den er godt for den store redde flokken å ha noen som stikker ut.

Det befester maktstrukturene i miljøet vårt. For en hakkekylling viser, som en værhane, de faktiske forhold. For om noen utfordrer det trygge blir vi redde, og da må vi gå til motangrep, eller? For igjen, hva har Aune Sand gjort oss bortsett fra å overøse kvinner med adjektiver og språkblomster, skrevet en bok der teksten muligens er dårlig og ute av kontroll? Ville de ikke være på sin plass og rette spretterten mot krimdronninger og fictionkonger som spyr ut det ene makkverket etter det andre, men hylles med priser i søkk og kav?

Ja, jeg vet hva dere tenker. Nå har Henriksen tilta!

Nei, han har ikke det. Han blir bare så lei av at det er så lavt under taket i furet værbitt. Aune Sand skader ingen. Det som er farlig for kulturen i Norge er mangel på kulturforståelse. Og – vi burde alle by litt mer på oss selv, kanskje flashe jordbærmusa i ny og ne så folk er klar over at vi er der?

august 8, 2015august 8, 2015 by svenhenriksen 4 kommentarer