JA TAKK, BEGGE DELER.

Foto: Ola Aalo
Foto: Ola Aalo

Kultur, det være seg planlegging av nye kulturarealer, produksjoner eller stipend og støtte er vel det som alltid settes opp mot noe annet i et kommune eller statsbudsjett. – Hvor mange enerom på et sykehjem kunne vi ikke ha bygget for de pengene? Hørt det spørsmålet før? Og alt som handler om kultur er et «pengesluk» der late og selvoptatte kunstnere ligger på soffan og drikker rødvin med sugerøret stukket midskips i statskassen mens det ene stipendet etter det andre fosser inn på konto. Ja, mytene om kunsten og kunstneren er mange, men har de rot i virkeligheten? Follow the money, sier de som mener seg å vite. Ok, nå skal vi følge pengene!

Hvor mye får du for å skrive et teaterstykke? spør folk meg ofte. Jeg får ca 250 000 kroner, svarer jeg. Jeg kan se hvordan kulturhaterne veksler megetsigende blikk og gjør seg klar for debatt mens neste replikk faller tungt mot bordduken. «Det er da jævla mange penger!»  Vel, sier jeg, det tar en to tre år tid å skrive et teatermanus, så det blir ikke så mye når du fordeler disse pengene på tiden det tar. Tre år? Tre år for å bestemme hva skuspillerne skal si i et par timer på en jævla teaterscene? Ja, sukker jeg, det er tiden det tar, men jeg ruster meg til en lang tirade om undertekst, plott, vendepunkt og karakterenes utvikling underveis. Jeg snakker for døve ører, men ok, vi skulle følge pengene.

Så blir det premiere. Jeg har i kraft av å ha skrevet dette manuskriptet skaffet jobb til regissør, scenograf, kostymedesigner, skuespillere, crewet osv. Alle disse får lønn og betaler skatt tilbake til samfunnet. Jeg følger fremdeles pengene, for så begynner stykket å spille, folk strømmer til (i beste fall) og etterpå skal det ut på turne. Teateret reiser langs E6, benytter seg av utallige hotellrom i det ganske land i løpet av året og spiser, drikker, handler, ja stort sett. Mine ca 250 000 yngler til vekst og fremgang i bygd og by, nei skulle du sett?! Jeg er en gründer rett og slett, eller Torhild Widveys våte drøm om man ser litt humoristisk på det.

Selvfølgelig kunne mine 250 000 blitt brukt til mange mer fornuftige ting enn å bestemme hva skuespillerne skal si på en scene, men det er nå en gang slik at jeg får dem, og at de fører mye glede med seg både for unge og gamle. Og jeg tenker at om vi tok vekk all denne «meningsløse» kulturen, hvem var vi da? Selvfølgelig ville ikke alle de gamle sitte på hvert sitt glossy enerom og alt var såre godt overalt i samfunnet, det er jo ikke kulturens skyld at ikke alt er som det skal her påberget, for så mye penger utgjør ikke 1% av statsbudsjettet. Og litt trist ville det jo også være, ville det ikke? Ingen sang og musikk på gamlehjemmet? Ingen lunsj&lyrikk på biblioteket for de gamle damene som liker slikt? Ingen vafler og teater for barna i kaféen på lørdags formiddag. Bare velstand og kulturfattig ensomhet, og helt stille i iCloud.

Jeg skammer meg ikke fordi jeg vil ha et kulturkvartal i min lille by. Og vet du hvorfor? Fordi jeg lever også av å stå på scenen der jeg ser de funklende øynene på menneskene nede i salen. Jeg ser hvordan de lukker øynene, nyter og forsvinner inn i musikken, hvordan de får påfyll i sine travle liv. Det finnes ingen pris på magi, ei heller på gåsehud. Men vi ville bli så umåtelig fattige om vi tok det vekk.

Ja takk, begge deler, er ikke det en grei deal?

Reklamer

HVA SKJEDDE I NORGE I NATT?

IMG_4543

Før jeg la meg i natt etter en lang valgkamp hørte jeg mange skuffede politikere messe:

«Ja, vi er skuffet. Dette er ikke som forventet. Men nå bretter vi opp armene og mobiliserer for 2017 og 2019.» Men svært få gikk i seg selv når de ble spurt om hvorfor de sto igjen som tapere mens de røde vimplene gikk til topps. Det meste var vidløftige tanker om å samarbeide med de man tidligere har ledd hånlig av og ikke villet ta i med ildtang.

Hva med en realitysjekk? For det er vel det som har kjennetegnet sittende regjering; uansett hva du sier til dem så forteller de deg om et paralelt univers som de ønsker å invitere deg inn i.

Alt fra økonomisk krise ute i Europa til flyktninger har en helt annen forklaringsmodell hos de blåblå enn slik folk flest ser det. Der Angela Merkel setter Dublin-avtalen til side sender vår justisminister brev til sine undersåtter der han ber dem sånn litt hysj hysj om å lete etter smutthull for å kunne sende ut mindreårige asylsøkere tilbake til det landet de kom fra. Og selv en druknet gutt på en strand hevdes å være fake av folk som sitter i regjering.

Ja, hva skjedde i Norge i natt? Det som skjedde var er at maskeraden er over, og virkelighet og empati slapp seddelen ned i urnene i det ganske land. Bare Siv Jensen sto og bjeffet at «Det er ikke tvil om at Norge fremdeles trenger Fremskrittspartiets løsninger!» fra valgvakelokalet så lysekronene formelig klirret over hodet hennes.

Og en annen ting som skjedde i natt var at vi atter en gang fikk vite at Norge er et sosialdemokrati og alltid vil være det. For vi er dugnadsfolket, vi er nabokjerringa, den gode naboen som hjelper der det butter. Vi kan vippe med lakkskoen og svinse rundt i Pradaen på kafé nede på Tjuvholmen, men vi kommer fra samer, fiskere og bondetamper alle som en.

Men vi er bare mennesker vi også, vi kan la oss rive med av drømmer om bompengefrie veier, billigere bensin og frihet til å velge fra de som fallbyr slikt.. Men når katastrofen kryper inn over våre grenser så tikker det inn hos de fleste hvor godt vi har det, hvor priviligerte vi er som er født her i dette landet. Og da blir disse blåblå løftene så små og stusselige. For hva er vel en krone her og 1% mindre skatt der mot 90 000 frivillige som går ut i gatene med ulltepper og varm mat for å ta i mot redde og traumatiserte mennesker som norske myndighetene svikter?

Du skal ikke føkke med det norske folk om du er politiker.

Og du skal ikke love mer enn du kan holde. De som vant i går lovet ikke noe annet enn et varmere og mer inkluderende og grønnere samfunn, og det holdt hele veien til seier. For alle fornuftige mennesker vet at om du har mer enn du trenger selv så bygger du ikke høyere gjerder, du skaffer deg et større spisebord der det er plass til fler.

Og helt til slutt en hilsen til dere 42% som ikke stemte i går. Vi andre gleder oss til nye innspill fra dere på nettet, og vi lover å plage dere 24/7. For i går hadde dere en gylden mulighet til å gjøre en forskjell.

Men dere tapte valget nok en gang. Well, shit happens.

HVORFOR KULTUR?

IMG_6529

I debatter om kultur står man ofte maktesløs mot argumenter om «de gamle og de syke» som «dør alene på en gang» og derfor bør man slutte med dette maset om kultur hele tiden. For «vi kan ikke unne oss slik luksus når det er så mange som lider i Norge!»

I Norge er kultur en uviktig ting som alltid settes opp mot noe annet, noe vi ikke kan gi penger til før alt annet er betalt, alle er mette, ingen er fattige og alle bestemødre bor på enerom og får dusje hver morgen av den samme heltidsansatte sykepleieren/omsorgsarbeideren. Ja, kultur er en rød klut for mange selv om den kun tapper statsbudsjettet for knappe 1%.

Jeg er en ivrig forkjemper for at alle mennesker skal ha det best mulig.

At unger ikke skal sulte eller at de gamle ikke skal lide noen nød, men alt henger sammen med alt. Et fattig barn blir ikke rikere bare fordi man kutter alle kulturelle tilbud til barn og unge, og et gammelt menneske blir ikke trygg og lykkelig bare på grunn av et lekkert enerom, livet er mer enn som så. Ja, statsansatte og private «myke hender» er viktig, det kan aldri bli nok av dem, men det er noe mer som trengs for å ha et rikt liv.

Kultur. Kultur er limet som binder oss sammen, som forteller oss hvem vi var, er og skal bli. Og kultur er det som definerer oss, og jeg synes det er merkelig at de som er reddest for at norsk kultur skal «rives i filler» er de som mener man skal bevilge minst penger til den.

Jeg tror at når man kutter i et kulturbudsjett får det følger på mange steder. Om man kutter eller legger ned et estetisk fag kan det skape tapere eller utenforskap. Vi lever i en tid da politikere hele tiden messer om «frihet til å velge», men det som skjer med kutt i estetiske fag er jo det motsatte av frihet. Når en ungdom faller utenfor kan dette være en av grunnene. Vi spiller på hver vår tromme, i hver vår unike takt, og alle kan ikke det samme her i verden. Og sammen med at kultur og estetiske fag har blitt «snakket ned» i flere tiår går kulturen i Norge for tiden i ganske usikre sko.

Forleden snakket jeg med en tidligere kultursjef. Han sa: «Å få gjennomslag for bevilgninger til kultur er som å ha stått lenge i polkø, og når du endelig kommer fram til disken får du beskjed om å trekke ny kølapp.» For det er ingenting det blir mer støy av når et nytt kulturbygg/prosjekt skal se dagens lys. I min lille by skal det bygges en ny flyplass noe jeg synes er bra, men jeg har enda tilgode å høre noen skrike opp om de gamle og syke i den saken. Selvfølgelig er det viktig med samferdsel og flyplass i en by, men byen blir ikke mer sexy og spennende bare på grunn av en storflyplass!

Det er jo miljøet, kulturtilbudet og selve stemningen i byen som gjør en by til en fin by å bo i. Selvfølgelig er også skole, barnehager, eldreomsorg og arbeid det aller viktigste for at folk skal ha et godt liv, men uten kulturtilbud for de unge, de voksne og de gamle vil byen ikke bli mer attraktiv. At lokalavisen mener det er «en gladsak» at Burger King kommer til byen sier vel sitt. Har aldri hørt noen flytte til en by bare fordi man kan kjøpe junkfood der.

For noen dager siden frontet jeg å bygge om den gamle kinoen i min lille by til å bli et flerbrukshus der byens rike musikk, dans og kor-miljø kunne jobbe under verdiege forhold og større artister kunne komme å spille konserter. Det er stor stemning for slikt i deler av det politiske miljøet her. Så får vi se.

Når alt dette er sagt; mennesket lever ikke av kultur alene, men det kan heller ikke leve uten.

Du driter i kultur, sier du? Vel, ta proppene ut av ørene og fortell meg hva du hører på? Musikk lages ikke i iCloud, det er noen som har komponert den! For du konsumerer så mye kultur hver dag uten at du tenker på det,  og uten ville du føle deg fattig. Og til deg som skrev til meg på bloggen at «Jeg hører på og leser det jeg liker, og resten driter jeg i!» – den er grei, men husk at dette også bør gjelde for naboen, hun liker kanskje ikke det samme som deg.

TENK PÅ ET TALL.

Beklager, vi sliter litt her hos oss, så vi kan ikke hjelpe.
Beklager, vi sliter litt her hos oss, så vi kan ikke hjelpe.

Siv Jensen angrer ingenting. De som vil åpne for å ta inn flyktninger har mistet hodet, sier hun med dyp bassrøst. Jeg sitter her og tenker på et tall.

Min lille by har besluttet å ta i mot 70 syriske flyktninger. Noen synes det er for mange. Vel, det er en dråpe i havet, og hva er vitsen? Debatten skummer. «Kjøp en gresk øy og lag asylmottak der» sier Tybring-Gjedde. Nei, svarer humorsistene da jeg deler dette på Facebooksiden min, Hellas har det ille nok om de i tillegg skal slite med FrP. Jeg tenker fremdeles på et tall.

Børge Brende står med blanke øyne på flatskjermen min og er far og det som nærmere er. Erna er taus, eller avventende som alltid, og som sagt, Siv messer «Je ne regrette rien.» som logopeden har lært henne, desto dypere, desto mer troverdig. Men snart er det ikke «folk flest» igjen i Norge, nei, skulle du sett? Og Carl Ivar innrømmer at han ikke har taket på ungdommen som sviktet ham og blåblått i skolevalget. Han knirker oppe i hornet på veggen og lengter til en lang vinter i Spania.  Jeg tenker på et tall.

8000? Det var det vi kunne enes om. For det er tall, ikke mennesker dette dreier seg om. Det er så mye lettere når vi bruker tall og ikke ansikter eller mobile tekstilkledde kjøttbiter som gråter, som hiver etter pusten, som dras ned i bølgene og drukner. Det blir så mye lettere å finne nattesøvnen når vi gjør dette til et regnestykke som handler om oss og ikke om dem. For det er jo vi som kommer tapende ut av dette sinnsvake regnestykket, er det ikke? Og gutten på stranden var jo ikke ekte? Var det ikke bare faren som drømte om nye tenner i underkjeven? Nei, gi oss ekte flyktninger, ikke disse som har iPhoner og hele klær! Vi ser jo at de er velkedde og pene på håret, i hvertfall noen av dem! Lykkejegere! Jeg tenker på et tall.

80? 90? Hvor lenge lever et menneske? 100? Og om hundre år er alt dette glemt?

Vi stikker hodet i sanden og satser på at ingen husker? La bølgene skylle det vekk? Erna? Siv? En dag skal dere stabbe inn i glemselen. Men det dere ikke gjorde? Det vil huskes. 70 mennesker skal komme til min lille by. Jeg skal følge det hele med argusøyne. Selv justisdepartementet kan man ikke stole på i disse dager. Tenk på et tall? Det skal ikke mer enn ett menneske til for at verden synker. Det har skjedd før.

DET ER JO VI SOM HAR DET FÆLT!?

IMG_4625

Vi har sett så mye elendighet, og nå orker vi ikke mer.

Vi snur oss bort, makter ikke å ta det innover oss. Nyhetene, orker ikke, blir bare deppa av det. Og det lille druknede gutten på stranden? Vet du hva, der går min grense! Hva er poenget med å dele det bildet? Jeg blir støtt av det! Hvor er respekten for dette lille barnet? For de etterlatte? Og slik får mange av oss denne store katastrofen til å handle om oss selv.

For det er jo vi som har det fælt, er det ikke?

Vår velferd? Fremtiden for våre barn og barnebarn som er truet? Selv om alle selvfølgelig er enige i at dette er grusomt, for det er det jo, men ingen kan redde hele verden, og hele verden kan ikke komme til oss.

Men altså dette bildet av den lille gutten. Det treffer oss om vi vil eller ikke. Selv når vi rapporterer det til Facebook, selv om vi sletter venner som er så ufølsomme å dele det forsvinner det ikke fra netthinnen. Vi tar det med oss inn i nattesøvnen fordi noe større har slått innover oss, noe som ikke handler om «de andre» men om oss selv. Og vi tenker på barne våre, på barnebarna våre, og det treffer oss som en tsunami. Dette kan også hende meg. Og gulvet gynger og vi fylles av redsel for å miste de som står oss nær.

Og politikeren som står på tv eller skriver i avisen, han som kaller denne lille gutten en «lykkejeger» står avkledd igjen på torget fordi han har bommet på sitt publikum som slett ikke var så stort som han trodde. Partiet «for folk flest» undervurderte folket og overvurderte seg selv som politisk parti. Folket var faktisk ikke så selvopptatt og egosentrisk som han hadde håpet på. Mange av dem hadde større drømmer en bompengefrie veier og billigere bensin. Restauranteierne begynte å dele ut mat til flyktninger som satt utenfor døra til politiet og ventet på å bli registrert, gründere og hotelkonger åpnet dører og lommebøker, og «folk flest» brettet opp armene og gikk ut i gatene for å dele ut ulltepper, varme klær og tannbørster, nei skulle du sett!

For selv etter 40 år med Carl I Hagens skremselspropaganda vil 63% av folket ha flere flyktninger til Norge. Og i Tyskland legger Angela Merkel Dublin-avtalen til side fordi hun tar ansvar og forstår at EU ikke kan lukke øynene for dette. Er det ikke særs irriterende midt i egen valgkamp? Ja, at norske medier pumper ut propaganda for å ødelegge for fremskrittet og drømmen om fire felts motorvei uten bompenger i hele landet?

Jeg er faen så stolt av det norske folket i disse dager.

Stolt av det store engasjementet på sosiale medier og i RL. Så rørt over at vi fremdeles er «dugnadsfolket» som tar et skippertak når det trengs. Selvfølgelig er det de som hater at andre bryr seg. Som står og roper på torget om at Norge går under og det som verre er. For noen av oss blir aldri fornøyd og lever i den forvirrede tro at det er vi her på soldekket som har det verst. Men det som skjer nå er en ny virkelighet som materialiseres foran øynene på oss. Vi kan ikke sitte på første klasse og late som om vi ikke ser den, ei heller stikke hodet i sanden. Mange av oss har forstått alvoret i dette, det viser den siste ukens skippertak. Det lover godt for fremtiden. Som Angela Merkel sa: «Kunne vi redde bankene, så skal vi makte å redde disse menneskene!» Nå venter vi på det politiske Norge som lider av vegring og redsel for å si noe galt rett før kommunevalget.

DER FYLLEFANTER OG SATANS KVINNFOLK VANKET.

Kunst2_Per-Krogh

I går lukket Grand Kafé i Oslo dørene for godt. Vær så snill, ikke hvil i fred.

Mitt første minne fra Grand Kafé? Jeg var ti år. Min far, symaskin-selgeren, var på tur til hovedstaden og jeg fikk være med. Det var med ærefrykt jeg satt under Per Krohgs store maleri og spiste verdens høyeste rekesmørbrød, drakk Solo mens pappa spiste roastbeef og drakk et lite glass øl. Lite visste jeg om hvilke berømte rumper som hadde sittet og drukket seg til angst, indre beven og våkenetter i dette vakre rommet, det kom siden da jeg flyttet til Oslo i 1972 og begynte å vanke på Grand Kafé, for på 70-tallet hadde kafeen sin andre «gullalder» da alle som ville se og bli sett sikret seg et vindusbord der inne.

Ja, det var en gang.

Nå sitter jeg her mange år senere og tenker på søstrene Lasson, Oda og Alexandra som ranket seg, trosset borgerskapets uskrevne regler og gikk inn i denne syndens bule der ingen ærbar kvinne burde bli sett. Der inne holdt de slemme gutta hoff. Krohg, Munch og Jæger var datidens popstjerner som alle kvinner ville gå til sengs med. Oda Lasson, bohemprinsessen, svingte sine røde skjørt mellom bordene og man skrev sine liv, skålte for fri kjærlighet og eget selvmord mens Henrik Ibsen gled som et slagskip langs fortauet der ute, så presis at man kunne stille klokken etter ham der han gjorde stor entré og tok plass ved stambordet med bister og viktig mine.

Nå er altså dette historiske vannhullet stengt.

Per Krohgs bilder henger der inne fremdeles. Hva vil skje med dem? Vil vi få en stor og steril Deli de Luca der inne? En kinarestaurant? Zara? Vil det gå med dette lokalet som med mange andre perler? Jeg fortviles over dette. Og hvor er disse som er livredde for at den norske kulturen rives i filler? Slik jeg ser på det er Grand Kafé på høyde med Brøndums Hotel i Skagen eller Cafe de Flore i Paris, men akk nei, alt som ikke lønner seg skal legges ned. Ja jeg vet, jeg høres ut som en indignert Frognerfrue som sukker over at hennes verden går av hengslene, men jeg synes dette er ille at Oslo Kommune ikke ser verdien i de få skattene som er igjen etter den store raseringen de siste tiår. Hva blir det neste? Narvesen på Teaterkafeen?

Men vi lever i et land som styres av fremskrittet. Alt gammelt skal rives eller legges ned. Hvem vi var er ikke så viktig. Ikke hvem vi vil være eller skal bli heller. I dag drømmer jeg om hvite duker, høye smørbrød og service. Takk Grand Kafé for alle minnene. Og unnskyld for at vi glemte å besøke deg. Du har liksom alltid vært som en gammel tante man tror skal leve evig, og så helt plutselig er hun borte.