JA TAKK, BEGGE DELER.

Foto: Ola Aalo
Foto: Ola Aalo

Kultur, det være seg planlegging av nye kulturarealer, produksjoner eller stipend og støtte er vel det som alltid settes opp mot noe annet i et kommune eller statsbudsjett. – Hvor mange enerom på et sykehjem kunne vi ikke ha bygget for de pengene? Hørt det spørsmålet før? Og alt som handler om kultur er et «pengesluk» der late og selvoptatte kunstnere ligger på soffan og drikker rødvin med sugerøret stukket midskips i statskassen mens det ene stipendet etter det andre fosser inn på konto. Ja, mytene om kunsten og kunstneren er mange, men har de rot i virkeligheten? Follow the money, sier de som mener seg å vite. Ok, nå skal vi følge pengene!

Hvor mye får du for å skrive et teaterstykke? spør folk meg ofte. Jeg får ca 250 000 kroner, svarer jeg. Jeg kan se hvordan kulturhaterne veksler megetsigende blikk og gjør seg klar for debatt mens neste replikk faller tungt mot bordduken. «Det er da jævla mange penger!»  Vel, sier jeg, det tar en to tre år tid å skrive et teatermanus, så det blir ikke så mye når du fordeler disse pengene på tiden det tar. Tre år? Tre år for å bestemme hva skuspillerne skal si i et par timer på en jævla teaterscene? Ja, sukker jeg, det er tiden det tar, men jeg ruster meg til en lang tirade om undertekst, plott, vendepunkt og karakterenes utvikling underveis. Jeg snakker for døve ører, men ok, vi skulle følge pengene.

Så blir det premiere. Jeg har i kraft av å ha skrevet dette manuskriptet skaffet jobb til regissør, scenograf, kostymedesigner, skuespillere, crewet osv. Alle disse får lønn og betaler skatt tilbake til samfunnet. Jeg følger fremdeles pengene, for så begynner stykket å spille, folk strømmer til (i beste fall) og etterpå skal det ut på turne. Teateret reiser langs E6, benytter seg av utallige hotellrom i det ganske land i løpet av året og spiser, drikker, handler, ja stort sett. Mine ca 250 000 yngler til vekst og fremgang i bygd og by, nei skulle du sett?! Jeg er en gründer rett og slett, eller Torhild Widveys våte drøm om man ser litt humoristisk på det.

Selvfølgelig kunne mine 250 000 blitt brukt til mange mer fornuftige ting enn å bestemme hva skuespillerne skal si på en scene, men det er nå en gang slik at jeg får dem, og at de fører mye glede med seg både for unge og gamle. Og jeg tenker at om vi tok vekk all denne «meningsløse» kulturen, hvem var vi da? Selvfølgelig ville ikke alle de gamle sitte på hvert sitt glossy enerom og alt var såre godt overalt i samfunnet, det er jo ikke kulturens skyld at ikke alt er som det skal her påberget, for så mye penger utgjør ikke 1% av statsbudsjettet. Og litt trist ville det jo også være, ville det ikke? Ingen sang og musikk på gamlehjemmet? Ingen lunsj&lyrikk på biblioteket for de gamle damene som liker slikt? Ingen vafler og teater for barna i kaféen på lørdags formiddag. Bare velstand og kulturfattig ensomhet, og helt stille i iCloud.

Jeg skammer meg ikke fordi jeg vil ha et kulturkvartal i min lille by. Og vet du hvorfor? Fordi jeg lever også av å stå på scenen der jeg ser de funklende øynene på menneskene nede i salen. Jeg ser hvordan de lukker øynene, nyter og forsvinner inn i musikken, hvordan de får påfyll i sine travle liv. Det finnes ingen pris på magi, ei heller på gåsehud. Men vi ville bli så umåtelig fattige om vi tok det vekk.

Ja takk, begge deler, er ikke det en grei deal?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s