HVORFOR JEG SMILTE TIL DEG?

West Village New York. Foto: Eget.
West Village New York. Foto: Eget.

Jeg gikk forbi deg på gaten her om dagen. Nei, jeg kjenner deg ikke. Men jeg smilte til deg der du gikk med lut nakke i den sterke vinden. Regnet gjorde det også. Jeg hadde litt ekstra overskudd der jeg gikk. Det hadde hendt meg noe fint. Så jeg så deg der du kom mot meg i en øde gate, og jeg smilte. Du så forundret på meg. Munnen din dro seg opp i noe litt flyktig, noe som kunne ligne en rykning. Et smil var det kanskje. Og et vakkert øyeblikk var det. Det følte vi begge to der vi gikk fra hverandre. Og ganske sikkert skal vi aldri se hverandre igjen.

Jeg tenker ofte på slikt. Møter med fremmede mennesker i øde gater, i heiser, på torg og i trapper.

På små smil eller blikk vi veksler. Dette limet uten navn som binder oss sammen selv om vi er fremmede. I byen, den store og kalde byen der mimikken er holdt og liten. Ikke som i skiløypa eller med en soppkurv på armen i skogen der vi hilser på hverandre med høy stemme som gode nordmenn på tur. Skogen i sol og dagslys er trygg, byen er trang av angst der vi haster vekk fra mennesker og inn i ensomhet.

Et plutselig smil fra en fremmed, som jeg elsker det.

Så om du ser meg. Og om jeg smiler. Ikke spør hvorfor. Bare smil tilbake. Og om du ikke gidder det, og lurer på hvem denne fremmede tullingen som går der på fortauet og gliser er, så er jeg bare et medmenneske som skal samme vei som deg. Ikke verre enn som så. Litt vennlighet skader ingen. Life, blessed be.

Advertisements

En kommentar om “HVORFOR JEG SMILTE TIL DEG?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s