NESTEKJÆRLIGHET?

IMG_4785

Om noen uker skal jeg holde et foredrag om nestekjærlighet. Nestekjærlighet?

Hva vet jeg om det emnet? Og er jeg en nestekjærlig person? For det er så lett å si at du elsker og respekterer alle mennesker, men gjør jeg det? Og bør man elske alle, og ikke minst, bli elsket av alle? Jeg tror om du blir elsket av alle er det noe alvorlig galt med deg, og om du elsker alle er du enten naiv eller dum.

Men altså nestekjærlighet. Hva er nå det? Jeg tror det handler mer om respekt for alt som lever, for individet. Vi har størrelser som empati og høflighet som styrer de fleste av oss i større eller mindre grad. Nestekjærlighet er et barokt og litt bibelsk ord som ikke brukes så mye lenger.

Min salige mormor sa alltid: «Folk er folk, ikke glem det gutten min.»

Den setningen sitter i ryggraden fremdeles. Jeg prøver ikke å dømme noen, prøver ikke å rangere mennesker, sette verdi på dem. Jeg får det slett ikke alltid til.

Men vi måles jo faktisk etter hvordan vi behandler de menneskene som ikke kan gjøre noe som helst for oss. Livet kan være en ganske så kynisk greie. Vi bygger våre lønnsomme nettverk. Søker til makt og svermer om de honningkrukkene som finnes. Slik er det i alle miljøer. Også i mitt lille teatermiljø som påberoper seg det edle samfunnsoppdratet å bedrive finkirurgi i andres følelser, men som er så lite flinke til å tørre på egne vegne.

Jeg tror på å gjøre godt. Jeg tror på å være snill. Og jeg tror på å sette grenser.

Jeg er ikke kristen, men jeg har en innebygd refleks for urettferdighet. Det rykker i hele kroppen når noen tramper på andre, når ord faller som ikke er fortjent. Jeg blir forbannet når noen stigmatiserer mennesker på grunn av legning eller religion. Jeg tror på individets frihet, på at alle skal ha de samme mulighetene. Jeg tror det er det som er nestekjærlighet.

Men også å åpne en dør for andre, holde den, en dør, en hånd, et smil, en gest. Og jeg tro at alt henger sammen med alt. At det vi gjør av godt og ondt kommer tilbake til oss. Jeg tror også på ydmykhet for dette så korte livet. For det kan for øyeblikket virke som om mange har glemt at de skal dø en dag når jeg går inn og skummer ulike norske og utenlandske kommentarfelt og sosiale medier. Menneskelig hardhet er det motsatte av nestekjærlighet. Vi er her en kort stund, og vi bør ikke dele ut roller og status. Som Tomas Tranströmer skrev i et dikt.

Midt i livet kommer døden

og tar mål av mennesket.

Det besøket glemmes

og livet går videre

Men kostymet sys i stillhet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s