…men det er jo så billig å fly!?

Regjeringen vil innføre en flyseteavgift. Den er egentlig den nye plastposeavgiften som gikk ut med badevannet i fjor som nå ser dagens lys i en annen og sluere innpakning.

Vi snakker jo bare skarve 80 kroner, og «det er jo så blillig å fly!» sier noen. Og å klage på dette som bare er et i-landsproblem er regeltett dumt og sutrete er det ikke?

Vel, hadde jeg bodd i Oslo hadde det ikke spilt noen rolle for meg, men jeg bor ikke i Oslo, jeg bor i Mo i Rana der det ikke er lett å finne flust med billige flybilletter. Nærmeste storflyplass er Bodø med Saltfjellet som må forseres i all slags vær for å kunne nyte godt av billetter til en overkommelig pris. Skal du til Oslo fra Mo og ikke er i stand til å bestille noen måneder i forveien vil reisen koste like mye som å fly fra Oslo til Los Angeles.

Og selv når du er tidlig ute er det dyrt å fly fra Mo i Rana til Oslo. Du kommer sjelden under tre tusenlapper for en tur/retur flight. Om en ny flyseteavgift blir innført vil det resultere i at tilbudet blir kraftig redusert, og det er allerede rift om de få billettene som finnes på markedet.

Derfor er det irriterende å høre politkere i Oslo som mener folk bør roe seg fordi det er så billig å fly i Norge. Ta en titt på kartet, sjekk ut lengden og fasongen på landet vi bor i.

Har noen forsøkt å få en flybillet fra Mo i Rana til f. eks Vadsø? Ikke det.

Her er den billigste ruten: Mo i Rana-Bodø-Bodø-Oslo-Oslo-Tromsø-Tromsø-Kirkenes-Kirkenes-Vadsø-Vadsø-Kirkenes-Kirkenes-tromsø-Tromsø-Oslo-Oslo-Trondheim-Trondheim-Mosjøen-Mosjøen-Mo i Rana. Pris 5790.- Ja, i Norge er det jo så billig å fly!

Når man sitter og ser kongerike med Oslo-brillene på er alt såre enkelt. Men bor du i et fjordhøl på Vestlandet eller nordpå er du midt i «der som ingen skulle tru at nokon kunne bu-landet», og da kan du ikke ta deg en billig weekendtur til Berlin eller Roma.

«Det meste er nord» sa poeten, og på tinget har de tydeligvis ikke hørt om nordområsene. Jeg skal aldri mer si et ondt ord om plastposeavgiften, den kunne jeg ha sluppet unna med å sy meg et artig handlenett.
Men nok en avgift på flybilletten?

FJERNE KORSET?

Ser at mange river seg i håret over at UDI vil fjerne alle kristne symboler før leirsteder og andre lokaler kan brukes til asylmottak. Jeg er heller ikke enig at man skal fjerne korset før muslimer kan flytte inn. Vi er et kristent land, korset er vårt symbol. Vi bryr oss ikke så mye om det til daglig, men vi henter det frem når det passer oss å være kristne. Ikke går vi i kirken heller, i hvertfall ikke de fleste av oss. Vi stikker innom på julaften, som tradisjon, ikke så mye tro. Men korset skal vi ha i fred.

Som sagt, jeg liker ikke at UDI vil fjerne korset på steder der asylanter skal oppholde seg. Men det jeg liker mindre, eller avskyr er alt sludderet som folk får seg til å skrive på nettet. For tar de korset, hva blir det neste? Skal våre kvinner og små piker nektes å gå i bikini på stranden? Skal vi ikke få spise gris til jul lenger? Skal vi måtte tåle Sharia i Norge? Kaste salmeboken? Må vi begynne å lese Koranen? Skal vi ende opp med å måtte konvertere til islam når landet tas fra oss stykkekvis og delt? De fleste som en liten porsjon gangsyn igjen vet at ingenting av dette kommer til å skje. Men jeg støtter de som er opptatt av at et kors bør kunne få henge, på samme måte som jeg støtter de som kommer hit i å bygge sine moskéer og gudshus. Rett skal være rett, er det ikke noe som heter det? Vi bør respektere hverandre, og det bør gjelde begge i begge «fløyer»

For det er ikke særlig pent å slenge et grisehode på trappa til en moské, er det? Ja, det har hendt. Men vi har vel enda tilgode å se at en muslim har krenket en norsk kirke? Ja, jeg vet, skuddene mot den jødiske synagogen. Og slikt skal ikke tåles!

Så jeg synes de som vil bør kjempe for korset sitt, men gjør det på en saklig og verdig måte.

Det er faktisk UDI som er «fienden» her, ikke de som kommer hit for å søke beskyttelse. Og det har jo også hendt at muslimer har sittet i kirkeasyl her i Norge, ikke sant? Jeg kan ikke huske at disse har bedt om at kirken de har søkt asyl i skulle ryddes for alt som minner om kristendommen? Jeg tror et kors er til å tåle når du flykter for livet. Men peis på, denne konflikten føyer seg også inn i hva IS ønsker seg for Europa, nemlig at vi tror det aller verste om disse muslimene. Nå kommer de visst i egne privatfly for å knaske i seg fedrelandet vårt i følge det rasistiske nettstedet Frieord.no, og trollene i Dovregubbens Hall gnir seg i hendene. Her gjelder det å være seg selv nok.

SVART FREDAG

Mange i Norge er skeptisk til fremmede kulturer. Men når en fremmed kultur kommer fra Amerika er døren vid åpen, særlig når den byr på muligheter til shopping. Vi har hatt Valentines Day i noen år, shoppingfellen aka julen har vi hatt i alle år, men nå har altså Black Friday kommet til landet.

Jeg var i New Jersey for et par år siden da det var svart fredag i USA. Den er en selsom opplevelse. I mange dager sitter folk flest og studerer alle de fargesprakene brosjyrene som daler ned i postkassen, og klokken 04.00 svart fredag morgen setter man seg i bilen og kjører til et av de store kjøpesentrene for å stille seg i kø for å kunne få kloa i de aller beste tilbudene. Det er verre enn når Ikea åpner en ny fileal kan jeg fortelle dere, nesten krigstilstander, for å bruke en moderne pressemetafor.

Black Friday er en «inneklemt» fredag dagen etter Thanskgiving som alltid er den siste torsdagen i november. Og nå har dette uvesenet også kommet til Norge. Nordmenn hopper på. For hvem vil ikke ha ting til en billig penge sånn rett før jul? Men altså, det er ingen som blir tvunget til å oppsøke et kjøpesenter bare fordi det er svart fredag i Norge, men det er ganske symptomatisk for overflødighetshornet Norge å omfavne noe slikt vulgært juggel.

Men hva med Thanksgiving? sier jeg til en venn. Hvorfor har den dagen aldri kommet til Norge? Men, sier vennen, det er jo noe amerikanske greier, slakter en kalkun og eter seg stappmette sammen med familie og venner liksom! Black Friday er vel også amerikansk, sier jeg. Vel, svarer vennen, du skjønner hva jeg mener!

Nei, ikke helt. Thanksgiving er en høsttakkefest der bøndene takker for god avling. Vel, nå er ikke alle amerikanere bønder, ei heller nordmenn er det, men det er en fin ting å feire Thanksgiving. Jeg har feiret den i USA mange ganger. Det er en dag til ettertanke og takknemmelighet sammen med familie og folk man er glad i. Man sitter rundt bordet og reflekterer over alt vi er blitt velsignet med av godt og vondt i løpet av siste året. Så legger man seg tidlig for å være opplagt til den svarte fredagen. Ja da, kall det gjerne hykleri.

Men Norge hadde kanskje hatt godt av å feire høsttakkefest. En dag med myke ømme blikk, tid for å takke, og null shopping. Jeg vet, det er ganske unorsk, men jeg tror vi trenger å takke litt mer for alt det gode som er kommet vår vei. Og ikke har vi jobbet så veldig hardt for det heller. Vi datt vel mer eller mindre rett i grøtfatet. Tusen takk.

BYGDEDYRET STRIKES AGAIN

Jeg bor i en liten by i Nordland. Byen ønsker å bli større. Den vil at flere mennesker skal flytte dit. Alle vil gjerne bli større, om du da ikke har et ønske om å være så liten som mulig. Noen ganger kan jeg mistenke at min lille by for øyeblikket lider av voksesmerter, eller at den ikke helt forstår hva det innebærer å bli en større by. Ja, vi snakker flyktninger som slett ikke alle ønsker velkommen.

Min lille by har også sin egen avis, slik mange små byer har, enn så lenge. Og små aviser i små byer vil også gjerne bli større, i det minste overleve, og da er klikkhoreriet en enkel, dog panisk ting å gripe til for å få smør på brødskiva for seg selv og sine ansatte. Nei, min lille lokalavis er ikke verst i klassen, selv VG og Dagbladet gjør det. Til og med den gamle Frognertanta Aftenposten griper til vulgære redningemanøvre for å holde seg flytende.

Men hva med sakligheten? Eller sannheten, om du er opptatt av slike bagateller i en tid da det ene medieskipet etter det andre grunnstøter mot lenge varslede isfjell. For kvalitet viker lett for pris, og innholdet blir der etter. For tiden er selv nyhetene under «trygt, kjapt og billig-merkelappen». Hvem vi ansette eller beholde en dyktig voksen gravejournalist når et sultent ubeskrevet blad på 25ish kan gjøre det billigere og kjappere med noen klikk på Google og Wikipedia?

Jeg skal ikke henge ut egen avis. Jeg er glad i den. Det er lov å feile, lov og slumse litt med å ikke passe på kommentarfeltet der gørra til tider renner (som i alle aviser). Men når man lager en sak om at unge asyl-søkere har vært i Coop-butikken og kjøpt nye brødkniver og skrekk-ryktene begynner å svirre i bygda krysser man en grense som er et bygdedyr verdig. For en avis skal ikke bruke sladder som fakta, eller lage en sak som insinuerer at det å kjøpe kjøkkenustyr er en fare for barnefamilier i nærområdene. Ingen ville reagert om jeg hadde kjørt en stor kjøttkniv på Coop. Og en kniv er ikke et våpen før den brukes som våpen.

I forrige uke slapp samme avis gjennom et lesebrev som var langt over grensen til hva en avis med presseetikken i behold ville ha trykket eller nettlagt. Teksten innholdt faktafeil og grove karakteristikker av flyktninger, og fikk etterhvert et kommentarfelt som ikke akkurat kan kalles musikalsk.

Ok, jeg vet at mange nå tenker at jeg ikke respekterer ytringsfriheten til disse som føler for å lette på trykket i tråder under avisartikler. Det gjør jeg. Og mange mener kanskje at jeg knebler ytringer. Det gjør jeg ikke. Det er lov å være uenig, men det er ikke lov å skrive hva det skal være.

Bålet brenner over hele Europa. Og det er synd at pressen haker på og heller mer brennstoff til flammene. Men hva gjør man ikke for å selge aviser? Det er så man kan høre bygdedyret kroe seg over tastaturet. Bygdedyret finnes ikke bare på bygda, jo større by, desto større blir dyret. Og farligere.
Det er liksom litt lettere å få øye på det på Coop’n i Bjerka.

HVOR ER VENNLIGHETEN?

«Det eneste jeg ber om er en smule vennlighet» skrev August Strindberg til sin hustru Siri von Essen som han levde med i et helvetes syrebad av et ekteskap.

Vennlighet? Trenger vi det? Ja.

I disse dager faller harde ord. Skuddene i Paris har gjort oss redde, men ikke vennligere. Vi går forbi hverandre som zombier på gaten, ser hverandre ikke, smiler ikke. I dag så jeg en eldre mann som var i ferd med å sette seg ned på T-banen, men da han så at damen som satt i setet ved siden av der han hadde tenkt å sette seg var svart rynket han på nesen og gikk videre inn i vognen. Slike gamle menn kunne trenge en klem, at noen strøk dem over håret, holdt dem hardt, mykt, bare et sekund, jeg vet ikke?

Frontene blir stadig hardere. Men vi griper ikke til vennlige ord. Mer våpen til politiet! roper de reddeste. Bomb dritten sønder og sammen! En gutt øver seg på å hugge hodet av en teddybjørn i en YouTubevideo. En dag skal han kanskje hugge hodet av et menneske?

Man får lyst til å knele dypt i gjørma og hulke. Skrike. Men vi blir sittende foran tv-skjermene mens bildene flimrer forbi. Tv-kanalene kriger om å løpe først og raskest. Vi advares mot ekstra sterke bilder. Biter av et søndersprengt barn i utkanten av bildet, en mor tar seg til hodet og skriker. Skal det aldri ta slutt?

Jeg hekter opp munnvikene i et tvunget smil og går ut i gatene.

Jeg leter etter levende liv. Etter en smule vennlighet. En eldre kvinne stirrer på meg med redsel. Hva vil denne fremmede mannen i mørk ullfrakk? Hvorfor smiler han? Litt vennlighet, det er bare det. Men hun piler vekk, redd, skal hjem til noe som ikke lenger finnes, noe som er tatt fra henne.

Takk, sier jeg til damen i kassen, takk. Ha en fin dag! Hun ser på meg med intenst blå øyne. Munnen er en sprekk i en isbre. Takk selv, hvisker hun og trekker hånden til seg som om hun hadde brent seg.

Jeg går langs fortauet med handleposen min, en sykt grønn purre stikker opp. Suppe? Koke en god varm nærende og trygg suppe!? Ja. Noe som minner om mormors fang. Duften av liljekonvall.

Litt vennlighet noen? Et smil? Hold meg, jeg faller! Kan man si det til noen man ikke kjenner selv om vi sitter i samme båt?

Frihet, likhet og brorskap?

 

Jeg sitter og ser «God Morgen Norge» på TV2 der råd om juleblomster og små hyggelige innslag fra hytta til tv-kokken Wenche blandes i en salig smørje med terrorbilder fra Paris. Det oversminkede nyhets-ankeret bruker ord som «krig» og «unntakstilstand» i den franske hovedstaden mens TV2’s kamerateam løper om kapp med tungt væpnet politi for å få det siste av det siste fra Paris.

Vel, nå er jo TV2 kåret til «best i klassen» når det kommer til å dekke terror, mens NRK gikk på en smell og sendte dramaserie da hele Frankrike sto i brann i forrige uke. Nei, jeg mener ikke å harselere med at folk blir skutt i konsertsaler eller mens de sitter på kafé, men jeg synes norske medier, da særlig reklamerfinanisert fargefjernsyn bør roe seg litt ned. Det er Frankrike som lider, ikke oss. Ei heller er det krig der. Det er når bombeflyene slipper bomber ned over Syria og dreper sivilie at man kan kalle det for krig.

Jeg skal ikke mase om at dekningen av terroren i Paris ikke står i forhold til hvordan terror andre steder dekkes fordi det ligger i menneskets natur å engste seg mer for det som er nært. Paris er nært. De fleste av oss har et forhold til byen. Jeg har selv bodd der, og jeg har sluttet å telle hvor mange ganger jeg har vært der. Og i alle de årene, mer enn førti, jeg har frekventert Paris har jeg sett den endre seg. På 80-tallet var den et stort «cruiseskip» der champagnen fløt da jeg vanket på de hippe klubbene i Rue St. Anne. Nå er den blitt kaldere og mindre gjestfri.

Hege Storhaug (HRS) skriver i en kronikk i Bergens Tidende i dag at hendelsene i Paris er «begynnelsen på slutten» for Frankrike. Det er jeg helt uenig i. Selvfølgelig er deler av Paris og Frankrike mer radikalisert, men Hege Storhaug hopper som vanlig glatt over alt som den mørkeblå politikeren J le Pen og datteren Marine le Pen har bragt til torgs av hat og mer splittelse.  Og vi må heller ikke glemme at ute i drabantbyene bor en del av befolkningen som er franske statsborgere, men kommer opprinnelig fra koloniene. Mange av disse føler på et utenforskap. Men for Frankrike er de «kjekke å ha» for å utføre drittarbeid som franskmennene ikke gidder å gjøre selv. Litt som hvordan Norge også bruker grupper av sine innvandrere.

Jeg tror Paris og Frankrike kommer til å greie seg. Verden er i forandring. Den «gamle verden» som vi er vant med er i ferd med å forsvinne, og det gjør vondt når historien blar om. Men jeg bekymrer med for alel disse som kun sprer negativitet men ikke kommer opp med en eneste løsning. Man hyler opp om at folk må integreres, men samtidig gjør man alt for å holde folkegrupper nede.

Jeg tenker på Per Sandbergs utspill i Klassekampen i dag der han mener vi skal sette inn alt av militære og økonomiske resurser for å bekjempe IS. Tenke seg til, et parti som vanligvis engster seg mørkeblå for at flyktningene skal ødelegge velferden for våre barn og barnebarn med et trylleslag vil utløse penger når vi snakker krig? Frihet, likhet og brorskap er store, fine ord. De er vanskelige å leve etter. Særlig når de skal gjelde for de vi ikke liker, for ikke å si er livredde for, uten å ane hvorfor. Kanskje lille Norge trenger å intergres litt i verden? Og til TV2, det som skjer i Paris er ikke krig. Ikke et realityshow heller.

En fri verden, et fritt samfunn vil alltid ha en viss risiko i seg. Vi kan ikke beskytte oss mot alt. Men om friheten vår skrenkes inn vil vi miste mye av det vi i dag tar som en selvfølge. Vi kan ikke unngå å føle oss litt redde i en konsertsal, i en folkenge oa. Jeg er alltid litt redd. Det skal man være. «Bare en dåre frygter ikke for sitt liv» leste jeg et sted.

Hold rundt hverandre nå. Hold hardt.

 

 

LYKKEJEGER!

cropped-198384_600797456597500_1877452627_n.jpg

I går kveld tok jeg en tur inn noen av norske politikeres sider på sosiale medier.

Ja, jeg vet, å være politiker er en uriaspost, og du skal måtte utvikle ganske hard hud for å tåle alt som sier og skrives om deg. Men hva med det som sies og skrives om andre på egne sider. Jeg er en liten lokalpolitiker med en blogg der det av og til kan gå hardt for seg i kommentarfeltet, men ikke hardere enn jeg kan leve med det. Stikker du hodet fram må du tåle det som kommer, er det noe som heter. Men jeg har en klar grense når det kommer til direkte rasistiske uttalelser som jeg ikke vil kobles til eller stille meg bak. Om jeg f. eks kritiserer noe Siv Jensen har gjort politisk betyr ikke det at det er fritt fram å kalle henne de verste ting på mine sider. Ei heller å tolke meg hit eller dit. For om du ikke setter en grense vil din egen feed utvikle seg til å bli en heksegryte av dritt og usakelig møkk.

For øyeblikket har vi ministre og statssekretærer som ikke rydder opp på egen sider. Jeg var som sagt inne på noen av disses sider i går, og for f. eks justisministerens del er Facebookfeeden det reneste skrekkscenario. Jeg kan være fristet til å tro at dette er en villet situasjon, for fanklubbens syn stemmer overens med ministerens harde syn på innvandring, dog i mye tøffere ord og vendinger. Og jeg kan ikke tolke det annerledes at denne ministeren er enig i det fremmede mennesker skriver på sidene hans. Hvorfor skulle han ikke eller gå inn og be dem moderere seg litt? Og er det kanskje disse han og partiet refererer til når de sier at «det norske folk er svært engstelige når de ser flyktningene flommer inn over grensene…» For det er jo ganske ille at folkevalgte politikere ikke forstår at de bærer mer ved til hatbålet som allerede brenner.

Så kan du si at det er viktig for politikere å lytte til folket. Men det er ikke det samme som å la hatet flomme fritt. Derfor mener jeg alle folkevalgte bør ta en ryddesjau på egne sider, si fra at rasisme, personangrep og ikke faktabasert vrøvl ikke er greit, og kanskje be folk om å roe seg litt ned.

Selv har jeg en regel når noen prøver seg på mine sider. Jeg spør hva de mener, diskuterer noen runder, og om jeg skjønner at det ikke nytter ber jeg dem om å fjerne seg, og om ikke de gjør det gjør jeg det selv. Kall meg streng, men jeg vil ikke stille meg bak folk som skriver at Erna Solberg er «ei feit purke» eller at Jonas Gahr Støre er en «tåkefyrste som burde henges opp etter ballene.» Et sted går en grense.

Men i går skrev et menneske under fullt navn på siden til justisministeren: «Om disse flyktningene aka lykkejegerne er så jævla opptatt av å gå i tog, send dem ut i trafikken om kvelden, vi får håpe de har refleks.» (Smileblunkefjes) Slik gørr gjør ingen annen nytte enn å fyre opp under mer hat.

Men kanskje ministeren rett og slett digger alle sine nyttige idioter?

ET STORT STYKKE NORGE.

452656

For veldig mange år siden intervjuet jeg Nora Brockstedt for et magasin jeg jobbet for.

Det var kjærlighet ved første møte. Og ikke så rent lite starstruck var denne skribenten som satte seg ned ved et bord på en kafé på Briskeby der en av Norges mest allsidige sangerdronninger hadde gått med på å møte denne «unge mystiske mannen» som hun hadde tatt en runde på telefonen for å finne ut om det var forsvarlig å møte.

«Jeg sang i Førde i går, og har en lett jet lag  i anklene» sa hun «skal vi ikke ha kaffe da?» og så pratet hun i tre timer om et artistliv som kan ta pusten fra de fleste.

I går gikk Nora Brockstedt ut av tiden, 92 år gammel.

Ingen som henne kunne «sette» en tekstlinje. Ingen kunne ligge både foran og bak beaten. Ingen som henne kunne hoppe mellom sjangre helt uanstrengt. Nora Brockstedt var sanger helt inn i ryggraden. Hun ble en venn og et stort forbilde. Og jeg lærte mye av henne. Siden jeg er sanger selv kunne jeg høste av hennes råd. «Du må ikke bli borte mellom linjene!» sa hun til meg en gang. Hun forklarte meg at en sanger ikke bare er «til stede» i de linjene hun synger, men at i hele låten må intensiteten holde oppe, og at tekster er små eller store noveller som skal fortelles. Etter den gangen har jeg tatt sangtekster med det aller største alvor.

Nå er et stort stykke Norge gått bort. Takk for alt du ga oss. Alt fra de første flimrende tv-bildene i svart hvitt, Voi Voi, jazz, pop og Prøysen. Takk for musikken rett og slett. Du var en av de aller største.

Slipsteinsvalsen er over, nå venter Blåklokkevikua. Hvil i fred der kjære Nora.

GUD, SÅ NAIV DU ER.

IMG_4662

Av og til skriver jeg om flyktninger i positive vendinger. Gud, så naiv du er, sier mange.

Skjønner du ikke at disse menneskene er lykkejegere? Jeg er også en lykkejeger, jeg jakter på lykken hver dag, svarer jeg. Jeg gjør det jeg tror er best for meg, hva som vil lønne seg. Hadde jeg ikke fått det til her i mitt eget fedreland ville jeg ha søkt lykken andre steder. Det hadde jeg også gjort om det hadde blitt krig her, og jeg måtte flykte. Flere i min familie gjorde det sist det var krig i Norge.

Gud så naiv du er, sier folk da. Ikke kom trekkende med 2. verdenskrig, det var noe helt annet. Var det det? Ok, forklar meg! Jeg kan ikke diskutere med deg når du blir sarkastisk, er svaret da. Men hva med utvandringen til USA for hundre og femti år siden, spør jeg, var ikke vi nordmenn lykkejegere da? Det var en annen tid, verden så annerledes ut, vi var fattige, sier de. Ok, da så. Er du spydig også nå? bjeffer de kloke.

I skrivende stund sitter Ruth Olsen fra Kystpartiet på radioen og sier: «Vi må stenge grensene umiddelbart. Vi vet ikke hvem som kommer inn til landet, og svært få av dem er ekte flyktninger..»

Ja, fler og fler hevder at mange i disse dager bare «spiller» flyktninger. Det kan man jo se fordi de glemmer å gjemme mobiltelefonene sine og på toppen av det hele er mange av dem «for pene i tøyet» Ok? Så synd at flyktningene ikke lenger ser ut som vi vil at de skal se ut? sier jeg. Hva babler du om, svarer kommentarfeltet.

Tilbake til overskriften. Jeg er ikke naiv. Jeg vet at dette koster penger, at det kan få konsekvenser for den norske velferden. Og jeg vet at vi kan ikke ta inn hele verden til Norge, og det har vi da heller ikke plass til. Men det er noe med ordlyden i den norske debatten. «Norge er i en svært vanskelig situasjon!» hveser Siv Jensen. Ja? Er det ikke folk som flykter som er i en vanskelig situasjon? Vi har det vel stort sett bra, selv om det enkleste i verden er å spa opp en bestemor som ikke har dusjet på en uke, og dermed si at våre egne lider på grunn av at alle pengene går til å sy puter under armene på disse «flyktningene».

Og i debatten i media og på sosiale medier er ordene som faller harde og til tider nådeløse og uten empati.

«Ta nå for faen og fyll opp de mottakene, spikre igjen dører og vinduer og tenn på møkka!» kan du lese på «lukkede» Facebookgrupper. Og når vi som prøver å få litt fornuft og menneskelighet inn i denne diskusjonen tar til motmæle får vi høre: «Gud, så naiv du er!» Og «Du er et avskum som hjelper til med å la ditt eget land gå i oppløsning» og så følger den sedvanlige monologen om sharia, hijab osv.

Jeg tenker, «naiv» som jeg er, her jeg sitter. Hva om vi så på disse menneskene som en mulig resurs? Hva om vi kunne tenke oss at disse kommer til å bidra? At det vil gå med dem som de 12 000 Norge tok inn fra Bosnia for ikke så mange år siden? At de fremdeles vil være her og jobbe og være gode borgere i landet? Hva om vi ga dem et skattekort, lot dem jobbe, ga dem undervisning i norsk med en gang de kom slik at de lettere kunne tilpasse seg? Hva hadde skjedd? Jeg tror vi hadde sett mye positivt om vi hadde hjulpet dem på en slik måte. Men for all del, det er sikkert tryggere å la voksene og mindreårige flyktninger sitte på mottak og knaske sovepiller i uker, måneder og år mens de venter på at byråkratiets kvern maler?

Men nei, slik er det ikke, vi har ledende politikere som kun ser på dem som problemer, og da blir det deretter.

Men rundt det norske middagsbord i de tusen hjem har det skjedd en endring. En endring som ikke Rolness og Storhaug og andre dommedagsprofeter har fått med seg. Det norske folk bretter opp armene og viser sin godhet mens regjeringen mener at vi skal gjøre Norge så kjipt som mulig for ikke å tiltrekke oss flyktninger. Norge er ikke kjipt, og kommer ikke til å bli det med det første. Så får det heller være at landbruksminister Sylvi Listhaug mener at et «godhetstyrani rir Norge som en mare» og at det trengs et hardt oppgjør med dette.

Gud, så naiv du er! tenker du sikkert nå? Det er helt ok. I Norge har vi det så bra og fritt at vi nesten kan kalle hverandre hva det skal være. Bare ikke rasist. Måtte Gud forby.