Frihet, likhet og brorskap?

 

Jeg sitter og ser «God Morgen Norge» på TV2 der råd om juleblomster og små hyggelige innslag fra hytta til tv-kokken Wenche blandes i en salig smørje med terrorbilder fra Paris. Det oversminkede nyhets-ankeret bruker ord som «krig» og «unntakstilstand» i den franske hovedstaden mens TV2’s kamerateam løper om kapp med tungt væpnet politi for å få det siste av det siste fra Paris.

Vel, nå er jo TV2 kåret til «best i klassen» når det kommer til å dekke terror, mens NRK gikk på en smell og sendte dramaserie da hele Frankrike sto i brann i forrige uke. Nei, jeg mener ikke å harselere med at folk blir skutt i konsertsaler eller mens de sitter på kafé, men jeg synes norske medier, da særlig reklamerfinanisert fargefjernsyn bør roe seg litt ned. Det er Frankrike som lider, ikke oss. Ei heller er det krig der. Det er når bombeflyene slipper bomber ned over Syria og dreper sivilie at man kan kalle det for krig.

Jeg skal ikke mase om at dekningen av terroren i Paris ikke står i forhold til hvordan terror andre steder dekkes fordi det ligger i menneskets natur å engste seg mer for det som er nært. Paris er nært. De fleste av oss har et forhold til byen. Jeg har selv bodd der, og jeg har sluttet å telle hvor mange ganger jeg har vært der. Og i alle de årene, mer enn førti, jeg har frekventert Paris har jeg sett den endre seg. På 80-tallet var den et stort «cruiseskip» der champagnen fløt da jeg vanket på de hippe klubbene i Rue St. Anne. Nå er den blitt kaldere og mindre gjestfri.

Hege Storhaug (HRS) skriver i en kronikk i Bergens Tidende i dag at hendelsene i Paris er «begynnelsen på slutten» for Frankrike. Det er jeg helt uenig i. Selvfølgelig er deler av Paris og Frankrike mer radikalisert, men Hege Storhaug hopper som vanlig glatt over alt som den mørkeblå politikeren J le Pen og datteren Marine le Pen har bragt til torgs av hat og mer splittelse.  Og vi må heller ikke glemme at ute i drabantbyene bor en del av befolkningen som er franske statsborgere, men kommer opprinnelig fra koloniene. Mange av disse føler på et utenforskap. Men for Frankrike er de «kjekke å ha» for å utføre drittarbeid som franskmennene ikke gidder å gjøre selv. Litt som hvordan Norge også bruker grupper av sine innvandrere.

Jeg tror Paris og Frankrike kommer til å greie seg. Verden er i forandring. Den «gamle verden» som vi er vant med er i ferd med å forsvinne, og det gjør vondt når historien blar om. Men jeg bekymrer med for alel disse som kun sprer negativitet men ikke kommer opp med en eneste løsning. Man hyler opp om at folk må integreres, men samtidig gjør man alt for å holde folkegrupper nede.

Jeg tenker på Per Sandbergs utspill i Klassekampen i dag der han mener vi skal sette inn alt av militære og økonomiske resurser for å bekjempe IS. Tenke seg til, et parti som vanligvis engster seg mørkeblå for at flyktningene skal ødelegge velferden for våre barn og barnebarn med et trylleslag vil utløse penger når vi snakker krig? Frihet, likhet og brorskap er store, fine ord. De er vanskelige å leve etter. Særlig når de skal gjelde for de vi ikke liker, for ikke å si er livredde for, uten å ane hvorfor. Kanskje lille Norge trenger å intergres litt i verden? Og til TV2, det som skjer i Paris er ikke krig. Ikke et realityshow heller.

En fri verden, et fritt samfunn vil alltid ha en viss risiko i seg. Vi kan ikke beskytte oss mot alt. Men om friheten vår skrenkes inn vil vi miste mye av det vi i dag tar som en selvfølge. Vi kan ikke unngå å føle oss litt redde i en konsertsal, i en folkenge oa. Jeg er alltid litt redd. Det skal man være. «Bare en dåre frygter ikke for sitt liv» leste jeg et sted.

Hold rundt hverandre nå. Hold hardt.

 

 

Advertisements

En kommentar om “Frihet, likhet og brorskap?

  1. Tanken på paris og hva som passerer gjennom hjernen de siste dager, får meg faktisk til å tenke på sandberg og en del andre som uttaler seg om IS etc.navlebeskuelse og redsel muligens. Men ingen plan for hvordan vi skal fortsette å jobbe sammen med våre nye landsmenn for skape et samfunn så vi ikke vil oppleve det samme som paris og flere andre steder har gjort. Vi kan ikke bare tenke på saken når en katastrofe inntrer. Hver dag og hele tida bør tankene sveipe innom hva vi kan gjøre . Når vi møter naboen fra AFGHANISTAN eller andre land som har vært plaget av forfølgelse og livsfare, bør vi tenke på om det er noe jeg kan si eller gjøre forat hun/han går fra meg med et smil og føler glede over å møte denne dagen i Norge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s