BYGDEDYRET STRIKES AGAIN

Jeg bor i en liten by i Nordland. Byen ønsker å bli større. Den vil at flere mennesker skal flytte dit. Alle vil gjerne bli større, om du da ikke har et ønske om å være så liten som mulig. Noen ganger kan jeg mistenke at min lille by for øyeblikket lider av voksesmerter, eller at den ikke helt forstår hva det innebærer å bli en større by. Ja, vi snakker flyktninger som slett ikke alle ønsker velkommen.

Min lille by har også sin egen avis, slik mange små byer har, enn så lenge. Og små aviser i små byer vil også gjerne bli større, i det minste overleve, og da er klikkhoreriet en enkel, dog panisk ting å gripe til for å få smør på brødskiva for seg selv og sine ansatte. Nei, min lille lokalavis er ikke verst i klassen, selv VG og Dagbladet gjør det. Til og med den gamle Frognertanta Aftenposten griper til vulgære redningemanøvre for å holde seg flytende.

Men hva med sakligheten? Eller sannheten, om du er opptatt av slike bagateller i en tid da det ene medieskipet etter det andre grunnstøter mot lenge varslede isfjell. For kvalitet viker lett for pris, og innholdet blir der etter. For tiden er selv nyhetene under «trygt, kjapt og billig-merkelappen». Hvem vi ansette eller beholde en dyktig voksen gravejournalist når et sultent ubeskrevet blad på 25ish kan gjøre det billigere og kjappere med noen klikk på Google og Wikipedia?

Jeg skal ikke henge ut egen avis. Jeg er glad i den. Det er lov å feile, lov og slumse litt med å ikke passe på kommentarfeltet der gørra til tider renner (som i alle aviser). Men når man lager en sak om at unge asyl-søkere har vært i Coop-butikken og kjøpt nye brødkniver og skrekk-ryktene begynner å svirre i bygda krysser man en grense som er et bygdedyr verdig. For en avis skal ikke bruke sladder som fakta, eller lage en sak som insinuerer at det å kjøpe kjøkkenustyr er en fare for barnefamilier i nærområdene. Ingen ville reagert om jeg hadde kjørt en stor kjøttkniv på Coop. Og en kniv er ikke et våpen før den brukes som våpen.

I forrige uke slapp samme avis gjennom et lesebrev som var langt over grensen til hva en avis med presseetikken i behold ville ha trykket eller nettlagt. Teksten innholdt faktafeil og grove karakteristikker av flyktninger, og fikk etterhvert et kommentarfelt som ikke akkurat kan kalles musikalsk.

Ok, jeg vet at mange nå tenker at jeg ikke respekterer ytringsfriheten til disse som føler for å lette på trykket i tråder under avisartikler. Det gjør jeg. Og mange mener kanskje at jeg knebler ytringer. Det gjør jeg ikke. Det er lov å være uenig, men det er ikke lov å skrive hva det skal være.

Bålet brenner over hele Europa. Og det er synd at pressen haker på og heller mer brennstoff til flammene. Men hva gjør man ikke for å selge aviser? Det er så man kan høre bygdedyret kroe seg over tastaturet. Bygdedyret finnes ikke bare på bygda, jo større by, desto større blir dyret. Og farligere.
Det er liksom litt lettere å få øye på det på Coop’n i Bjerka.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s