På gullstol inn i Norge?

Ingen skal bæres på gullstol inn i Norge, sier Sylvi Listhaug til pressen. Ok?

Kjære Sylvi, her er noen spørsmål:

Du sier at for å få permanent opphold etter fem år må asylsøkerne ha skaffet seg egen bolig. Vil du legge til rette for at folk som ikke har oppholdstillatelse her i landet får lån i norske banker for å kunne kjøpe seg bolig?

Du sier at asylsøkere må dokumentere at de kan forsørge seg selv og må ha gjort det i minst tre år. Vi asylsøkere få skattekort i Norge selv om de ikke er innvilget opphold? Jeg håper det, for ellers må de jobbe svart, og da er de kriminelle, og slik kan vi jo ikke ha det her i dette landet?

Du sier at asylsøkere må kunne snakke og skrive norsk. Vil du og regjeringen legge til rette for at de kan få undervisning, og hva er planen for dette? Eller er det asylantene som har 700 kroner i måneden som lommepenger som skal bekoste dette selv?

Og vil alle etniske nordmenn som ikke behersker eget språk bli trukket i lønn eller trygd? For du vet Sylvi, det er faretruende mange som ikke kan skrive norsk i disse dager.

Du sier at de må bestå en prøve i samfunnskunnskap.
Hva er det de må vite for å kunne bestå testen som gode nordmenn? Snakker vi kunnskap om kultur, religion, trafikkregler, jeg undrer?

Og til sist:

Hvorfor er det ikke et eneste forslag om integrering i dine siste postulater til verden?

For du skal jo sørge for at mennesker som skal være her fortest mulig blir som oss, skal du ikke?

Og by the way, hvem er vi? Hvem var vi, og hvem skal vi bli? Og en siste ting jeg lurer på er: Hva er en norsk verdi?

Selv kirken er du ikke fornøyd med.

Du sier at den må bli mer konservativ. Vil du at den skal ta seg selv tilbake til en tid da kvinner måtte ta på seg skaut for å komme inn i mannsbastionen som den norske kirke var? Det håper jeg ikke, for da ville den jo ligne på kirkesamfunn og religioner du er som reddest for skal få feste her i landet. Jeg savner litt logikk Sylvi.

Ha et godt nytt år.

Advertisements

Skål, det er jul!

Etter at jeg sluttet å drikke alkohol for en del år siden hender det av og til at folk tar kontakt og lurer på hva de skal gjøre for å ta seg selv ut av uføret de har havnet i.

Jeg har bare et svar: Du må slutte å drikke!

Det finnes ingen snarveier, ingen omveier, ingen «kan jeg ikke bare drikke litt» løsninger. Korken på flaska, og se deg selv i speilet. Det er tøft og det er vondt, og det tar tid, men det hjelper. Etter noen måneder, kanskje år som hudløs og full av nerver våkner du en dag og finner deg selv foran speilet, og du spør deg selv: Hvorfor gikk jeg på krykker i så mange år når jeg er sterk nok til å gå på egenhånd uten Vinmonopolets hjelpemiddelsentral?

Jeg var, i følge ekspertene, ikke alkoholiker, men jeg drakk for mye i perioder og fikk nerveproblemer av det. Jeg trodde jeg måtte ta meg en drink eller noen glass vin for å tørre å gå ut, at jeg ble gøyere av det, at folk ville like meg lettere.

Etter at jeg tok vekk alkoholen i livet mitt har jeg erfart at jeg er vel så morsom, får gjort mye mer, og er bedre likt av de som gidder å prate med meg. For det er ikke lett å være edru på fest når alle roper til hverandre selv om de sitter ti cm unna. Det er også ganske klissent å motta så mye følelser fra folk som forteller deg hvor glad de er i deg og hvor mye de egentlig setter pris på deg. Så etter noen timer sniker jeg meg høflig og stille ut eller finner noen andre edru å snakke med, for de finnes på alle fester.

Skål, det er jul! Man må vel få unne seg litt ekstra i julen?

Jeg ser at i aviser og på sosiale medier skrives det mye om fyll og julefeiring. Julen er liksom litt hellig. Da skal det være fred på jord, familene skal møtes, og alt vondt skal legges bort etter at Sølvguttene har sunget julen inn osv. Men slik er det jo ikke. De fleste familier har lik i lasten. Vi er bare mennesker, knapt nok det, også i julen. Og mange vonde følelser dukker opp. Og så går det galt. Fyll i julen er ikke verre enn ellers, den ser bare grellere ut fordi scenografien er så vakker, og forventningene så store. Ingen blir alkoholikere eller drikker for mye bare i julen, grunnlaget er lagt på forhånd.

Vi snakker alt for lite som rusmisbruk og alkohol ellers i året. Vi er redde, det er ubehagelig, de aller fleste av oss er berørt. Vi kjenner alle noen som skifter personlighet i fylla. Vi gjør det kanskje selv.

Det er så ømtålig dette temaet, så vi lar være å si noe. Vi håper at det skal gå bra. Men en som drikker trenger å få motstand. Han eller hun trenger å få vite at slik oppførsel ikke er akseptabel. Og den som drikker trenger hjelp. Ikke av familie eller venner, de trenger hjelp av profesjonelle. Og det er ingen vits i å kjefte på fulle folk.

Ønsker dere en god jul.
Mat og drikke. En god samtale? Myke blikk. Vi møtes for å ha det hyggelig. De færreste av oss er opptatt av gaver, i hvertfall ikke de jeg kjenner. Ingen av oss tror på julenissen, og vi vet at det er først og fremst næringslivet som tjener på julefeiringen.

Men det er noe med den stjernen som ledet de tre vise menn fram til den stallen der det lille barnet ble født. Jeg tror ikke på den,men det er en fin fortelling. Vi trenger alle en stjerne som kan lede oss gjennom livet. Hvordan den ser ut og hvor den er er ikke så viktig. Den kan være nærmere enn vi tror. Jeg fant min. Meg selv. Det var et hyggelig, dog overraskende møte. Jeg mener ikke å være arrogant, men de fleste av oss er mye bedre mennesker enn vi tror.

Selvangivelse, siste søndag i advent.

Siste søndag i advent.

Solen er i ferd med å snu, tidlig morgen her i dette huset vi døpte Tusenfryden da vi flyttet inn for et år siden. Noen morgener er dette litt pompøse navnet i største laget, andre morgener akkurat passe. Nå, på siste søndag i advent sitter jeg her. Kaffe og stillhet, min kjære sover, og en katt krysser snøen der ute. I dette blå morgenlyset kjennes navnet på huset helt rett. Et nytt år er også på trappene. Hva vil det bringe av sorg og glede? Og hvordan gikk det som snart er over? Hva gjorde jeg rett, hva gjorde jeg galt. Det er tid for selvangivelse.

Jeg er en stor forbruker og produsent av ord, på jobben og i livet ellers. På scenen fremfører jeg andres og egne ord. På bloggen mener jeg mye. Men hva gjør jeg? For det er verken ord eller tanke som teller, det er handling. Eller ord kan telle, de kan både lege og trøste, og de kan såre og gjøre stor skade. Jeg blir mer og mer nøye med hvilke ord jeg bruker. I disse dager glemmer mange vekten av ord. Også jeg. Debattene går harde, det er for eller mot. Og venner blir uvenner, familier splittes. Emnene som ikke kan snakkes om ved middagsbordet blir fler og fler. Ja, demokrati er lettest når alt fungerer. Men når vi utsettes for press blir vi avslørt som den vi er. Så hvem er jeg?

Min agenda i alle debatter er at jeg hater stigmatisering. Vi vil alle bli sett og verdsatt som de unike individene vi er, men tross det har vi lett for å stigmatisere mennesker. Vi har våre små eller litt større fordommer mot mennesker. Jeg kan kjenne på dem av og til. Jeg kan ha fordommer mot en kvinne som driver sitt personlige korstog mot islam, og da kan jeg glemme at også hun er et menneske som har krav for respekt som individ. Jeg kan også se ned på mange politiske motstandere og kalle dem for idioter. Jeg blir ikke et større menneske av slike tanker, jeg krymper, min verden krymper. Alle mennesker har krav på respekt. Alle mennesker er like mye verdt. Og in the end dømmes vi etter hvordan vi behandler de som ikke kan gjøre noe som helst for oss. Men alt for ofte er vi, jeg, taktikere og gjør det som lønner seg for oss. Vi lærer oss spillets regler og spiller det så godt vi kan. Eller spiller rollene våre, om du vil kalle det det.

Her i denne morgentimen tenker jeg at livet er vakkert. Verden går sin skjeve gang. Det har vært et heftig år der ute, men jeg tenker at jeg aldri skal slutte å tro på det gode og det å gjøre godt. Klisjeer er det muligens, og ingen kan redde hele verden, men alle kan gjøre litt, og jeg tror at alt dette lille kan bli noe stort. Om vi alle glemmer å gjøre de bittesmå gode tingene er vi ute og seiler. Nå tenker jeg at noen av mine «fiender» sitter meg et skjevt smil rundt munnen fordi denne tektsten er litt følsom, luftig og ikke akademisk. For det er mange der ute som er opptatt av dette tyranniet av godhet som legger seg som mektig vaniljesaus over oss alle. Vel, jeg er ikke helt der at fjær daler ned fra himmelen, men noen morgener gjør deg litt hudløs. Som denne, her jeg sitter og ser lyset langsomt kommer opp over fjellkammen. Ser mitt kjente fjell bøye hodet i havet, som en trøtt hest som drikker vann.

Noen morgener er også trygge og lette som dundyner. Denne er slik.

Vi gjør så godt vi kan av og til, og noen ganger gjør vi ikke det. Så vi kan bli bedre. Det er det som er å være menneske. Ingenting i livet er skrevet i stein. Nå gir jeg meg før språkblomstene tar livet av hele denne teksten 🙂 Men livet er en kjisje. Det er derfor det er så mange som lever det.

Kjære venner, lesere, mennesker, ha en god jul og et godt nytt år. Jeg har alltid sagt at et sted i verden står et hus og venter på meg. I fjor tror jeg at jeg fant det. Tusenfryden.

(Bildet over er ikke Tusenfryden)

RØDKÅL OG HJEMMELAGET LYKKE.

Jeg kan ikke blogge om politikk, krig og fred og sånn hele tiden, så her er en blogg om rødkål.

Ikke skal jeg påstå at alt er hjemmelaget her i huset, men rødkålen slurves det ikke med i juletiden. De skal lages fra bunnen og putre på ovnen i mange timer.

Slik gjør du:

Snitt en rødkål eller to i tynne strimler, snitt en rød løk eller to, hakk en kinesisk hvitløk og 2 epler og ha alt dette i ei gryte sammen med 2-3 teskjeer karve, en skvett rødvin og 2-3 spiseskjeer tyttebærsyltetøy, litt honning, salt og pepper. Kok opp og la putre på svak varme i tre timer. Pass på at den ikke koker tørr. Ha gjerne i en klatt meierismør, det er jul, og rødkålen blir blank og fin.

1-2 rødkål
1-2 rød løk
2 epler
1 kinesisk hvitløk eller to fedd vanlig.
2 ts karve
2-3 sp tyttebærsyltetøy
1 skvett rødvin
salt
pepper
smør
litt honning

Denne kan fryses.

God jul. Og husk, lykken er hjemmelaget 🙂

Norske verdier og sånn…

Nyslått minister Sylvi Listhaug mener at den norske kirken er gjennomsyret av sosialisme. Om jeg skal tolke henne rett er statskirken blitt venstrevridd og det liker hun dårlig. I klartekst sier hun at kirken bør bli mer konservativ, og den bør heller ikke blande seg inn i politikk. For hva har biskoper med oljeboring i Lofoten å gjøre? Og hvorfor skal Norge plages av et godhetstyranni med prester og andre geistlige i frontlinjen?

Slik jeg ser det er det et etterlengtet sunnhetstegn at kirken går foran i kampen for godhet og inkludering. At integreringsministeren ikke liker det er et stort problem.

Bør kirken bli mer konservativ? Hvor konservativ vil Listhaug at kirken skal bli? Skal vi tilbake til den tiden da en kvinnelig prest, for ikke å si biskop ville være utenkelig? Skal vi sette kirken mange tiår tilbake der kvinner måtte dekke til håret med skaut og sitte oppe på galleriet i en mannsdominert bastion? Da ville jo den norske kirken i så fall ligne på ekstreme religioner som Listhaug&Co frykter skal få feste i kongeriket Norge. Vil Listhaug at kirken skal bli mer fundamentalistisk?

Hva er en norsk verdi? Finnes det noe som heter en norsk verdi? Nei, det tror jeg ikke. Vi har universelle verdier. Vi har godhet og medmenenskelighet. Vi har høflighet. Vi har empati. Alle disse er viktige for at et samfunn skal fungere. Men slik Listhaug nå fremstår virker det som om hun er litt forvirret når det kommer til hva som er gode kristne verdier her til lands. For hun repeterer til det kjedsommelige at alle som kommer hit skal forholde seg til våre verdier. Men hva våre verdier er kan hun ikke si med klartekst bortsett fra at folk ikke må terrorisere andre med sin egen godhet.

Kultur er i stadig forandring. For femti år siden ville ikke Sylvi Listhaug kunne vært minister. Nå kan hun det fordi noen har gått foran og trosset tradisjoner og utfordret det vi har ment at våre verdier er. Feminisme handler om at alle skal få være den de vil være. Det kan resultere i at kvinner og menn tror at slik det er nå har det alltid vært, og at feminisme ikke er noe å bry seg om, at de glemmer alle kampene som andre har kjempet, eller tror kamper er vunnet for evig tid. Man kan også mene at å mase om eller gjøre et stort nummer av at folk er homofile er unødvendig sludder, for selv har de ikke noe problem med det, og det er verdens mest naturlige ting. Dette er selvfølgelig fordi noen også har gått foran og tråkket opp stiene for de som skulle komme etter.

Vi er mange som er glade for at den norske kirke myker opp sine holdninger og blir mindre konservativ. Det synes altså ikke vår nye minister som skal jobbe med integrering. Hun mener at kirken er full av farlige sosialister som er med på å rasere den norske velferden. Hennes evangelium er ikke godhet, men innstramming. Men jeg tror dette går bra, ikke på grunn av henne, men på grunn av det norske godhetstyranniet, for når det reiser seg er det ikke til å spøke med. Folket har kommet for å bli, ministre kommer og går. Og slik skal det være.

Det er oss det er synd på.

Jeg sitter og hører på den nye innvandrings og integreringsminister Sylvi Listhaug snakke på radioen. Hun sier at Norge står foran en enorm utfordring. Tredve tusen flyktninger har kommet til landet i løpet av året, og nå skal det strammes inn på alle fronter. Alle som bare er «lykkejegere» skal sendes ut, og de som får opphold skal det stilles mye strengere krav til. Det er vel og bra, men Listhaug får det til å høres ut som om vi ikke har stilt krav til disse før, og at dette er noe som skal starte med hennes inntreden i justisdepartementet. Sylvi Listhaug er «ydmyk» foran denne så viktige oppgaven, kvitrer hun. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at hun kommer til å levere.

Den nye ministeren har tidligere sagt at hun mener vi er utsatt for et godhets-tyranni fra mennesker som mener at vi skal slippe inn så mange som mulig til dette landet. Hun har også snakket ned paraden som homofile går i hver sommer, og hun tror heller ikke på menneskeskapte klimaendringer, hun mener de er en konspirasjon bare for å innføre flere skatter og avgifter. Så flyktningene kommer neppe til å bli tatt på med silke-handsker. Listhaug er en dyktig politiker, snakker som en maskin, og tar ikke et øre for å avbryte alle som sitter i hennes nærhet når hun er i debatter, helt på høyde med sine mannlige kolleger med andre ord.

I dag har hyllesten av henne eksplodert på nettet.
Kommentarfeltene flyter over av hurra-rop for den unge damen fra Sunnmøre som også har markert seg som billig-ribbas våpendrager, for Listhaug tenker på de fattigste, men også på de som sitter i fengsel. Hvorfor ikke servere svineribbe til alle som soner, de fleste er vel muslimer? (Den siste setningen er min kommentar, ikke sagt av Listhaug)

Selvfølgelig er Sylvi Listhaug rett dame på rett sted. Nesten alle i regjeringen vil stramme inn. Det hjelper lite hvor mye Krf’s Hareide sutrer og sier at «Nå er det nok!» for Frp har flyttet asylpoltikken mye lengre til høyre enn noen kunne forutse. I disse dager kan f. eks AP si ting om flyktninger som ville vært uhørt for ti år siden. Sakte men sikkert har Frp gjort det comme il faut å være «sunn skeptiker» selv om det man ytrer tidligere ville blitt sett på som ren rasisme. Rasisme er forøvrig nesten utryddet i Norge i følge de som er utdannet ved «livets knallharde skole».

Så Listhaug er en gavepakke for alle som mener at det er oss det er synd på og ikke de som flykter fra krig. Og Listhaug&Co vil etter alle solemerker fronte et ensidig regnestykke i alt som handler om flyktninger. De vil kun snakkes om kostnader, ikke gevinst. De vil tviholde på den dårlige stemningen i det norske folket for alt det den er verdt for å kunne stramme inn å mye som mulig.

Derfor er det viktig at vi som møter flyktningene i det daglige livet tar i mot dem som det de er, nemlig mennesker på flukt. At vi åpner hjerter og dører for dem, ber dem inn i fellesskapet.. For for Listhaug er de kun en kjempeutfordring, og det er hennes nye oppgave å redde kongerikets velferd fra den sikre undergang. Men hun ber også om at disse som er en stor utfordring må bidra. Vil ikke det i så fall føre til gevinst og vekst?

Jeg gleder meg til å følge arbeidet hennes. Se at hun sørger for at de får seg bolig, norsk skattekort og mulighet til å delta i arbeidslivet. For det er jo det som er å bidra, er det ikke? Og mange kommuner trenger folk, og folk skaper liv og muligheter eller? Så bra Listhaug, ingen skal sitte passiv på et mottak år ut og år inn, jeg kunne ikke være mer enig. Men i dag snakket du mest om å bli kvitt folk, ikke innlemme dem i fellesskapet.

Gratulerer med en ny nøkkel i nøkkelknippet.
Det finnes i skrivende stund 60 millioner mennesker som ikke har en dør å låse opp, og fansen din i kommentarfeltene mener at alle disse har tenkt seg hit til stakkars Norge. Kan du ikke begynne med å fortelle dem at det har de nok ikke tenkt, for som nyslått minister kan du ikke holde deg med alt for mange nyttige idioter?

Det er selvfølgelig klart at 30 000 mennesker til Norge på kort tid medfører utfordringer. Men bare utfordringer? Det går jo an å lete etter lyspunkter også, gjør det ikke? Eller er man naiv om man ikke ser kun svart på dette? Men Listhaug er smart, hun vil ikke komme med nyanser på en dag som denne, utskiftninger i sittende regjering handler om å posisjonere seg for valget i 2017. Og på ny taburett sitter en nyslått fiskeriminister. Han heter Per Sandberg. Nå skal han kysten rundt på stemmefiske. Så får vi se om hans sedvanlige dobbeltkommunikasjon ender med kaos og mølje.

Man sletter da ikke en venn?

Etterhvert som sosiale medier finner sin form i dagliglivet blir folk litt mer vant til å håndtere sine egne platformer på nettet. Mange av oss har også begynt å sette grenser for hva og hvem man vil ha nær seg.

Jeg vet at mange har slettet meg eller sluttet å følge meg av grunner jeg ikke er sikker på. Det kan være at de synes jeg maser for mye om politikk, krig og fred og sånn, eller at de rett og slett ikke orker å se det jeg poster på sidene mine. De er i sin fulle rett til det, samme hvilken grunn.

Jeg sletter sjelden «venner» fordi de poster mye. Men i det siste har jeg begynt å «rydde» på egne sider. Å slette en «venn» er en todelt ting. Burde jeg ikke tåle hva andre skriver, og tør jeg ikke ha folk nær meg som ikke er enig i det jeg selv mener? Jeg tåler at folk er uenige med meg, og jeg sletter aldri noen fordi de mener noe annet enn det jeg mener. Og det skal ganske mye til før jeg sletter eller blokkerer en «venn». Men ja, jeg har slettet min egen søster. Det var ingen annen utvei.

Jeg ser at noen her inne mener at når man sletter venner har man ikke respekt for ytringsfriheten. Det synes jeg er tull. Folk kan ytre hva de vil for meg, men jeg vil bestemme selv hva jeg vil ha av andres ytringer på egne sider.

Men stort sett mener jeg at folk får være som de er, og mene hva de vil, men jeg setter grensen ved helt klare rasistiske utspill. Og jeg advarer på forhånd. Om du skriver mer av den sorten vil jeg ikke ha deg her, ok? Og om de ikke gir seg, så er det rett ut.

Så er det noen som mener at rasistiske mennesker trenger motstand. Det er mye mulig, og jeg gir mange veldig mye motstand. Noen ganger nytter det, og andre ganger er det nytteløst. Det er disse jeg gir en tupp bak og sletter. Men for å konkludere, jeg kan ikke nekte noen å være rasister, men jeg vil bare ikke ha dem på brødskiva til frokost når jeg logger meg på.

At folk mener jeg er en politisk korrekt drittsekk som bare vil ha folk som digger meg på egne sider er greit. At jeg er en frekk fyr som ikke respekterer at vi har ytringsfrihet i Norge er også greit, selv om jeg synes folk burde bruke denne friheten til andre ting enn å sette verdi på mennesker eller spre grunnløs frykt og paranoia.

At folk kaller meg ei naiv SV-fitte som ikke skjønner at landet mitt er i ferd med å tas i fra meg kan jeg også leve godt med. Men når folk begynner å true meg er det nok. Og det har hendt noen ganger. Det har vært så kraftig at jeg har blitt redd når jeg har blitt truet av mennesker som ikke respekterer min rett til å ytre meg.

Jeg er tålmodig. Jeg sletter deg ikke bare fordi du sier at vi i SV er noen naive kødder. Jeg sletter deg heller ikke fordi du er uenig med meg politisk. Men når du legger ut en ytring om at alle flyktninger er økonomiske lykkejegere er det nok. Da er du ikke en sunn skeptiker, da er du rasist, og vi er ferdig snakka. Så kjip og politisk korrekt er jeg. Og så går jeg i meg selv og lurer på hvorfor jeg i det hele tatt la deg til som venn, for jeg kjenner deg jo egentlig ikke. Slik er det ofte på det iskalde nettet.

God Jul i stuen.

Den lille piken med fyrstikkene.

På mormors fang, med kinnet mot hjertet hennes. Den jevne rytmen, duften av liljekonvall. Bestemorfanget, den himmelske freds plass der ingenting ondt kunne nå meg. Den myke stemmen, som en lett bris en sommerdag. Den lille piken med svovelstikkene. Et eventyr. Og den formanende milde stemmen: «Folk er folk gutten min, husk det.»

Eventyet har brent seg fast.
Jeg vet ikke, leser noen dette for små barn fremdeles? En liten pike, uten sko, med frosne føtter i en tom gate på årets siste dag. Hun solgte fyrstikker. Ingen ville kjøpe, og bak de opplyste vinduene, der inne, tente lys og duften av stekt gås, svisker og fløtesaus. Men hvorfor, spurte jeg mormor, hvorfor slapp ingen henne inn i varmen? Hvorfor lot de henne fryse ihjel? Fordi da hadde det ikke vært et eventyr, sa mormor, og da hadde vi jo ikke lært noe, for vi Må alltid åpne og slippe de som fryser inn i våre varme rom. Gi dem mat og trygghet.

Et eventyr bare? Hva lærte vi? Norge?

Nå har den lille piken flyttet ut av eventyret. Hun sitter utenfor på våre fortau, utenfor våre vinduer. Vi orker ikke å se. For hun er ikke lenger bare én, hun er så mange. Og vi trekker for gardinet og snur oss vekk. Går inn i kjøkkenet, smaker til sausen, sender en tanke til hun der ute, vet at, skulle vi ikke, burde vi ikke? Men vi kan jo ikke slippe en fremmed inn? Tenk om hun ikke er ekte? For mange av disse er jo ikke ekte, det er fiksjon, som i eventyret? Så vi ikke at hun nettopp snakket i en dyr mobiltelefon? Fattige, ekte tiggere har vel ikke telefon? Hvem ringte hun til? En bakmann?

Å! roper gjestene når kalkunen bæres inn. Rosenkål og erter, mandel i grøten. Hvem får den i år? Håper det blir en av barna. For vi gjør dette for barna. Jul og nyttår er barnas høytid? Vi voksne er så trette og mette her vi sitter på soldekket og skammer oss over at vi ikke kjøpte like dyr gave i retur til den vi egentlig ikke er så glad i lenger.

Vertinnen gløtter ut gjennom gardinet, jo, hun sitter der ute ennå. «Det er forferdelig» sier hun plutselig. Alle glassene stivner i luften, rommet stilner, alle ser på henne. Hva er det som er så forferdelig, spør stillheten. «Ingenting» sier hun. For hvem vil ødelegge den gode stemningen på årets siste dag? Hun har prøvd før, snakke om «disse», men det falt ikke i god jord. Vi kan ikke redde hele verden, sier mannen hennes og snur seg og sovner. Ikke hele, tenker hun der hun ligger lys våken, bare min lille bit. Og om alle reddet litt..?

Om natten står hun ved sengen, ser på barna som sover med røde kinn. Jevn pust. Hun brer dynen tettere rundt dem, tenker at uten dem, hvem er hun da. På vei inn til seg selv gløtter hun ut igjen, ut i den tomme gaten. Det snør stille. Det lyser fra en enslig gatelykt. Den lille piken sitter der fremdeles, eller gjør hun ikke det? Hun blunker. Nei, hun er borte. Hun går inn til seg selv, synker ned i putene og tenker på alt hun ikke rakk til jul. Men hvorfor gikk hun ikke ut til den lille i snøen? For man trekker ikke for gardinene når man har mye mer enn det man trenger selv? Dekker man ikke på til en ekstra?

Og i den drømmeløse søvnen holder hun armene rundt seg selv. Slik vi alle gjør. Om natten, her på kongeskipet som seiler mot angst og uforutsigbarhet mens gardinene er trukket for og vi snur oss vekk fra verden der ute mens trollene brummer i fjellet: Seg selv nok, seg selv nok.

SOPHIE ELISE, EN ROLLEMODELL?

Jeg er blogger, jeg er en voksen mann, jeg blogger om krig og fred og sånn, ikke om klær og sminke. Jeg har en stor menighet som følger meg, de fleste fra venstresiden, og noen fra høyresiden som følger meg mest for å korrigere meg når jeg «trår feil», som de kaller det.

Noen ganger blir den venstrevridde menigheten forvirret og sur fordi jeg skriver noe de ikke forstår eller er helt enig i. Og da kan det hende at noen forteller meg at jeg er en rollemodell, at jeg har stor påvirkningskraft og derfor må være nøye med hva jeg skriver. Jeg må f. eks ikke kritisere en kvinne for hvordan hun ser ut eller for hva hun har på seg, selv ikke når det handler om å underbygge meningen i teksten, og ikke for å mobbe den jeg skriver om.

Når du blogger stikker du hodet fram, det er høyst frivillig, og du må tåle det som kommer av hets. Er du en fri penn så er du en fri penn, men det er ikke gøy når folk forteller at de ønsker deg død, at du bør settes på en planke midt ute på Middelhavet for å drukne.

Men jeg vil gjerne tenke litt høyt rundt dette med rollemodeller.

Sophie Elise fikk forleden så hatten passet av journalist Anki Gerhardsen i en artikkel i Journalisten. Gerhardsen mente at Sophie Elise var en farlig rollemodell fordi hun har tatt skjønnhetsoppersjoner osv. Ok, den rosa bloggeren ser ut som noe du kan vinne på tivoli eller kjøpe i en lekestøysbutikk, om man velger å være ondsinnet, men jeg mener at hun nødvendigvis ikke er dum eller farlig av den grunn. Når hun åpner munnen er slett ikke alt hun sier bare svada. Det kan jo også hende at hun får noen av sine jevnaldrende til å tenke på krig og fred og sånn selv om hun ikke skriver det i flotte veldfunderte og intellektuelle vendinger?

Og hun kom raskt med et motsvar til Anki Gerhardsen der hun forteller at hun også har følelser, at hun blir lei seg, at hun gråter seg selv i søvn, eller ikke finner søvnen i det hele tatt, ofte. Vel, jeg forstår Anki Gerhardsens poeng, men jeg kan komme på mange kvinner jeg ville gått etter før jeg tok denne piken fra Harstad.

Vi oversvømmes av photoshoppede kvinner i media. Voksne kvinner som er ved sine meningers mot. Mange av dem har fikset på både ansikt og kropp. Er dette ok så lenge man ikke blogger om det? Jeg trodde feminisme handlet om frihet til å være den man vil være? Tar jeg feil? I høst gjestet Pamela Andersson Skavlan og da så jeg at mange av landets mest markante kvinner gikk ut og mobbet henne på Twitter. Hvorfor det? Tåles det ikke at en kvinne er blond og har en fortid som såpestjerne og noen år senere plutselig jobber for dyrs rettigheter?

Selvfølgelig er det weird at unge jenter i sekstenårsalderen ønsker seg nye pupper og rettere nese til jul, og det er kanskje sykt. Sophie Elise blogger om mye, og mest om sin egen reise inn i det vanskelige voksenlivet. Å ta henne er som å tråkke på en blomst som ikke helt har vokst seg ferdig. Jeg synes nok en voksen kvinnelig journalist kunne ha trådd litt varsommere her, ikke vært så syrlig og hard.

For er f. eks Hanne Nabintu Herland en god rollemodell selv om hun ser ut som hun kommer fra Disneyland? Er Siv Jensen en god rollemodell som en av våre mektigste kvinner, men ikke sier et ord om feminisme? Hvorfor går man ikke ut og stiller henne noen kritiske spørsmål? Hvor er de sterke kvinnene i Erna Solbergs stab? Slik kunne jeg holdt på.

Og helt til slutt. Når den blogger blir angrepet på en slik hard måte tror jeg det ligger en redsel for bloggerens makt i bunnen. For alle journalister vet at redaksjoner nedbemannes, fler og fler ansatte blir overflødige, og bloggerene ruler den offentlige samtalen. Det kan for mange fremstå som høyst irriterende.

Jeg skulle ønske pressen var litt modige og ikke bare var klikkhorer og gikk for de intervjuobjektene som får flest av den sorten. At Anki Gerhardesen tar en rosa blogger er en sikker vinner i så henseende. Som hun selv sa på egen Facebookvegg: Det har vært en mediedag uten sidenstykke, og for første gang har jeg møtt de ekte nett-trollene.

Vi som blogger lever med dem hver eneste dag Gerhardsen.
Og noen av oss tar oss ikke engang betalt for det.

ER VI BARE UNDERHOLDNINGSMASKINER?

Jeg mener å se en stor feighet blandt norske kunstnere. Min egen stand, skuespillerstanden er nesten fraværende i den offentlige debatten. Det meste er «meg og rollen min-statuser» – ellers er det svart hav fra oss som mener å ha som vår hovedoppgave å speile virkeligheten eller aller helst kle av den.

Jeg er til tider slik selv. Taus. Jeg orker ikke. Jeg tør ikke. Jeg feiger ut. Og her forleden var det et maktmenneske som hvisket meg i øret. «Du burde jekke deg litt ned, tenk på at du er freelancer og ja…Du trenger ikke mene noe om absolut alt!» Nei? Det fikk meg til å tenke. Bør vi være redde for å bli straffet for meningene våre?

Teatrene lager sine produksjoner. «Dette er en viktig forestilling» sier teatersjefene i pressemeldingene. Vi som spiller i alle disse viktige forestillingene er pålagt å stille opp for pressen for å bli intervjuet. Nå er ikke pressen den første til å spørre klovnen om politikk. Vi er ikke hoffnarrer lenger. Vi er stille. «Joda, det er en dress fra…» smiler vi til idiotiske sprøsmål om hvor vi har kjøpt det vi har på oss. «Er denne rollen langt fra deg selv?» Å, vær så snill. En ny designerveske selger bedre enn en politisk ytring. På dårlige dager tenker jeg at vi bare er underholdningsmaskiner.

Nå er det selvfølgelig slik at ingen kan pålegges å ytre seg om det ene eller det andre. Det er også en soleklar rettighet i et demokrati å være taus om man vil. Men jeg synes det er påfallende stille om politikk fra kunstnerhold. Bryr vi oss virkelig bare om Lambda og Ibsenfestivalen, bokslipp eller teaterpremierer? Jeg vet jo at de fleste bryr seg om mye mer enn eget yrke, men i en tid da kunsten trues mener jeg det er farlig å være taus. Det er ikke bra å ikke protestere eller vise tenner.

Hvor er rebellene i norsk kultur blitt av? Hvor er de som sto på bordet og sang på Theaterkaféen? Ja, jeg vet den nye vinen aka Ari Behn leder julekoseshow på tv’n og resten av gjengen synger ikke så høyt og skingrende lenger. Men hvorfor så konforme? Er kulturen blitt så uviktig at ingen kommer til å savne den om den blir borte?

Det er hederlige unntak. Dere vet selv hvem dere er.

Men verden brenner. I disse dager brenner det i Norge også. Hus som skulle blitt bolig for unge mennesker på flukt svis av av mennesker som kaller seg «gode nordmenn» som passer på fedrelandet. Imens; jeg står på scenen i høye hæler og later som om jeg er dame, og rundt meg danses det «i blanke messingen» og barnepiker flyr til himmels med oppslåtte paraplyer, glade enker synger igjen og mammon klinger i kassen. Det gamle sagariket av et kongeskip Norge seiler inn i solnedgangen, og jeg tenker på narren i Kong Lear som sier til kongen: «Du skulle ikke blitt gammel før du ble klok!» Akk.

Det er lov å bli forbanna. På denne teksten. Og på stillheten.