ER VI BARE UNDERHOLDNINGSMASKINER?

Jeg mener å se en stor feighet blandt norske kunstnere. Min egen stand, skuespillerstanden er nesten fraværende i den offentlige debatten. Det meste er «meg og rollen min-statuser» – ellers er det svart hav fra oss som mener å ha som vår hovedoppgave å speile virkeligheten eller aller helst kle av den.

Jeg er til tider slik selv. Taus. Jeg orker ikke. Jeg tør ikke. Jeg feiger ut. Og her forleden var det et maktmenneske som hvisket meg i øret. «Du burde jekke deg litt ned, tenk på at du er freelancer og ja…Du trenger ikke mene noe om absolut alt!» Nei? Det fikk meg til å tenke. Bør vi være redde for å bli straffet for meningene våre?

Teatrene lager sine produksjoner. «Dette er en viktig forestilling» sier teatersjefene i pressemeldingene. Vi som spiller i alle disse viktige forestillingene er pålagt å stille opp for pressen for å bli intervjuet. Nå er ikke pressen den første til å spørre klovnen om politikk. Vi er ikke hoffnarrer lenger. Vi er stille. «Joda, det er en dress fra…» smiler vi til idiotiske sprøsmål om hvor vi har kjøpt det vi har på oss. «Er denne rollen langt fra deg selv?» Å, vær så snill. En ny designerveske selger bedre enn en politisk ytring. På dårlige dager tenker jeg at vi bare er underholdningsmaskiner.

Nå er det selvfølgelig slik at ingen kan pålegges å ytre seg om det ene eller det andre. Det er også en soleklar rettighet i et demokrati å være taus om man vil. Men jeg synes det er påfallende stille om politikk fra kunstnerhold. Bryr vi oss virkelig bare om Lambda og Ibsenfestivalen, bokslipp eller teaterpremierer? Jeg vet jo at de fleste bryr seg om mye mer enn eget yrke, men i en tid da kunsten trues mener jeg det er farlig å være taus. Det er ikke bra å ikke protestere eller vise tenner.

Hvor er rebellene i norsk kultur blitt av? Hvor er de som sto på bordet og sang på Theaterkaféen? Ja, jeg vet den nye vinen aka Ari Behn leder julekoseshow på tv’n og resten av gjengen synger ikke så høyt og skingrende lenger. Men hvorfor så konforme? Er kulturen blitt så uviktig at ingen kommer til å savne den om den blir borte?

Det er hederlige unntak. Dere vet selv hvem dere er.

Men verden brenner. I disse dager brenner det i Norge også. Hus som skulle blitt bolig for unge mennesker på flukt svis av av mennesker som kaller seg «gode nordmenn» som passer på fedrelandet. Imens; jeg står på scenen i høye hæler og later som om jeg er dame, og rundt meg danses det «i blanke messingen» og barnepiker flyr til himmels med oppslåtte paraplyer, glade enker synger igjen og mammon klinger i kassen. Det gamle sagariket av et kongeskip Norge seiler inn i solnedgangen, og jeg tenker på narren i Kong Lear som sier til kongen: «Du skulle ikke blitt gammel før du ble klok!» Akk.

Det er lov å bli forbanna. På denne teksten. Og på stillheten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s