Den lille piken med fyrstikkene.

På mormors fang, med kinnet mot hjertet hennes. Den jevne rytmen, duften av liljekonvall. Bestemorfanget, den himmelske freds plass der ingenting ondt kunne nå meg. Den myke stemmen, som en lett bris en sommerdag. Den lille piken med svovelstikkene. Et eventyr. Og den formanende milde stemmen: «Folk er folk gutten min, husk det.»

Eventyet har brent seg fast.
Jeg vet ikke, leser noen dette for små barn fremdeles? En liten pike, uten sko, med frosne føtter i en tom gate på årets siste dag. Hun solgte fyrstikker. Ingen ville kjøpe, og bak de opplyste vinduene, der inne, tente lys og duften av stekt gås, svisker og fløtesaus. Men hvorfor, spurte jeg mormor, hvorfor slapp ingen henne inn i varmen? Hvorfor lot de henne fryse ihjel? Fordi da hadde det ikke vært et eventyr, sa mormor, og da hadde vi jo ikke lært noe, for vi Må alltid åpne og slippe de som fryser inn i våre varme rom. Gi dem mat og trygghet.

Et eventyr bare? Hva lærte vi? Norge?

Nå har den lille piken flyttet ut av eventyret. Hun sitter utenfor på våre fortau, utenfor våre vinduer. Vi orker ikke å se. For hun er ikke lenger bare én, hun er så mange. Og vi trekker for gardinet og snur oss vekk. Går inn i kjøkkenet, smaker til sausen, sender en tanke til hun der ute, vet at, skulle vi ikke, burde vi ikke? Men vi kan jo ikke slippe en fremmed inn? Tenk om hun ikke er ekte? For mange av disse er jo ikke ekte, det er fiksjon, som i eventyret? Så vi ikke at hun nettopp snakket i en dyr mobiltelefon? Fattige, ekte tiggere har vel ikke telefon? Hvem ringte hun til? En bakmann?

Å! roper gjestene når kalkunen bæres inn. Rosenkål og erter, mandel i grøten. Hvem får den i år? Håper det blir en av barna. For vi gjør dette for barna. Jul og nyttår er barnas høytid? Vi voksne er så trette og mette her vi sitter på soldekket og skammer oss over at vi ikke kjøpte like dyr gave i retur til den vi egentlig ikke er så glad i lenger.

Vertinnen gløtter ut gjennom gardinet, jo, hun sitter der ute ennå. «Det er forferdelig» sier hun plutselig. Alle glassene stivner i luften, rommet stilner, alle ser på henne. Hva er det som er så forferdelig, spør stillheten. «Ingenting» sier hun. For hvem vil ødelegge den gode stemningen på årets siste dag? Hun har prøvd før, snakke om «disse», men det falt ikke i god jord. Vi kan ikke redde hele verden, sier mannen hennes og snur seg og sovner. Ikke hele, tenker hun der hun ligger lys våken, bare min lille bit. Og om alle reddet litt..?

Om natten står hun ved sengen, ser på barna som sover med røde kinn. Jevn pust. Hun brer dynen tettere rundt dem, tenker at uten dem, hvem er hun da. På vei inn til seg selv gløtter hun ut igjen, ut i den tomme gaten. Det snør stille. Det lyser fra en enslig gatelykt. Den lille piken sitter der fremdeles, eller gjør hun ikke det? Hun blunker. Nei, hun er borte. Hun går inn til seg selv, synker ned i putene og tenker på alt hun ikke rakk til jul. Men hvorfor gikk hun ikke ut til den lille i snøen? For man trekker ikke for gardinene når man har mye mer enn det man trenger selv? Dekker man ikke på til en ekstra?

Og i den drømmeløse søvnen holder hun armene rundt seg selv. Slik vi alle gjør. Om natten, her på kongeskipet som seiler mot angst og uforutsigbarhet mens gardinene er trukket for og vi snur oss vekk fra verden der ute mens trollene brummer i fjellet: Seg selv nok, seg selv nok.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s