Selvangivelse, siste søndag i advent.

Siste søndag i advent.

Solen er i ferd med å snu, tidlig morgen her i dette huset vi døpte Tusenfryden da vi flyttet inn for et år siden. Noen morgener er dette litt pompøse navnet i største laget, andre morgener akkurat passe. Nå, på siste søndag i advent sitter jeg her. Kaffe og stillhet, min kjære sover, og en katt krysser snøen der ute. I dette blå morgenlyset kjennes navnet på huset helt rett. Et nytt år er også på trappene. Hva vil det bringe av sorg og glede? Og hvordan gikk det som snart er over? Hva gjorde jeg rett, hva gjorde jeg galt. Det er tid for selvangivelse.

Jeg er en stor forbruker og produsent av ord, på jobben og i livet ellers. På scenen fremfører jeg andres og egne ord. På bloggen mener jeg mye. Men hva gjør jeg? For det er verken ord eller tanke som teller, det er handling. Eller ord kan telle, de kan både lege og trøste, og de kan såre og gjøre stor skade. Jeg blir mer og mer nøye med hvilke ord jeg bruker. I disse dager glemmer mange vekten av ord. Også jeg. Debattene går harde, det er for eller mot. Og venner blir uvenner, familier splittes. Emnene som ikke kan snakkes om ved middagsbordet blir fler og fler. Ja, demokrati er lettest når alt fungerer. Men når vi utsettes for press blir vi avslørt som den vi er. Så hvem er jeg?

Min agenda i alle debatter er at jeg hater stigmatisering. Vi vil alle bli sett og verdsatt som de unike individene vi er, men tross det har vi lett for å stigmatisere mennesker. Vi har våre små eller litt større fordommer mot mennesker. Jeg kan kjenne på dem av og til. Jeg kan ha fordommer mot en kvinne som driver sitt personlige korstog mot islam, og da kan jeg glemme at også hun er et menneske som har krav for respekt som individ. Jeg kan også se ned på mange politiske motstandere og kalle dem for idioter. Jeg blir ikke et større menneske av slike tanker, jeg krymper, min verden krymper. Alle mennesker har krav på respekt. Alle mennesker er like mye verdt. Og in the end dømmes vi etter hvordan vi behandler de som ikke kan gjøre noe som helst for oss. Men alt for ofte er vi, jeg, taktikere og gjør det som lønner seg for oss. Vi lærer oss spillets regler og spiller det så godt vi kan. Eller spiller rollene våre, om du vil kalle det det.

Her i denne morgentimen tenker jeg at livet er vakkert. Verden går sin skjeve gang. Det har vært et heftig år der ute, men jeg tenker at jeg aldri skal slutte å tro på det gode og det å gjøre godt. Klisjeer er det muligens, og ingen kan redde hele verden, men alle kan gjøre litt, og jeg tror at alt dette lille kan bli noe stort. Om vi alle glemmer å gjøre de bittesmå gode tingene er vi ute og seiler. Nå tenker jeg at noen av mine «fiender» sitter meg et skjevt smil rundt munnen fordi denne tektsten er litt følsom, luftig og ikke akademisk. For det er mange der ute som er opptatt av dette tyranniet av godhet som legger seg som mektig vaniljesaus over oss alle. Vel, jeg er ikke helt der at fjær daler ned fra himmelen, men noen morgener gjør deg litt hudløs. Som denne, her jeg sitter og ser lyset langsomt kommer opp over fjellkammen. Ser mitt kjente fjell bøye hodet i havet, som en trøtt hest som drikker vann.

Noen morgener er også trygge og lette som dundyner. Denne er slik.

Vi gjør så godt vi kan av og til, og noen ganger gjør vi ikke det. Så vi kan bli bedre. Det er det som er å være menneske. Ingenting i livet er skrevet i stein. Nå gir jeg meg før språkblomstene tar livet av hele denne teksten 🙂 Men livet er en kjisje. Det er derfor det er så mange som lever det.

Kjære venner, lesere, mennesker, ha en god jul og et godt nytt år. Jeg har alltid sagt at et sted i verden står et hus og venter på meg. I fjor tror jeg at jeg fant det. Tusenfryden.

(Bildet over er ikke Tusenfryden)

Advertisements

5 kommentarer om “Selvangivelse, siste søndag i advent.

    • Jeg tenker mange ganger at du burde få et råd om å lese gjennom tekstene dine en ekstra gang, for å luke bort opplagte slurvfeil. Men som gammel lærer (som aldri slutter å være lærer), lar jeg det være, for vi lærere er jo så irriterende hver gang vi er ute med rødblyanten. Men denne gangen var det godt du leste korrektur, slik at du ikke slutter å gjøre godt.
      Ha en riktig god jul, og flere slike vakre morgener! (Med snø – heldiggriser!)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s